Valg i Sverige: Straffer velgerne svak klima­politikk?

I valg etter valg de siste årene har europeiske velgere vist dalende interesse for klimaspørsmål. I Sverige ser trenden ut til å snu.

– Jeg synes faktisk det skjedde noe stort nå på søndag. Vi hadde en klimamarsj i Stockholm med rundt 60 000 deltakere. 280 organisasjoner sto bak – alle miljøorganisasjonene selvfølgelig, men også fagforeningene, kirkene og deler av næringslivet, sier Mattias Goldmann til Energi og Klima.

Han er direktør for 2030-sekretariatet, en organisasjon som arbeider for at Sverige skal nå målet om 70 prosent utslippskutt i transportsektoren innen 2030, sammenlignet med nivået i 2010. Goldmann er en av Sveriges mer kjente debattanter og analytikere på klima- og energifeltet.

Før valget til Riksdagen 13. september viser et gjennomsnitt av meningsmålinger at den sittende borgerlige regjeringen ser ut til å bli avløst av en rødgrønn regjering med Socialdemokraterna i spissen som klart største parti.

– Klimaspørsmålet er virkelig på vei opp. Vi ser at de partiene som gjør det bra i meningsmålingene, er partier som tar klimaet mer på alvor, sier Goldmann.

Liberalerna, som har hatt klimaministeren de siste fire årene, ser ut til å bli straffet hardt av velgerne og kan til og med havne under sperregrensen på 4 prosent. Velgerne opplever at de ikke har levert, mener Goldmann.

I dette intervjuet gjør han opp status for svensk klimapolitikk og energiomstilling i Sverige etter fire år med Ulf Kristerssons regjering av Moderaterna, Liberalerna og Kristdemokraterna – som er avhengig av støtte i Riksdagen fra høyreradikale Sverigedemokraterna. Og han vurderer hva et eventuelt regjeringsskifte vil medføre på felt som havvind, kjernekraft og elektrifisering.

Kjører frem kjernekraft – bremser på mye annet

Energi og Klima: – Hva er det viktigste Kristersson-regjeringen har gjort på energi- og klimafeltet, både positivt og negativt?

Mattias Goldmann: – Det største er kjernekraftsatsingen – så får man selv vurdere om det er positivt eller negativt. Den har ikke ledet til noen nye reaktorer, ikke engang til et spadetak for en reaktor, og heller ikke noen endelige investeringsbeslutninger. Men den har likevel ført til at Sverige har lagt til rette for ny kjernekraft, og staten har tatt på seg et veldig stort kostnadsansvar. Dette gjør at det nærmer seg en situasjon der det kan bli attraktivt å bygge nye kjernekraftverk i Sverige, men trolig til høy kostnad for statskassen og skattebetalerne.

På den negative siden er det at omstillingen har stoppet opp, både når det gjelder utbyggingen av ny fornybar energi og grønn industrialisering. Dette fører til at Sverige, som i flere tiår har redusert klimagassutslippene og økt velferden, de siste årene ikke har oppnådd noen utslippskutt. Dette er den første valgperioden på svært lang tid hvor Sveriges utslipp ikke har gått ned.

– Regjeringens politikk innenfor veitransport har hatt stor betydning, med kutt i biodrivstoffandel (reduksjonsplikten) og drivstoffavgiftene?

– Det er en viktig grunn til at Sveriges utslipp økte kraftig i 2024, det siste året med offisielle utslippstall. Utslippene økte med over 20 prosent i transportsektoren på bare ett år – den raskeste økningen i hele OECD. Det skyldtes i stor grad at regjeringen valgte å satse på billig bensin og diesel, noe man fikk til gjennom avgiftslettelser. Drivstoffavgiftene ligger nå 3 kroner under det EU-kommisjonen normalt godkjenner, så man trengte dispensasjon fra EU, noe den har gitt frem til årsskiftet.

Dessuten senket regjeringen reduksjonsplikten til Europas minimumsnivå for innblanding av biodrivstoff på 6 prosent, for så å heve den tilbake til 10 prosent. Men det er fortsatt langt mindre enn i for eksempel Finland.

– Hvordan har Sverigedemokraterna markert seg i energi- og klimasaker i disse fire årene?

– Da Sverige vedtok sitt klimamål og sitt klimapolitiske program, var Sverigedemokraterna de eneste som stemte imot. De var også de eneste som stemte imot at Sverige skulle undertegne Parisavtalen, så de har helt klart et annet utgangspunkt enn de andre partiene i disse spørsmålene.

Og siden de som støtteparti i Riksdagen er helt avgjørende for at Kristersson-regjeringen skal kunne regjere, har de i stor grad kunnet diktere vilkårene. De fremholder nettopp dette som sin største suksess de siste fire årene: At de fikk senket reduksjonsplikten, altså innblandingen av biodrivstoff, så mye. Det er også de som tydeligst går til valg på fortsatt billig bensin og diesel.

De befinner seg et sted i gråsonen mellom direkte klimafornektere og klimaforsinkere. Noen av deres ledende representanter er faktisk klimafornektere, men mange innser også at Sverigedemokraterna er et stort parti nå, så de har mange velgere som forstår alvoret i klimaproblemene. Det er spennende å følge med på disse brytningene. Men det meste av det de faktisk har gjennomført, har jo vært ting som svekker Sveriges klimainnsats.

Grønt, svensk stål – og batterier?

– For bare noen år siden var det mye oppmerksomhet om store planer for grønn industri i Sverige. Grønt stål og batteriproduksjon er de mest kjente eksemplene. Vi vet at Northvolt gikk konkurs, men hvordan utvikler dette seg nå?

– Valget 13. september kommer til å ha mye å si for den grønne industripolitikken. Sverigedemokraterne har virkelig vært aktive kritikere av batteriproduksjon og fossilfritt stål, og helt ned på detaljnivå gjort det vanskeligere å få statsstøtte til dette. En annen koalisjon etter valget vil være en større pådriver.

Vi ser at det grønne stålet går bra, men det påvirkes egentlig mest av EUs kvotemarked (ETS). Det vil si at svensk politikk tross alt har begrenset betydning. Batteriproduksjonen i Skellefteå har fått ny eier, og de er litt mindre og har ikke kommet like langt. Nasjonal politikk er svært viktig for denne typen satsing i en oppskaleringsfase, og det avgjøres i valget.

– Hva er situasjonen for en annen stor industrisatsing, karbonfangst og -lagring (CCS)?

– Det var en av de helt store budsjettsatsingene fra denne regjeringen å bevilge over 30 milliarder kroner til CCS. Men dette har krympet litt de siste årene. Flere av aktørene som skulle drive med CCS, har sagt at insentivene har vært for dårlige. Så er det også en økende kritikk fra det svenske næringslivet: «Skal vi virkelig bruke alle disse pengene på å fange karbondioksid og sende det til Norge?» Noen aktører er ivrige etter å bruke karbondioksidet – for eksempel i elektrodrivstoffbransjen. De mener at CCU burde kunne være like fordelaktig som CCS, altså bruk i stedet for lagring.

Vi har ikke kommet særlig langt i den diskusjonen. Og partiene som kan danne ny regjering, har heller ikke presisert hva de har tenkt å gjøre med dette. Generelt sett vil en ny regjering fokusere mindre på å fange karbondioksid og mer på en aktiv klimapolitikk.

– I juni satte energiminister Ebba Busch fra Kristdemokraterna tre nye utenlandskabler på vent som del av en strid med EU om fordelingen av inntekter fra kablene. Hvilken skjebne får dette utspillet?

– Jeg tror utspillet fra Busch var akkurat det – et utspill fra Busch, sterkt koblet til behovet for å løfte Kristdemokraterna. Jeg tror ikke det overlever valget uansett hvem som vinner. Vänsterpartiet har hatt et lignende «klipp kablene»-opplegg før, men droppet det.

Kan bli ny giv for havvind

– I Norge har vi hatt mye debatt om kostnadene ved grønne investeringer der det trengs statsstøtte, som havvind, CCS og hydrogen. Hvordan er synet på dette i Sverige – kanskje særlig havvind?

– Kristersson-regjeringen har ikke ønsket å støtte havvind, og har trukket tilbake de støtteordningene som fantes tidligere, særlig når det gjelder nettilknytning for havvindparkene.

Meningsmålingene tyder på at vi får en ny regjering. Den vil være betydelig mer positiv til havvind og vil sannsynligvis inkludere nettilknytning i det som staten støtter. Og det motsatte gjelder for kjernekraften. Kristersson-regjeringen har fått gjennom en kjernekraftpolitikk som i prinsippet er uten kostnadstak. Altså at vi skal ha nye reaktorer uansett hva det koster, mens man samtidig har kuttet i insentivene for havvind. En ny regjering – hvis den blir rødgrønn – vil sannsynligvis ikke stanse satsingene på kjernekraft, men gjøre dem betydelig mindre økonomisk fordelaktige. Da vil de kanskje stanse av seg selv eller i hvert fall bli kraftig redusert.

– Hvordan står det til med folkelig støtte til vindkraft på land og store solcelleanlegg?

– Vi har så få store solcelleanlegg at man ikke helt kan si hva den generelle holdningen i opinionen er. Det er fortsatt en oppfatning av at solenergi er småskala. Holdningen er veldig positiv så langt, men opinionen har på en måte ikke blitt satt på noen større prøve, kan man si.

For vindkraft er situasjonen litt motsatt, i og med at holdningene har blitt mer negative gjennom en årrekke. Likevel er det rundt åtte av ti som er positive til mer vindkraft generelt. Men NIMBY-fenomenet har blitt sterkt. Fremfor alt i form av at kommunepolitikere frykter en svært høylytt motstand mot vindkraft lokalt. Motstanderne trenger ikke å være i flertall i det hele tatt, men de er svært aktive på sosiale medier og tar virkelig for seg i debatten. Og noen ganger er det tydelig at det ikke er lokale krefter, men helt andre krefter som driver denne opinionen frem.

Politikerne har begynt å håndtere dette ved å bli flinkere til – delvis med Norge som forbilde – å sørge for at en del av inntektene fra vindkraft blir i lokalsamfunnet. For i Sverige har det tidligere slett ikke vært slik. For eksempel har hele eiendomsskatten gått til staten. Det at pengene nå i større grad blir i lokalsamfunnet, gir lokale politikere et tydeligere insentiv til å si ja.

Klima i valgkampen: På vei opp

– Da vi hadde deg som podkast-gjest etter riksdagsvalget for fire år siden, var du skuffet over at alvoret i klimaspørsmålet ikke hadde preget valgkampen. Hvordan har det vært denne gangen, etter en europeisk sommer med ekstremhete, tørke og skogbranner?

– Jeg synes faktisk det skjedde noe stort nå på søndag. Vi hadde en klimamarsj i Stockholm med rundt 60 000 deltakere. 280 organisasjoner sto bak – alle miljøorganisasjonene selvfølgelig, men også fagforeningene, kirkene og deler av næringslivet var til stede, mens ingen fra politikken deltok, nettopp for at det ikke skulle være partipolitisk.

Så klimaspørsmålet er virkelig på vei opp. Vi ser at de partiene som gjør det bra i meningsmålingene, er partier som tar klimaet mer på alvor, mens de som virkelig gjør det dårlig nå, er de som enten tar klimaet relativt lite på alvor eller oppleves å ha sviktet. Liberalerna er på vei ut av den svenske Riksdagen. Det er de som har hatt ansvaret for klimapolitikken, har hatt klimaministerposten, og man opplever at de ikke har levert. De ligger nå på 2 prosent mens sperregrensen er på 4 prosent.

Avhengig av meningsmåling vurderer velgerne klima som den tredje, fjerde eller femte viktigste saken. Men det som velgerne ofte anser som det viktigste, nemlig helsevesenet og eldreomsorgen, forvaltes lokalt og regionalt. Det gjør det ganske vanskelig for partiene å markere seg i disse sakene på nasjonalt plan.

– Så du er faktisk mer positiv til klimaets betydning i valgkampen denne gangen?

– Ja, det er jeg absolutt. På den annen side er det bekymringsfullt at de tre største partiene på ulike måter ikke tar tak i saken.

Sverigedemokraterna har, kan man si, en aktiv politikk om å la være å gjøre det.

Moderaterna har ikke ansett dette som noe som vil gi dem valgseier, men nå har de en tøff intern diskusjon der mange i partiet mener at dette er en stor feil som de prøver å rette opp i siste liten. Når man går rundt her i Stockholm og ser valgplakatene, sier Moderaterna Stockholm at de er «Stockholms eneste miljøparti» og at «vi gjør det billigere å ta bussen» og sørger for bedre kollektivtransport og lignende. Det er fordi Moderaterna mister høyt utdannede storbyvelgere på grunn av en svak klimapolitikk.

I Socialdemokraterna finnes det en omtrent tilsvarende intern kritikk om at man bevisst er vag på klimaområdet for at de mindre samarbeidspartnerne skal forhandle opp dette senere. Det er en taktikk som på en måte har fungert, men svært mange ønsker også en mer aktiv og tydelig egen politikk på området.

– Rødgrønn regjering vil øke klimaambisjonene

– Hvis det blir et skifte til en regjering ledet av Socialdemokraterna, hva tror du den vil prioritere i klima- og energipolitikken?

– Jeg tror det i stor grad vil avhenge av samarbeidspartnerne. Socialdemokraterna har jo de siste gangene de har vært i regjering samarbeidet med partier med høy klimaprofil, først og fremst Miljöpartiet, men også Centerpartiet og Vänsterpartiet. Og mye tyder på at man igjen i hovedsak vil forhandle fra en mer moderat eller forsiktig posisjon fra Socialdemokraternas side og la de mindre støttepartiene forhandle opp klimaambisjonene.

Og da vil det handle om hvilke samarbeidspartier det blir, fordi det er klare forskjeller mellom de tre, men generelt kan man si at det vil bli klart høyere klimaambisjoner, med tydeligere støtte til bedrifters omstilling.

Det som er mer uklart, er hvordan man skal håndtere drivstoffavgiftene, der det er en slags virkelighetsfornektelse fra mange partier i svensk politikk. For EU kommer ikke å godta at vi fortsetter å ha avgifter som er langt under EUs minimumsnivå. Dispensasjonen gjelder frem til årsskiftet, da er det slutt. ETS2, som trer i kraft i 2028, vil uunngåelig føre til dyrere fossilt drivstoff. Det vil politikerne ikke ta tak i nå fordi det er valgkamp, men de vil måtte håndtere det etter valget.

– Hva mener du er det første en ny regjering og statsminister bør ta tak i?

– Det første en ny regjering gjør – siden vi alltid har mindretallsregjeringer, eller i alle fall flerpartiregjeringer – er jo å utarbeide en samarbeidsavtale, slik som «Tidö-avtalen» nå. Det handler om å fastslå helt klart i regjeringserklæringen at Sverige skal gå tilbake til å være et forbilde i klimaomstillingen. At det står i en avtale mellom regjeringspartiene, er det aller viktigste.

– Hvis du skal peke på noe i konkret politikk, da?

– Da er det svært verdifullt å begynne med å konkretisere målsettingene. Hvor skal vi? Vi henter inspirasjon fra Norge, som gjennom en bred enighet har slått fast at fossile biler skal bort, og nå gjelder det samme for lastebiler. Der ser vi at de sosialdemokratiske samarbeidspartiene går i en lignende retning: En million elbiler innen et bestemt år, ingen fossile biler etter et bestemt år.

Det er den typen klare retningslinjer som man deretter overlater til myndighetene, og sier: «Fyll dette med innhold», og som man så konkretiserer i budsjettprosessen – som starter umiddelbart etter valget. For eksempel med ny støtte til havvind, som vi var inne på, og støtte til elbiler for alle. Nå finnes det en elbilstøtte i Sverige, men bare hvis du er veldig fattig og bor i tynt befolket område.

Klimamål, EU-politikk – og skogen

– For fire år siden fremhevet du som positivt at syv av åtte partier i Riksdagen sto bak klimamålene. Men kan du si noe om hva det er bred konsensus om, unntatt SD, når det gjelder utførelsen av klimapolitikken i dag?

– Det har jo skjedd noe siden intervjuet i 2022. Enigheten om målene består fortsatt – delvis, kan man si. Ingen har strøket målene eller endret dem. Det var nære på at regjeringen gikk inn for å stryke 2030-målet for transportsektoren, men til slutt valgte de å ikke gjøre det.

Så enigheten er tydeligst når det gjelder det langsiktige målet: netto nullutslipp i 2045. Og det er vel fordi dette målet vitner om høye ambisjoner uten å kreve tøffe tiltak her og nå.

Og så er det faktisk også enighet om hva EU bør levere. Der er det spennende at denne regjeringen har insistert på og presser EU til ikke å undergrave og svekke ETS. Kvotemarkedet er et viktig styringsverktøy for å fremme fossilfritt stål, for eksempel. Samtidig ønsker den konservative fraksjonen (EPP) i Europaparlamentet å undergrave ETS. Så her er Moderaterna i regjeringen og partifellene i Europaparlamentet på direkte kollisjonskurs.

Bortsett fra det mener man jo fra næringslivets side at denne regjeringen ikke har lyttet særlig mye til dem, spesielt når næringslivet sier at vi ønsker støtte til omstilling, ikke billig bensin. Men nettopp når det gjelder EU-politikken, har man faktisk ført denne mer progressive næringslivslinjen.

– Hva slags rolle kan vi vente at Sverige vil spille i EU-sammenheng fremover? En sterk pådriver for grønn omstilling, i allianse med land som Danmark?

– Ja, jeg tror vi vil la oss inspirere av Danmark i denne saken. Vi har en tradisjon – eller oppfatter i hvert fall at vi har en tradisjon – for å være blant de drivende kreftene i EU, og det vil, som alltid i Sverige, være relativt enkelt og lite politisk kontroversielt å gjenvinne denne posisjonen innen store deler av energisektoren, for eksempel omstillingen av transportsektoren.

Skogen er derimot mye vanskeligere for oss. Der opplever vi i Sverige, i den svenske debatten, at vi forvalter skogen på en fornuftig og klimavennlig måte. Men det er den europeiske opinionen ikke enig i, men mener at vi burde la skogen stå i mye større grad, og der har du kanskje den største skillelinjen mellom de to grønne partiene, Miljöpartiet og Centerpartiet.

Miljöpartiet er mer preget av den europeiske debatten og ønsker i større grad å la skogen stå. De snakker riktignok om bioøkonomi, men med begrensninger, mens Centerpartiet ønsker å utnytte skogen mer aktivt og har et større rom for skogøkonomi og færre krav om å beskytte naturområder og lignende.

Så der vil det bli svært avgjørende med maktbalansen mellom disse to partiene og hvem som får hvilke roller. Hvis man tenker seg at begge inngår i en regjering, ville det være sannsynlig at Miljöpartiet fikk klimaministerposten og Centerpartiet landbruksministeren, og at det da ligger an til en ganske skarp konflikt mellom dem.

– Dette spørsmålet må vel være vanskelig for enhver svensk regjering?

– Ja, det er nettopp det – det er et svensk-finsk dilemma at økonomien vår er så avhengig av skogen. I takt med klimaendringene blir det stadig vanskeligere å drive et skogbruk der målet er å ta ut mye biomasse. Skadedyrangrep – granbarkbillen – og ganske mange skogbranner betyr at skogen vokser mindre. Da blir presset større fra deler av skogsindustrien til også å få avvirke skog som har høy natur- og klimaverdi, og konflikten med miljøbevegelsen blir hardere. Samtidig kan det åpne for en bedre diskusjon om hvordan Sverige kan få høyere verdi ut av skogen enn med dagens flatehogstbaserte forretningsmodell.

– Vil et eventuelt regjeringsskifte også påvirke det nordiske samarbeidet?

– Ja, når jeg snakker med norske og danske folkevalgte og politikere i regjeringene – senest under Arendalsuka – forteller de meg at når det har vært tanker om samarbeid i Nordisk råd eller nordiske prosjekter innenfor EU og så videre, så har det gang på gang vært Sverige som har vært bremsekloss og sagt at vi ikke er så interessert. Så jeg tror det vil finnes en mye tydeligere vilje fra en ny regjering i Sverige til å samarbeide, og det vil også være tilfelle hvis Sverige nå får en slags rødgrønn regjering. Da ville vi også ha omtrent samme politiske sammensetning i regjeringene i Sverige, Danmark og Norge, noe som jo alltid letter samarbeidet.