Dynamikk mellom kvotemarked og politikk

Slik situasjonen er, er EUs kvotemarked i realiteten dødt. Det er ingen etterspørsel etter det store overskuddet av klimakvoter. Skal markedet igjen begynne å fungere, må EU slette, ikke millioner av kvoter, men milliarder av kvoter. Det kan bare gjennomføres ved at EU-landene blir enige seg imellom om å stramme inn kvotemarkedet kraftig. Inntil det skjer, kanskje etter 2020, gir det liten mening om Norge skulle brukt milliarder av statlige kroner på kvotekjøp, slik de tre økonomene foreslår. Det er riktig at utslippskutt i Norge, i likhet med kutt i Sverige og Danmark, vil kunne bidra til et enda større overskudd av klimakvoter i EU. Men så lenge disse kvotene knapt er etterspurt, vil ikke våre utslippskutt nødvendigvis "tyte ut" noe annet sted om vi gjennomfører kutt i Norge. Et vel så realistisk scenario er at det vil gjøre det enklere for EU-landene på sikt å bli enige om å stramme inn kvotemarkedet.

Dette har våre naboland tatt konsekvensen av. Sverige og Danmark kutter nå egne utslipp i alle sektorer, uten at det ikke-fungerende kvotemarkedet i EU blir brukt som unnskyldning for ikke å gjøre noe hjemme. Skal Norge nå sine klimamål, er vi tvunget til å gjøre det samme. Det er mye som kan gjøres. Staten kan innføre høyere teknologikrav, det kan forhandles med industrien om frivillige utslippskutt, eller det kan innføres reguleringer og pålegg om kutt. Slike tiltak er nødvendige om vi skal omstille industri og energi i klimavennlig retning. I neste instans vil slike tiltak, når de gjennomføres i flere land samtidig, også gjøre det enklere for EU-politikerne å sette seg høyere klimamål og på sikt stramme inn kvotemarkedet.

Det er et paradoks at økonomene, som selv regner seg som eksperter på klimakvotemarkedet, ikke ser ut til å forstå denne dynamikken (mellom politikk og økonomi). Kvotemarkedet er ikke statisk, uavhengig av hva som skjer i politikken.

Kommer ikke utenom tiltak i Norge

Et annet paradoks er at de tre kvotekjøptilhengerne later til å tro at Norge ikke trenger å gjøre noe på hjemmebane. Skonhoft, Holtsmark og Midttømme ser ut til å tro at det internasjonale klimaregimet er lagt opp slik at rike land som Norge kan kjøpe seg fri fra alle forpliktelser på eget territorium, så lenge de kjøper klimakvoter. Slik forholder virkeligheten seg ikke. For selv om EU har oppfylt sine Kyoto-forpliktelser, har ikke Norge gjort det. Norge skal i henhold til Kyoto-avtalen kutte sine utslipp med 30 prosent innen 2020. Mer enn halvparten av kuttet må i henhold til avtalen tas hjemme. Når Skonhoft, Holtsmark og Midttømme argumenterer for at Norge heller bør kjøpe kvoter enn å gjøre noe hjemme, ser de derfor bort fra disse forpliktelsene. De tre økonomene ser også bort i fra at et bredt flertall på Stortinget mener enda mer, to tredjedeler av klimaforpliktelsen, skal tas hjemme. De tre økonomenes vei til klimakutt vil derfor ikke bare bryte internasjonal rett, og sette Norge i klimapolitisk vanry, det vil også bryte med den politikk som alle partier på Stortinget (unntatt FrP) er enige om.

Skonhoft, Holtsmark og Midttømme må gjerne mene at det ikke er økonomisk rasjonelt å kutte utslippene offshore, eller at det ikke er fornuftig å bygge ut mer fornybar kraft i Norge. Men skal de bli tatt på alvor i den klimapolitiske debatten, må de da komme opp med andre klimatiltak de mener er mer fornuftig å gjøre her til lands. Å påstå at Norge kan kjøpe seg fri helt og holdent ved hjelp av kvoter, er å kaste blår i øynene på folk.

Villedende om kostnader av klimamålet