Korthuset faller – klimapolitikk basert på langsiktig avlatshandel
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Regjeringen informerer hvert år Stortinget om hvordan Norge kan nå målene i klimaloven og klimaeffekten av statsbudsjettet. Dette gjøres i regjeringens klimastatus og -plan.
Klimamålene går ut på å redusere utslipp av klimagasser fra referanseåret 1990. For 2030 er målet «minst 55 prosent», for 2035 «minst 70–75 prosent» og for 2050 «i størrelsesorden 90 til 95 prosent».
Utslippene var i 2025 redusert med beskjedne 14 prosent fra 1990. For å møte internasjonale forpliktelser i 2030 og 2035, er Norge avhengig av samarbeidet med EU og kvotekjøp under Parisavtalen. Bare halvparten av 2030- og 2035 målene planlegges oppnådd ved kutt i Norge.
Spørsmål og svar om Norges klimamål
Godt på vei mot hva?
Årets klimastatus og -plan inneholder for første gang prognoser frem mot 2050.
Der presenteres to prognoser: en for vedtatt og en for planlagt politikk. Det er liten forskjell på disse. De reflekterer utslipp på 20 og 18 millioner tonn i 2050, som tilsvarer 61–65 prosent kutt fra 1990.
Prognosene er oppsiktsvekkende i lys av forrige klimastatus og -plan, hvor regjeringen uttalte:
«(…) Fremskrivingene og effekten av regjeringens planlagte politikk viser at utslippene er på god vei nedover, og på trend mot 2050-målet (...)»
Uttalelsen ble gitt i en kontekst som omtalte utslippsreduksjoner innenlands – altså i motsetning til måloppnåelsen som skjer ved hjelp av tiltak innen- og utenlands. Utslipp på nær 20 millioner tonn kan umulig sies å oppfylle 2050-målet. Dette er langt unna netto null-målet for rike land i 2050.
2050-prognosene viser at regjeringen baserer klimapolitikken på omfattende avlatshandel. Store tiltak utenlands skal kompensere for vedvarende høye norske utslipp.
Norge må kjøpe seg til klimamålet – har ikke tilgang til markedet
Feiltolkning av klimaloven
Ifølge klimaloven skal Norge omstilles til et «lavutslippssamfunn» i 2050.
Regjeringen søker å sette likhetstegn mellom dette begrepet og målet om 90–95 prosent kutt, men uten noen grense for hvor mye som kan oppnås ved tiltak utenlands. Slik kan klimaloven ikke forstås. «Lavutslippssamfunn» har rimeligvis et objektivt innhold som må fastsettes ut fra konteksten loven ble til i.
Klimaloven ble vedtatt etter at Norge sluttet seg til Parisavtalen. Loven inneholder følgende presisering:
«Med lavutslippssamfunn menes et samfunn hvor klimagassutslippene, ut fra beste vitenskapelige grunnlag, utslippsutviklingen globalt og nasjonale omstendigheter, er redusert for å motvirke skadelige virkninger av global oppvarming som beskrevet i Parisavtalen 12. desember 2015 artikkel 2 nr. 1 bokstav a.»
Dette er ikke umiddelbart oppklarende, men referansen til Parisavtalen er sentral.
Kontrakten med de ufødte
Skjerpet temperaturmål
Parisavtalens artikkel 2 angir målet om å begrense oppvarmingen til godt under 2 grader og tilstrebe 1,5 grader sammenlignet med førindustrielt nivå.
Den internasjonale domstolen (ICJ) har i ettertid kommentert Parisavtalen. Selv om uttalelsen fra 2025 er rådgivende, er den høyst relevant: ICJ er verdens ledende autoritet på folkerett. Domstolen viste til ny kunnskap om konsekvensene av klimaendringer og erkjennelser gjort på klimatoppmøtene i 2021 og 2023. ICJ uttalte på bakgrunn av dette at 1,5 grader nå er partenes avtalte primære temperaturmål under Parisavtalen.
Også 2-graders målet vil være utenfor rekkevidde om få år. Med samme utslippsnivå som i 2025, vil karbonbudsjettet være oppbrukt om 25 år.
Det at 1,5 graders målet er styrende, er sentralt. Rammen for hvor mye klimagasser som kan slippes ut for å etterleve 1,5 graders målet, er allerede i ferd med å sprenges.
Også 2-graders målet vil være utenfor rekkevidde om få år. Med samme utslippsnivå som i 2025, vil karbonbudsjettet være oppbrukt om 25 år. Det haster derfor å redusere utslippene i rike land hvis 2-graders målet skal nås.
Tre tonn per nordmann
Ifølge SSB vil Norges befolkning utgjøre 6,2 millioner i 2050. Regjeringens prognoser om 18–20 millioner tonn utslipp tilsvarer tre tonn per innbygger. Det representerer ikke et «lavutslippssamfunn».
Om hele verdens befolkning skulle slippe ut like mye, ville globale utslipp utgjøre nær 30 mrd. tonn i 2050. Dette er mindre enn dagens nivå på 54 mrd. tonn, men langt fra bærekraftig. 30 mrd. tonn tilsvarer nivået på 1980-tallet, da mye av grunnlaget for klimakrisen ble lagt.
Regjeringen hevder i klimastatus og -plan at den fører en ambisiøs klimapolitikk. Det stemmer ikke – prognosene mot 2050 reflekterer en lunken klimapolitikk.
«Stoltenback» i klimapolitikken: Mer kutt ute, mindre hjemme
