«Stoltenback» i klimapolitikken: Mer kutt ute, mindre hjemme
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Forslaget til statsbudsjett for 2027 bærer selvfølgelig finansminister Jens Stoltenbergs bumerke. I klimapolitikken er dette veldig tydelig. Det er gjennom økt satsing på kvotekjøp at Norge skal nå sine klimamål både i 2030 og 2035.
Det er riktignok stor usikkerhet om det er nok kvoter å få tak i, men innsatsen for å utvikle avtaler med land som kan levere kvoter i tråd med Parisavtalens krav blir styrket. Samtidig økes fullmaktene til kvotekjøp fra 15 til 26,1 milliarder kroner.
Statsbudsjettet 2027: De viktigste klimasakene
Vil gi økte utslipp hjemme
Hjemme i Norge foreslås bevilgningen til Enova kuttet med 3,8 milliarder kroner og vil for 2027 være på 4,1 milliarder. I finanstalen sa Stoltenberg at fondet likevel «vil ha et stort økonomisk handlingsrom for å støtte klima- og energiprosjekter». Enova har mye penger på bok, slik Energi og Klimas gjennomgang viste i sommer. Derfor behøver ikke den praktiske betydningen å være så stor, men regjeringen skriver at det vil gi økte utslipp, uten å tallfeste.
Kuttet i støtten til Enova er også et uttrykk for samfunnsøkonomen Jens Stoltenbergs grunnholdning: Det er bedre å skatte det du ikke liker, enn å subsidiere det du liker.
Det er et signal i retning av mindre vekt på subsidiedrevet innenlands omstilling når støtten til Enova kuttes. Frp får mindre grunnlag for å klage over «grønn sløsing», mens SV og MDG ganske sikkert kommer til å prøve å jekke opp denne potten under forhandlingene i Stortinget.
Kuttet i støtten til Enova er også et uttrykk for samfunnsøkonomen Jens Stoltenbergs grunnholdning: Det er bedre å skatte det du ikke liker, enn å subsidiere det du liker. At CO₂-avgiften trappes opp i tråd med det langsiktige mål om at den skal nå 2 400 kroner i 2030 og 3 400 kroner i 2035, er uttrykk for denne linjen.
Klimabudsjettet har krympet: – Summen er at klimaomstillingen i Norge reverseres
Blant de som får merke en mer prinsippfast linje her, er tomatdyrkerne som fyrer sine drivhus med gass. CO₂-avgiften for veksthusnæringen økes kraftig.
Økt CO₂-avgift – bare på papiret
Men når det gjelder drivstoffavgiftene, viker prinsippene for politisk pragmatisme: Veibruksavgiften reduseres like mye som CO₂-avgiften øker, og nuller dermed ut effekten av økt CO₂-avgift.
Stoltenberg lar ikke det generelle virkemiddelet virke – og da sendes det heller ikke noe langsiktig signal om at man faktisk mener alvor med opptrappingsvedtaket.
De ganske magre flate skattelettelsene som foreslås i budsjettet kunne vært litt større om den økte CO₂-avgiften ble betalt tilbake til alle, og ikke gjennom lettelser som alene kommer fossilbilistene til gode. Av en eller annen merkelig grunn har regjeringen funnet det fornuftig å lette firmabilbeskatningen med 325 millioner. Dette kunne også med fordel ha vært delt ut gjennom flate lettelser til alle.
Øker CO₂-avgiften på sokkelen – utredning om dobbel virkemiddelbruk forsinket
Det er store forskjeller i synet på skatte- og avgiftspolitikken på rødgrønn side. Mens Stoltenberg og Ap, med støtte fra MDG og delvis SV, heller vil ha avgifter på forbruk og reduserte skatter, holder Sp og Rødt fast på at avgiftene må holdes nede. Her vil det bli harde tak i forhandlingene – blant annet om økningen i Norgesprisen.
Det hjelper neppe at det i budsjettforslaget er grafer som viser at de samlede diesel- og bensinavgiftene faktisk er lavere nå enn de var rundt år 2000. De høye drivstoffprisene i verdensmarkedet gjør uansett at pumpeprisen vil være relativt høye – og da følger kravene om avgiftslettelser fra Sp, Rødt og selvsagt Frp.
Mer vekt på kvotekjøp
Når vekten på kvotekjøp nå igjen blir større i den norske klimapolitikken, har det sammenheng med fortidens synder. Det er påpekt i mange sammenhenger, blant annet fra Riksrevisjonen, at troen på kvotekjøp som en sikker utgang, har svekket kraften i den innenlandske klimapolitikken.
Politikken Jens Stoltenbergs regjeringer førte fra 2005-2013 har langtidsvirkninger som gir mindre omstillingstrykk enn om styringen hadde vært mer håndfast og de nasjonale målene tydeligere.
Å planlegge for en langsiktig omstilling, med store klimakutt i Norge, har ikke vært nødvendig så lenge man har kunnet legge til grunn at det alltid vil være kvoter å få tak i. Sagt på en annen måte; politikken Jens Stoltenbergs regjeringer førte fra 2005-2013 har langtidsvirkninger som gir mindre omstillingstrykk enn om styringen hadde vært mer håndfast og de nasjonale målene tydeligere.
Klimapolitikken er langsiktig. For eksempel betyr manglende nettutbygging at industribedrifter ikke får tak i strøm de trenger for å kutte utslipp. Mer vekt på innenlands omstilling for ti-femten år siden, med mer utbygging av kraftnett tidligere, kunne ha gjort at vi sto et annet sted nå.
Tettere samarbeid med EU, gjennom en egen klimaavtale, var ment å skape større klarhet om hvem som skulle gjøre hva og når.
EØS-etterslepet skaper problemer
Men også her er uklarhetene betydelige, og det ser nå ut til at etterslepet i EØS-avtalen er i ferd med å bli et alvorlig problem også i klimapolitikken. I 2023 vedtok EU endringer i den såkalte innsatsfordelingen og i skog- og arealbruksdirektivet (LULUCF). Disse endringene har Norge ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen.
Uten at disse direktivene innlemmes i EØS-avtalen, får ikke Norge adgang til å kjøpe kvoter fra andre EU-land. Ikke så rart, egentlig, at «godbiten» i form av såkalt fleksibilitet forutsetter at Norge faktisk er en del av det felles regelverket.
Hva planlegger vi for?
Det er fortsatt flere uavklarte punkter når det gjelder avtalen som løper frem til 2030, og hvordan EUs politikk i detalj vil bli formulert mot 2035, har medlemslandene ennå ikke fastlagt.
Norge må kjøpe seg til klimamålet – har ikke tilgang til markedet
Derfor blir formuleringen Ap, Høyre og Venstre fant sammen om i fjor, om at man skal «planlegge for» at 2035-målene skal nås «i Norge og i samarbeid med EU», ingen reell plan med tydelige styringssignaler. Og ergo må det «planlegges for» store kvotekjøp utenfor EU, slik at Norges Parisforpliktelser kan nås.
Argumentet for et nasjonalt mål for klimakutt har vært å sikre et større trykk for omstilling, mer forutsigbarhet, klarere retning.
Poenget er ikke at kvotekjøp i seg selv er et problem. Tvert imot, det er fornuftig og bra å samarbeide med andre land, både i og utenfor EU, om felles gjennomføring av en ambisiøs klimapolitikk.
Problemet er at kvotekjøp blir en konstant unnskyldning for ikke å «planlegge for» omstillingen det gjennom klimaloven er besluttet at Norge skal gjennomføre de kommende tiårene.
Her er ikke budsjettforslaget for 2027 noe fremskritt. Det er snarere en gjentakelse av feilene fra i går.