Norge må kjøpe seg ut av utslippsgapet – har ikke tilgang til markedet
Norge ligger nå an til å til å slippe ut 11,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter mer enn utslippsbudsjettet i klimaavtalen med EU tillater.
Gjennom klimaavtalen med EU har Norge forpliktet seg til å kutte utslippene som omfattes av innsatsfordelingen – altså utslippene utenfor EUs kvotemarked – med minst 40 prosent i perioden 2021–2030.
I EU er utslippsforpliktelsene skjerpet, og det er ventet at også Norge må øke forpliktelsen til 50 prosent. Og det er dette skjerpede målet regjeringen også legger til grunn i Klimastatus og -plan.
Norges klimamål og klimaavtalen med EU
Norges klimamål for 2030 under Parisavtalen er å redusere de samlede nasjonale utslippene med 55 prosent sammenliknet med 1990.
Svært mye av klimapolitikken som skal bidra med å nå dette målet skjer i samarbeid med EU. I 2019 inngikk Norge en klimaavtale med EU. Den satte egne krav for nasjonale utslipp i den såkalte innsatsfordelingen (ESR) og karbonopptak fra skog og naturområder i skog- og arealbruksforordingen (LULUCF). Norge har deltatt i EUs kvotemarked for industri- og kraftsektorene (ETS) siden 2008.
ESR-sektoren dekker foreløpig sektorer som transport, landbruk, avfall og mindre industri.
Hver av disse søylene i klimapolitikken har et eget utslippsmål. For ETS er målet 62 prosent utslippsreduksjon innen 2030, for ESR er målet 50 prosent utslippsreduksjon innen 2030, og for LULUCF er målet at skog og naturområder skal bidra med karbonopptak på 310 millioner tonn CO₂ i perioden 2026 til 2030.
Målene for innsatsfordelingen (ESR) og skog- og arealbruk (LULUCF) ble skjerpet i 2023 innad i EU. Norge har ikke vedtatt de skjerpede målene, men regjeringen legger til grunn at de vil bli vedtatt.
EU vedtok i år et nytt klimamål for 2040 som innebærer 90 prosent utslippskutt sammenliknet med 1990. Dette ble fulgt opp med et forslag for kommisjonen om et nytt kvotesystem (ETS) som innebærer utslippskutt på 85 prosent. Arbeidet med å legge frem nye regler for ESR og LULUCF er nå i gang, og kommisjonens forslag er ventet til høsten.
Det er uklart hvorvidt regjeringen ønsker å fornye klimaavtalen med EU for perioden etter 2030.
Kuttene skal i hovedsak tas innen transport, landbruk, avfall og deler av industrien.
Forskjellen mellom utslippsbudsjettet og det Norge ligger an til å slippe ut, kalles utslippsgapet.
I fjor mer enn doblet utslippsgapet seg, fra 5,4 millioner tonn i 2025 til 13,8 millioner tonn i 2026.
I år er utslippsgapet anslått å være redusert med 2,7 millioner tonn sammenlignet med i fjor. Det viser Klima- og miljødepartementets (KLD) beregninger i Grønn bok.
Nye fremskrivninger trekker gapet ned
At utslippsgapet har blitt mindre, betyr ikke at Norge plutselig har kuttet utslippene med 2,7 millioner tonn.
Den viktigste forklaringen er at regjeringen nå tror utslippene fram mot 2030 blir lavere enn den tidligere har regnet med.
I Grønn bok skriver departementet:
«Nye utslippsfremskrivinger viser lavere utslipp fram mot 2030 enn anslått i fjorårets Klimastatus og -plan, og er den viktigste årsaken til at utslippsgapet er redusert.»
Blant annet regner regjeringen nå med raskere utvikling av ny teknologi for tunge kjøretøy. Beregningene av metanutslipp fra sau er også endret.
Har ikke tilgang til å kjøpe utslippskutt fra andre
Gapet er likevel stort. Norge må sørge for klimakutt tilsvarende 11,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2030. For å klare det, må Norge kutte mer hjemme eller kjøpe utslippskutt fra andre land i EU/EØS.
Men Norge har ikke greid å automatisk sikre tilgang til å kjøpe utslippskutt fra andre EU-land.
Dette er fordi EU i 2023 vedtok endringer i innsatsfordelingen og skog- og arealbruksdirektivet (LULUCF). Disse har Norge ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen.
«Innlemmelse i EØS-avtalen er nødvendig for å kunne bruke mulige utslippskutt fra EU-land til å oppfylle Norges forpliktelser i det første oppgjøret som skjer i 2027 og 2028,» står det i Grønn bok.
Det er uklart hvorfor Norge og EU ikke har avklart dette.
Foreslår nytt utslippsbudsjett under Parisavtalen
I Grønn bok lanserer også regjeringen et nytt utslippsbudsjett for Norges 2030-mål om 55 prosent utslippskutt innen 2030 under Parisavtalen.
Norge har fra før ikke hatt et samlet budsjett for hvor mye Norge kan slippe ut i årene fram mot målet.
Det står i kontrast til regelverket i Parisavtalen. Det krever nemlig at land som samarbeider og bruker klimakvoter for å nå målene, må se utslipp og kvoter i sammenheng for hele perioden klimamålene gjelder for.
Utslippbudsjettet beregnes for perioden 2021-2030 og er på i overkant av 340 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.
«Startpunktet bygger på Norges utslippsbudsjett under innsatsfordelingen og Norges andel av utslippene som omfattes av EUs kvotesystem. Deretter legges det opp til en jevn nedgang fram til 2030-målet.»
Foreløpig ligger Norge an til å bomme på målet med 15 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.
Mer penger til internasjonale kvoter
På grunn av den store usikkerheten om Norge faktisk kan klare klimamålene i Norge og i samarbeid med EU, legger regjeringen opp til å kjøpe seg ut.
Budsjettet for kjøp av såkalte internasjonale kvoter økes med 11 milliarder kroner i det nye budsjettet, til en samlet pott på 26 milliarder kroner.
Milliardene kan brukes for å kutte utslipp med 15 millioner tonn CO₂ innen 2030 og 25 millioner tonn CO₂ i perioden 2031 til 2035, ifølge regjeringen.
– Dette er noe Norge har mulighet til, og som kan hjelpe oss til å nå Paris-målene våre, i tillegg til tiltakene vi gjør hjemme, sier klima- og miljøminister Sigrun Aasland.
Pengene kan brukes til å betale for utslippskutt andre steder i verden: For eksempel et skogplantingsprosjekt i Peru, eller at det bygges et solkraftverk fremfor et kullkraftverk i Zambia.
Regjeringen åpnet i fjor for å bruke 15 milliarder på slike kvotekjøp, som er kraftig regulert gjennom artikkel 6 i Parisavtalen. I januar i år inngikk Norge en avtale med Zambia om å betale for inntil 3,5 millioner tonn utslippskutt over en tiårsperiode. Pengene skal gå til et subsidieprogram for Zambias energisektor som skal øke produksjonen og de private investeringene i fornybar kraft.