Regnestykket som ble en tro
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
I Energi og Klima 15. oktober skriver Karoline Bakka Hjertø og Melanie Brooks, begge fra finansbransjen, at «fullstendige regnestykker» for klimapolitikk og klimaendringer «peker mot at Norge bør omstille seg raskere».
Dette innlegget er et svar på innlegget fra Hjertø og Brooks:
Villedende fra Frp om økonomi og klima
Fullstendige regnestykker for klimapolitikken har Fremskrittspartiet etterspurt lenge. Et slikt regnestykke må både dekke kostnadene ved norsk klimapolitikk, og skadene Norge vil oppleve som følge av klimaendringene. Man bør også ta hensyn til at det ikke er noen sammenheng mellom norske utslipp og norske skader, men jeg lar akkurat den ballen ligge nå.
Når Hjertø og Brooks konkluderer som de gjør, skapes forhåpninger om at de faktisk har regnet på dette. Det har de dessverre ikke. I stedet er de opptatt av å devaluere de regnestykkene som faktisk finnes.
I hver hovedrapport presenterer FNs klimapanel analyser av hvor alvorlige skadene som følge av klimaendringer blir for verdens velferd. I siste rapport, fra 2021/22, viser panelet til analyser som tyder på at skadene vil tilsvare mellom 1 og 30 prosent av BNP ved en oppvarming på 3 grader. Bare en av analysene ligger over 12 prosent, og de aller fleste ligger under 5 prosent. Det er dermed all grunn til å forvente at velstanden i verden vil fortsette å øke, klimaendringer eller ikke klimaendringer.
Klimatilpasning: Store kostnader venter oss alle
For å kaste vrak på disse analysene har ikke Hjertø og Brooks noe eget regnestykke, men viser til uttalelser fra FNs avtroppende generalsekretær Antonio Guterres om at panelets rapporter er en «overlevelsesguide for menneskeheten». Slike uttalelser skal altså være et motbevis på forskningen som ligger til grunn for de kvantifiserbare analysene.
I sommer laget et ekspertutvalg, ledet av professor Ingrid Hjort, en rapport om konsekvensene av klimaendringer for Norge. Også denne rapporten tyder på at konsekvensene er høyst overkommelige.
Hjertø og Brooks stoler heller ikke på denne faglige rapporten, og skriver at mye viktig er utelatt i regnestykkene i rapporten. Kanskje det, men da bør man vel presentere bedre alternativer?
Les Energi og Klimas intervju med utvalgsleder Ingrid Hjort:
Klimarapporten som ble misforstått
Realiteten er at det er laget gode analyser av kostnadene ved klimaendringer, både globalt og for Norge. Det vi mangler, er gode analyser av kostnadene ved klimatiltak. Fremskrittspartiet har bedt Klimadepartementet om slike regnestykker i flere år, foreløpig uten hell.
Hjertø og Brooks har ingen forslag til hva disse kostnadene er heller.
De vet med andre ord ikke hva kostnaden er, verken «kostnaden ved å handle» eller «kostnaden ved å la være», som de kaller det.
Likevel konkluderer de to finansfolkene kategorisk med at Norge bør ha strammere klimapolitikk enn i dag, og blant annet begrense norsk oljeutvinning. Grunnlaget for denne konklusjonen kommer i siste setning: Her «tror» de at kostnadene blir lavere med strengere klimapolitikk i dag.
Klimapolitikk er et merkelig fagområde. To personer fra finansbransjen, begge med økonomiutdannelse, tror seg frem til en konklusjon, mens jeg, en filosofiutdannet politiker, etterlyser et skikkelig tallgrunnlag før jeg tør å konkludere.
