Bruk av olje, kull og gass er den viktigste årsaken til klimaendringene. Likevel er fortsatt Norges klimapolitikk i stor grad frikoblet Norges olje- og gasspolitikk. Selv om produksjonen av olje og gass effektiviseres og elektrifiseres for å kutte utslipp, gjøres det lite for å omstille sektoren til nullutslippssamfunnet vi skal ha i 2050.

Det innebærer både økonomisk og politisk risiko. Markedet vi leverer til, er i rask omstilling. EU er avhengig av norsk gass fram mot 2040, men har en klimapolitikk der fossil energi skal fases ut. Ved å satse videre på olje og gass som vi gjør i dag, vedder vi mot at EU lykkes med sin klimapolitikk og at verden klarer å begrense oppvarmingen til godt under to grader.

I dag er mye kapital og kompetanse bundet opp i vår største næring. Det er et betydelig hinder for omstillingen av norsk økonomi, og gjør det langt vanskeligere å bygge nye grønne industrier i Norge enn i land vi liker å sammenligne oss med.

Klimautvalget 2050 har derfor helt rett når de skriver at det haster «å meisle ut en petroleumspolitikk i tråd med klimamålene». Da er styringspartiene nødt til å være med. Tiden er moden for et bredt oljeforlik, som staker ut en ny kurs.

Styringspartiene må endre kurs

Foreløpig har ikke Arbeiderpartiet og Høyre vist vilje til endringer i petroleumspolitikken. Ap har riktignok akseptert å utsette 26. konsesjonsrunde, men letingen pågår for fullt gjennom TFO-rundene i modne felt. Det er «utvikle, ikke avvikle»-strategien som gjelder. Den har nylig fått seg noen skudd for baugen, både ved at Equinor og Shell legger sine satsinger på blått hydrogen på is, og at flytende havvind blir dyrere enn antatt.

Havvind-satsingen er en viktig brikke i omstillingen av petroleumssektoren, men når «utviklingen» går så sakte, må det flere grep til.

Foreløpig ser det ut til at Høyre tar oljepolitikken i feil retning. I forslaget til nytt partiprogram vil Høyre lyse ut 26. konsesjonsrunde, legge til rette for mer utvinning i Barentshavet og konsekvensutrede flere felt i tilknytning til Lofoten, Vesterålen og Senja. Men Høyre har også flere gode forslag for videreutviklingen av havvind, mer karbonfangst og blått hydrogen.

Også Arbeiderpartiet har positive takter å bygge videre på, med gode forslag om havvind og karbonfangst i sitt programforslag. Nå bør hele partiet lytte til AUF, som har tatt dissens om letepolitikken. Ungdomspartiet mener det kun skal letes i felt med eksisterende infrastruktur. De har fått støtte fra stortingsrepresentant Hadia Tajik, som i Dagsavisen argumenterer godt for hvorfor det er på tide å begrense letingen.

Vi kan starte med å begrense letingen

Å lete mindre er ikke et radikalt tiltak. Det er et godt første steg i et oljeforlik.

Det vil vise at Norge tar klimaforpliktelsene mer på alvor, og styrke vår troverdighet internasjonalt.

En ny rapport fra Norsk klimastiftelse viser at de økonomiske konsekvensene for Norge ved å stanse oljeletingen ikke er dramatiske, og de vil være enda mindre av å begrense omfanget av leteaktiviteten.

Ved kun å lete ved eksisterende felt, vil vi trekke opp en «markagrense» for oljevirksomheten, slik Anders Bjartnes og Norsk klimastiftelse har foreslått. Det vil gi mer forutsigbare rammer for næringen, samtidig som det sikrer varig vern av Lofoten, Vesterålen og Senja og Barentshavet Nord. Debatten om hva som «er igjen» på norsk sokkel, blir også mer edruelig og realistisk, som Bjartnes påpeker.

Et oljeforlik må forhandles frem, og kommer til å innebære kompromisser både på miljøets og oljenæringens vegne. Det viktigste er å sette en ny kurs i tråd med Parisavtalen, som frigjør kapital og kompetanse til omstilling i Norge.

Omstillingsplan heller enn sluttfaseplan

Et neste steg bør være å utarbeide en strategi for omstillingen av norsk olje- og gassnæring, der satsing på karbonlagring og havvind blir viktig. Det er allerede intensjonen i dag, men et forlik må inneholde mer ambisiøs politikk. Strategien bør ha en plan for ny infrastruktur, en plan for å omskolere oljearbeidere, og flytte penger og folk over til ny grønn industri.

En av anbefalingene fra Klimautvalget 2050 var å utarbeide en plan for sluttfasen av olje og gass. Dette har blitt kontant avvist av både Arbeiderpartiet og Høyre. I motsetning til en slik sluttfaseplan, bør en omstillingsplan fokusere på hvordan petroleumsbransjen kan lykkes med å bygge nye grønne næringer.

Sjekkpunkter for omstilling

Et tredje steg kan være å lage jevnlige sjekkpunkter for omstillingen, der konkrete indikatorer brukes for å se hvordan det går.

Slike indikatorer for omstillingen i Norge kan være den faktiske utviklingen i produksjonen av havvind, blått hydrogen og karbonlagring, oljeavhengigheten i statsfinansene, og hvor stor andel av norsk eksport som kommer fra olje og gass og grønne industrier.

Sjekkpunktene kan utarbeides sammen med fagbevegelsen og oljenæringen, for eksempel gjennom energipartnerskapet. Sjekkpunktene bør brukes for å diskutere behovet for ny politikk for å omstille Norge raskere.

Det er mange gode argumenter for et oljeforlik. For det første er det nødvendig klimapolitikk. For det andre omstiller markedene vi leverer til seg bort fra olje og gass på en forutsigbar og trygg måte. For det tredje er det tvingende nødvendig for å lykkes med å omstille norsk økonomi og bygge nye grønne industrier.

Vi vet at velferden ikke avhenger av at vi leter etter mer olje og gass, at EU skal fase ut bruken, og at olje- og gassarbeidere på sikt skal over i andre jobber. Det er få gode argumenter for å fortsette med samme hastighet og intensitet i olje- og gasspolitikken.