Klimaendringer er en konfliktforsterker i mange deler av verden. Klimapolitikk og teknologiske skift kan bidra til å skape rystelser som gir uro både i markeder og i internasjonal politikk. Den finansielle stabiliteten kan trues, slik Storbritannias tidligere sentralbanksjef Mark Carney fremholdt i en tale i september 2015. Den var et startskudd for et omfattende arbeid med klimarisiko både hos myndigheter og i titusenvis av selskaper over hele verden.

Det vil være feil å si at Norges Bank har stått i fremste rekke når det gjelder forståelse og formidling av klimapolitikken og klimaendringenes betydning for politikk og økonomi. Det har nok kommet seg vesentlig de siste årene, men Øystein Olsen har ikke hatt noen ledertrøye.

I styringen av Oljefondet har klimarisiko blitt et stadig viktigere spørsmål, slik denne talen visesentralbanksjef Øystein Børsum holdt like før jul, er et uttrykk for.

Jens Stoltenberg kommer til en organisasjon der omgivelsene er betydelig endret på de åtte årene siden han forlot norsk politikk. Vektleggingen av klimapolitikk og klimaendringer vil nå være en helt annen enn det var i hans tid som politiker.

Stoltenberg har selvsagt også fått med seg mye lærdom gjennom årene som Natos generalsekretær. I tillegg til erfaringene fra håndteringen av både Putin og Trump, har han også gjort et betydelig klimaarbeid internt i Nato. Stoltenberg fortalte om dette i et intervju med Energi og Klima nylig.

Stoltenberg har på forskjellige måter og i ulike roller arbeidet med klimaspørsmål siden åttitallet, men hele tiden med samfunnsøkonomens blikk. Prising av utslipp, kostnadseffektivitet – helst på tvers av landegrenser. Han skriver om klimapolitikk i selvbiografien sin. Han argumenterer mot subsidier og støtteordninger og for avgifter og kvoter. Forurenseren skal betale og kuttene komme på områder hvor den samfunnsøkonomiske kostnaden er lavest, på «billigst mulig måte. Dermed blir det lettere å kutte mer».