Tynt om klima(risiko) fra Øystein Olsen

Sentralbanksjef Øystein Olsen burde adressert klimarisiko i sin årstale. (Foto: Norges Bank)

Denne bloggen er en forlenget versjon av et innlegg som DNpubliserte torsdag 23. februar.
I 2016, noen uker etter at Paris-avtalen var inngått, nevnte ikke Øystein Olsen klima med et ord i sin årstale. 2017-utgaven er derfor et slags fremskritt. Olsen ga sterke formaninger om hvordan klimapolitikk bør utformes for å være «samfunnsøkonomisk korrekt», kostnadseffektiv og rasjonell.
Men Olsen farer med harelabb over den lange rekken av problemstillinger norsk økonomi står overfor i lys av klimarisiko – et tema som de senere årene har rykket stadig høyere på dagsordenen, ikke minst med bakgrunn i arbeidet i regi av G20-landene der Olsens britiske kollega Mark Carney har tatt ledertrøyen. Klimarisiko omfatter både den fysiske risikoen knyttet til klimaendringer, og risikoen overgangen til en lavutslippsøkonomi representerer.
Olsens korte betraktninger om klimarisiko avspises med dette avsnittet i talen:
"Følger verdens nasjoner opp forpliktelsene fra Parisavtalen, kan avgifter på bruk av fossilt brensel bli langt høyere enn de er i dag. Det kan gjøre vår produksjon mindre lønnsom, men vil styrke klimaarbeidet."
"Følger verdens nasjoner opp forpliktelsene fra Parisavtalen, kan avgifter på bruk av fossilt brensel bli langt høyere enn de er i dag. Det kan gjøre vår produksjon mindre lønnsom, men vil styrke klimaarbeidet."
Dette er urovekkende tynt, det drøfter på ingen måte trusselbildet både klimapolitikk og teknologisk endring representerer for oljeselskaper og oljeland. Dessuten snevrer Olsen perspektivet inn til å handle om innføring av avgifter, etter at han refererer til at hverken i-land eller u-land egentlig har vist noen vilje til å sette en pris på klimautslipp, altså innføring av CO₂-skatter i en eller annen variant. Sentralbanksjefen kan altså forstås i retning av at dette ikke er noe å bekymre seg over – at klimarisiko ikke er noe vi behøver bry oss om.
