Summen av politiske utspill og handlinger fra energiminister Terje Aasland denne vinteren viser en linje i den norske energipolitikken som indikerer at den «fossile siden» fortsatt har forrang.

Å forsvare gassens plass i den europeiske energimiksen har vært norsk politikk i alle år. Det faller godt inn i dette mønsteret når det utlyses et rekordstort antall nye oljelisenser, et mulig gassrør til Barentshavet hausses opp, og det samtidig vises lunken støtte til felleseuropeiske initiativ for havvind og styrket samarbeid om kraftutveksling.

Norges bidrag til Europas energisikkerhet gjennom gasseksporten er uomtvistelig. Men at Europas virkelige og langsiktige vei til uavhengighet går gjennom fornybar energi, passer ikke gasslandet Norge. Når det handler om strøm, ser det ut til at Aasland vil begrense, heller enn å utvide, Norges deltakelse i et nordisk og felleseuropeisk marked.

Nå lar Energidepartementet riktignok Statnett forberede en søknad om ny kabel til Danmark, men Arbeiderpartiets holdning er at det uansett skal sies nei, ifølge partiets energipolitiske talsperson Mani Hussaini.

Starten på 2026 har vist oss hvordan Donald Trumps USA ikke viker for trusler og press for å tvinge tidligere venner og allierte til å danse etter sin pipe. Trusler om toll og ulike former for utpressing er metoden Maga-Amerika bruker. Europa må stå imot dette. Det var et tydelig skifte i toneleie både i Oslo og andre europeiske hovedsteder etter at Washington kom med sine absurde trusler om straffetoll hvis vi ikke bøyde av for kravet om at USA måtte «få» Grønland.

Mens det siden Russlands fullskalainvasjon i Ukraina for snart fire år siden har blitt stadig klarere at Europa må avvikle importen av russisk energi, er det nå blitt tydelig at også avhengighet av USA kan være en trussel. USAs eksport av flytende gass (LNG) til Europa har økt kraftig de siste årene, og under gitte omstendigheter kan dette gi amerikanerne et politisk pressmiddel både overfor EU og Storbritannia.

Riktignok foregår handelen mellom markedsaktører, langt unna Donald Trumps direkte innflytelse. Men med et USA som blir stadig mer autokratisk, så viskes også skillene ut mellom stat og marked. Maga-Amerika er, for å si det mildt, ingen forutsigbar partner for noen – utover Trump-klikkens familievenner i og utenfor USA.

På energiområdet vil det viktigste svaret fra Europa være å bygge ut mer fornybar energi og forsterke samarbeidet landene imellom, slik at de fornybare energiressursene utnyttes mest mulig effektivt. Bedre nettforbindelser, effektive markeder, velfungerende politiske rammebetingelser og støtteordninger, investeringsvennlige omgivelser: På skrivebordet er dette enkelt, og menyen har egentlig vært den samme i 20 år. I virkeligheten har det gått tråere, selv om fornybarandelen i kraftproduksjonen i EU og Storbritannia har pekt oppover i en sammenhengende trend omtrent like lenge.

Kostnadsvekst, sviktende lønnsomhet, trege politiske prosesser og manglende samordning over landegrensene har ført til saktere utvikling enn ønsket, særlig når det gjelder havvind. Samtidig kan havvind gi store volum ny fornybar energi.

Dette var konteksten for toppmøtet blant Nordsjølandene i Hamburg denne uken, der felles utvikling av vindressursene i Nordsjøen var tema. Britene er heldigvis med for fullt, og fra Norge var både statsminister Jonas Gahr Støre og energiminister Terje Aasland til stede. Blant de politiske målene som ble pekt ut, er at landene skal samarbeide om felles prosjekter, slik at ledninger skal gå fra havvindprosjektene og inn til flere land – ikke bare til ett.

Men slike prosjekter vil ikke Norge være med på, og derfor fremstår Jonas Gahr Støre og Terje Aaslands deltakelse i dette felleseuropeiske initiativet som lunken. Å koble sammen flere land når havvindprosjekter bygges, vil som oftest gi den beste utnyttelsen av de felles ressursene og den samlede investeringen. Lønnsomheten blir bedre når kraften hele tiden kan gå dit markedsprisen på strøm er høyest.

En slik løsning var på tale da Norges første havvindprosjekt Sørlige Nordsjø II ble prosjektert, men man valgte å legge kabel inn til Norge alene, istedenfor en såkalt «hybridkabel» som ville lagt til rette for ilandføring av strømmen også i land på kontinentet. Særlig Senterpartiet var mot andre løsninger enn den rene «norske» varianten.

Gjort er gjort når det gjelder dette prosjektet, men skal det bli noe omfang på Norges havvindsatsinger i sørlige deler av Nordsjøen, er det vanskelig å se for seg særlig skala uten at andre land også kobles på. Dette vil ikke Terje Aasland – et ganske defensivt standpunkt når vi vet hvor lang tid det tar å prosjektere og bygge slike anlegg. Men ifølge Aaslands utsagn på Dagsnytt 18 forleden kveld, så har Norge mer enn nok kraftlinjer til Storbritannia og kontinentet slik det er.

Det er mulig Aasland har rett i dette slik bildet er akkurat nå, men ikke nødvendigvis slik det vil være om noen år. Dersom EU og Storbritannia lykkes med målene om havvindutbygging, vil det i perioder være store overskudd av strøm. Kabler og handel er en nødvendig forutsetning for å utnytte ressursene effektivt og lønnsomt. Krafthandelen er betydelige bidrag både til Europas energisikkerhet og strevet for å kutte utslipp – to mål som går hånd i hånd både i EU og i Storbritannia.

Det vil være i Norges interesse å spille med i våre nabolands energiomstilling – også om det over tid gjør gassen overflødig. Det er kanskje unødvendig å minne om, men forbrenning av fossil energi er og forblir hovedårsaken til at verden står overfor et klimaproblem vi må finne løsninger på.

(Denne teksten er også publisert i Dagsavisen.)