«Nye» Equinor: Nå er det bare olje og gass

Etter selskapets kapitalmarkedsdag i New York denne uken fremstår det enda tydeligere at Equinor ikke lenger har noe mål om å gjøre fornybar energi til noe mer enn en liten tilleggsvirksomhet.

Mens Equinor skal investere 10-12 milliarder dollar i året frem til 2030, vil 60 prosent gå til oljeinvesteringer på norsk sokkel og 30 prosent til internasjonal olje og gass.

For noen år siden var planen at 50 prosent av investeringene i 2030 skulle sendes i grønn retning, altså til fornybar energi og lavkarbonløsninger. Nå er dette redusert til 10 prosent.

Målet når det gjelder kraftproduksjon er å komme opp til 20 TWh i 2030, hovedsakelig gjennom prosjekter under bygging. For et svært stort selskap som Equinor, med virksomhet i mange land, er 20 TWh ganske lite. Til sammenlikning vil det gå med oppunder 4 TWh årlig bare for å drifte Melkøya.

Fornybarinvesteringene de nærmeste årene forbeholdes også prosjekter som allerede er under bygging og utvikling, en antydning om at Equinor kan la fornybarsatsingen stoppe med det som er i gang.

«Higher for longer»

Begrunnelsen for å sende nesten alt som er av investeringsmidler i fossil retning, er forventning om at olje- og gassetterspørselen vil være «higher for longer».

Men «higher for longer» betyr ikke «higher for ever».

I Equinors årlige Energy Perspectives-analyse, som kom forrige uke, er oljeforbruket nær toppen i tre av fire scenarioer, mens gassforbruket i Europa beskrives å være på vei inn i «klar strukturell nedgang».

Om utsiktene for flytende brensler heter det at «veksten vil svekkes før den når en topp tidlig i neste tiår».

Ifølge Equinors scenarioer står vi altså antakelig på terskelen til en tid der verdens samlede forbruk av fossil energi vil gå ned. Det er godt nytt, fordi det betyr at klimagassutslippene også vil begynne å falle. Dette «vippepunktet» vil også være veldig viktig i forståelsen av klimapolitikken og energitransisjonen.

Med fortsatt vekst i etterspørselen er selvsagt risikoen for at olje- og gassressurser blir ulønnsomme mye mindre enn om «peak demand» inntreffer og forbruket begynner å falle.

«Transition», ikke bare «addition»

I Equinors Energy Perspectives beskriver Christian Becker og hans folk at tidligere endringer i energilandskapet har betydd «addition» og ikke «transition». Kull kom på toppen av biomasse, oljen kom på toppen av kull, gassen på toppen av olje og kull. Verdens energiforbruk har økt og økt, og målt som primærenergi har utbyggingen av fornybar energi de siste tiårene bare vist seg som et bitte lite felt på grafen – oppå alt det andre.

Ifølge Equinors Energy Perspectives peker mye i retning av at vi snart kommer i «transition», altså at forbruket av primærenergi – i form av kull, olje og gass – faktisk går ned. «Den pågående transisjonen gir en siktlinje mot en mulig topp i etterspørsel etter primærenergi», heter det.

At Equinors Energy Perspectives, riktignok i forsiktig språkbruk, slutter seg til dette synet, er viktig, ikke minst fordi mange oljetalsmenn bruker mye tid og engasjement på å hevde det motsatte. Det foregår bare «addisjon», blir det sagt – og derfor konkluderes det med at etterspørselen etter olje og gass vil vokse nærmest til evig tid.

Hva «peak demand» kommer til å bety for markeder og priser, for forventninger og dermed for investeringer, vil selvfølgelig påvirkes av mange forhold. Men det er noe annet å slåss om andeler i et fallende marked enn å ta del i et marked i vekst.

Å spise seg selv – eller å bli spist av andre

Equinors nå forlatte omstillingsstrategi innebar at selskapet ville bruke store ressurser på å kannibalisere egen kjernevirksomhet ved å investere mye penger i tiltak som vil få etterspørselen etter olje og gass til å gå ned. Ved å bygge opp virksomhet på den «grønne siden» ville bedre balanse – eller «equi» bli oppnådd – noe som var begrunnelsen for navnebyttet fra Statoil til Equinor i 2018.

Logikken her er at det er bedre å spise seg selv, enn å bli spist av andre.

Nå ser Equinor ut til å ha forlatt denne veien. Om det er et klokt strategisk valg, vil havne på bordet til selskapets nye styreleder Jarle Roth.

De geopolitiske utviklingstrekkene de siste årene, med Ukraina-krigen og Donald Trump som de viktigste faktorene, har gjort det lettere å være oljeselskap. Å ha en forretningsmodell med høye CO₂-utslipp som «bivirkning» er mindre utsatt når vekten i energitrilemmaet skyves i retning energisikkerhet, mens klima og bærekraft dyttes ned. Den tredje polen i trilemmaet er «affordability», altså at prisene skal være overkommelige.

Dyr gass = ekstraprofitt

En av grunnene til at Equinor har tjent svært godt med penger de siste årene, er at gassprisene i Europa nå settes gjennom importert LNG, først og fremst fra USA og Qatar. Den norske rørgassen har mye lavere produksjonskostnader, og derfor er Equinors ekstraprofitt formidabel. Så lenge Europa er avhengig av kostbar LNG-import, vil Equinor beholde disse ekstrainntektene. Derfor er det antakelig fristende å ikke påskynde overgangen vekk fra gass i Europa.

Kostnadene ved det nåværende regimet bæres av europeiske forbrukere og industri.

For å slippe å betale en urimelig høy regning er det derfor svært gode argumenter for å bygge ut mer sol, vind og batterier – og å erstatte gassfyrt oppvarming med varmepumper. Derfor vil Equinors produkter møte stadig sterkere konkurranse fra den grønne og fornybare siden. Sol og vind pluss batterier skyver ut gass i kraftmarkedene og bidrar til vesentlig lavere gjennomsnittspriser.

Raskere vekst i særlig sol og batterier kan få stor betydning for utviklingen også i den globale gassetterspørselen, noe som igjen vil påvirke verdien av LNG – og dermed til slutt også prisen på gass og Equinors overskudd.

Klima – det snakker de minst mulig om

I fjor kritiserte jeg Equinors Energy Perspectives fordi rapporten ikke drøftet klimaendringenes betydning for den økonomiske utviklingen frem mot 2050. Klimarisiko var utelatt som tema, i motsetning til i tidligere utgaver. Språkbruk som kunne tenkes å irritere amerikanske myndigheter, var plukket ut.

I år er tonen i omtalen av USA er en annen og mer kritisk, men noen drøfting av klimaendringenes virkninger for den økonomiske og politiske utviklingen frem mot midten av århundret er heller ikke å finne i år.

Å la være å snakke om klima er antakelig behagelig for et oljeselskap som forlater ambisjoner om å investere i virksomhet som kan kutte behovet for de forurensende produktene de selger.

Men det ligger likevel en viktig beskjed til styreleder Jarle Roth og konsernsjef Anders Opedal i Energy Perspectives. De må styre selskapet inn i en fremtid der etterspørselen etter selskapets hovedprodukter – olje og gass – vil gå ned.

Klimaendringene blir ikke borte. Energiomstillingen er også kommet for å bli.

• Har du et debattinnlegg du vil dele med Energi og Klima? Send en epost til energiogklima@energiogklima.no