«Nye» Equinor: Nå er det bare olje og gass

I Equinors Energy Perspectives beskriver Christian Becker og hans folk at tidligere endringer i energilandskapet har betydd «addition» og ikke «transition». Kull kom på toppen av biomasse, oljen kom på toppen av kull, gassen på toppen av olje og kull. Verdens energiforbruk har økt og økt, og målt som primærenergi har utbyggingen av fornybar energi de siste tiårene bare vist seg som et bitte lite felt på grafen – oppå alt det andre.

Ifølge Equinors Energy Perspectives peker mye i retning av at vi snart kommer i «transition», altså at forbruket av primærenergi – i form av kull, olje og gass – faktisk går ned. «Den pågående transisjonen gir en siktlinje mot en mulig topp i etterspørsel etter primærenergi», heter det.

At Equinors Energy Perspectives, riktignok i forsiktig språkbruk, slutter seg til dette synet, er viktig, ikke minst fordi mange oljetalsmenn bruker mye tid og engasjement på å hevde det motsatte. Det foregår bare «addisjon», blir det sagt – og derfor konkluderes det med at etterspørselen etter olje og gass vil vokse nærmest til evig tid.

Hva «peak demand» kommer til å bety for markeder og priser, for forventninger og dermed for investeringer, vil selvfølgelig påvirkes av mange forhold. Men det er noe annet å slåss om andeler i et fallende marked enn å ta del i et marked i vekst.

Å spise seg selv – eller å bli spist av andre

Equinors nå forlatte omstillingsstrategi innebar at selskapet ville bruke store ressurser på å kannibalisere egen kjernevirksomhet ved å investere mye penger i tiltak som vil få etterspørselen etter olje og gass til å gå ned. Ved å bygge opp virksomhet på den «grønne siden» ville bedre balanse – eller «equi» bli oppnådd – noe som var begrunnelsen for navnebyttet fra Statoil til Equinor i 2018.

Logikken her er at det er bedre å spise seg selv, enn å bli spist av andre.

Nå ser Equinor ut til å ha forlatt denne veien. Om det er et klokt strategisk valg, vil havne på bordet til selskapets nye styreleder Jarle Roth.

De geopolitiske utviklingstrekkene de siste årene, med Ukraina-krigen og Donald Trump som de viktigste faktorene, har gjort det lettere å være oljeselskap. Å ha en forretningsmodell med høye CO₂-utslipp som «bivirkning» er mindre utsatt når vekten i energitrilemmaet skyves i retning energisikkerhet, mens klima og bærekraft dyttes ned. Den tredje polen i trilemmaet er «affordability», altså at prisene skal være overkommelige.

Dyr gass = ekstraprofitt

En av grunnene til at Equinor har tjent svært godt med penger de siste årene, er at gassprisene i Europa nå settes gjennom importert LNG, først og fremst fra USA og Qatar. Den norske rørgassen har mye lavere produksjonskostnader, og derfor er Equinors ekstraprofitt formidabel. Så lenge Europa er avhengig av kostbar LNG-import, vil Equinor beholde disse ekstrainntektene. Derfor er det antakelig fristende å ikke påskynde overgangen vekk fra gass i Europa.

Kostnadene ved det nåværende regimet bæres av europeiske forbrukere og industri.

For å slippe å betale en urimelig høy regning er det derfor svært gode argumenter for å bygge ut mer sol, vind og batterier – og å erstatte gassfyrt oppvarming med varmepumper. Derfor vil Equinors produkter møte stadig sterkere konkurranse fra den grønne og fornybare siden. Sol og vind pluss batterier skyver ut gass i kraftmarkedene og bidrar til vesentlig lavere gjennomsnittspriser.

Raskere vekst i særlig sol og batterier kan få stor betydning for utviklingen også i den globale gassetterspørselen, noe som igjen vil påvirke verdien av LNG – og dermed til slutt også prisen på gass og Equinors overskudd.

Klima – det snakker de minst mulig om

I fjor kritiserte jeg Equinors Energy Perspectives fordi rapporten ikke drøftet klimaendringenes betydning for den økonomiske utviklingen frem mot 2050. Klimarisiko var utelatt som tema, i motsetning til i tidligere utgaver. Språkbruk som kunne tenkes å irritere amerikanske myndigheter, var plukket ut.

I år er tonen i omtalen av USA er en annen og mer kritisk, men noen drøfting av klimaendringenes virkninger for den økonomiske og politiske utviklingen frem mot midten av århundret er heller ikke å finne i år.

Å la være å snakke om klima er antakelig behagelig for et oljeselskap som forlater ambisjoner om å investere i virksomhet som kan kutte behovet for de forurensende produktene de selger.

Men det ligger likevel en viktig beskjed til styreleder Jarle Roth og konsernsjef Anders Opedal i Energy Perspectives. De må styre inn i en fremtid der etterspørselen etter selskapets hovedprodukter – olje og gass – vil gå ned.

Klimaendringene blir ikke borte. Energiomstillingen er også kommet for å bli.