Tradisjonen tro kom energiminister Terje Aasland til oljenæringens årlige Sandefjordkonferanse for å levere gavedryss i form av nye utvinningstillatelser. Begrunnelsen var den samme i år som i fjor, forfjor og tidligere år – og særlig siden Putin startet energikrigen i Europa og gikk til fullskala invasjon av Ukraina: Norsk oljenæring er viktig for Europas energisikkerhet. Skal vi ha nok å levere må vi lete og finne mer.

I Dagsnytt 18 onsdag kveld var forbundsleder Frode Alfheim i Forbundet Styrke samstemt med statsråden: – Vi er nødt til å være en stor leverandør av olje og gass i flere tiår enn det vi trodde før krigen i Ukraina startet, mente Alfheim.

I desember 2025 ble Europaparlamentet og Ministerrådet enige om å forby kjøp av russisk gass. Høsten 2027 er det slutt. Det sier seg selv at det å strupe russergassen i løpet av snaue to år betyr at andre må levere. Norge er EUs foretrukne leverandør. Denne posisjonen har gitt den norske oljenæringen fornyet selvtillit.

Men det sier seg vel også selv at det å fase ut russisk gass innen snaue to år, innebærer økt tempo på omstillingen bort fra fossil energi som sådan? For en gassimportør vil det å erstatte utenlandsk fossilgass med hjemmelaget ren kraft øke den nasjonale sikkerheten.

Å bli mer selvforsynt med egen kraft betyr også at europeiske land slipper å bruke store penger på import, en motiverende faktor for mange land. Mer lokal kraftproduksjon gir flere lokale arbeidsplasser og mer lokal verdiskaping.

Ut fra det som lekket ut fra Sandefjordkonferansen ser det ikke ut til at disse poengene fikk noen hovedrolle.

Hvilken fossil energi er lønnsom om 10 – 20 år?

Fem av de 57 nye utvinningstillatelsene fra Energidepartementet ligger i Barentshavet, – et område med skrint utbygd gassinfrastruktur. Finner selskapene mye gass der nord – i Russlands nabolag – må det investeres i ny infrastruktur der gassen kan fraktes til kundene. På Dagsnytt 18 var Terje Aasland klar på at dette er en kostnad som må tas. – Finner vi mere gass blir det lagt til rette for en infrastruktur, for da kan det kommersielt realiseres, mente statsråden.

Men hvilken fossil aktivitet som er kommersielt lønnsom 10 – 20 år fram i tid er ikke lett å si. Selv om det ikke alltid virker slik i debatten her i petrostaten Norge, pågår det nå en omfattende energitransisjon bort fra fossil energi blant dem som importerer norsk fossilgass via gassrørledninger på havbunnen: EU og Storbritannia.

Ny havvind 40 prosent billigere enn ny gasskraft

Dagen etter Aaslands tur til Sandefjord skjedde det noe interessant i nettopp Storbritannia. I en pressemelding orienterte Labour-regjeringen om at den deler ut lisenser til å bygge havvind med en samlet kapasitet på 8,4 gigawatt, – aller mest bunnfast, men også noe flytende havvind. Dette er nok til å forsyne 12 millioner britiske hjem med utslippsfri strøm.

Begrunnelsene for storsatsingen er interessant lesning:  

• Den britiske regjeringen mener det skal være mulig å skaffe havvinden til en pris som ligger 40 prosent lavere enn kostnadene ved å bygge og drive et nytt gasskraftverk.
• Utbyggingen vil gjøre at landet ligger godt an til å levere på målet om ren energi innen 2030 og gjøre at landet kan «ta tilbake kontrollen over energien sin» og senke folks strømregninger for godt.
• Utbyggingen kan gi 7000 gode jobber i alle hjørner av landet – fra det skotske høylandet til det keltiske hav.

Energiminister Ed Miliband sier at Storbritannia med denne utlysningen tar tilbake kontrollen over sin egen energisuverenitet:

– Dette er en historisk seier for de som ønsker at Storbritannia skal stå på egne ben og kontrollere vår egen energi i stedet for å være avhengig av markeder kontrollert av petrostater og diktatorer.

Legger vi til at 2025 ble det året der britene omfavnet batterilagring og nesten doblet kapasiteten til 28,6 GW, burde bildet bli ytterligere interessant for Milibands norske kollega Aasland.  Med mer batterier kan vindkraften «spares» til perioder det ikke blåser. Slik reduseres behovet for gasskraft i det britiske kraftsystemet.

Største sol- og batteriprosjekt i Scatecs historie

Denne uken har vi også fått en annen stor nyhet om gassens konkurrenter: sol i kombinasjon med batterier. Dagen før Aasland delte ut utvinningstillatelser skrev Finansavisen at Scatec har signert en 25-årig kraftkjøpsavtale (PPA) med Egyptian Electricity Transmission Company. Nå skal det bygges solkraft og batterilagringsinstallasjoner (BESS) i Egypt, med en kapasitet på til sammen 1,95 GW (sol) og 3,9 GWh (batteri). Dette er den største solenergi- og BESS-installasjonen i Afrika og den største investeringen i Scatecs historie.

Egypt er et land med store ledige områder som også kan brukes til solenergi og batterilagring. I november 2025 inngikk Egyptian Electricity Transmission Company en avtale om å eksportere fornybar strøm til Europa via undersjøiske kabler og det greske strømnettet. Ikke store mengder, men saken viser at Europa i framtiden har andre energiressurser å trekke på enn bare norsk gass.

Prisen på det å utvikle solenergi og batterilagring har gått drastisk ned, .- for batterilagring rundt 40 prosent på ett år. Prisen på gass er slik markedet fungerer volatil, mens solenergi er nå verdens billigste kilowattime (kWh).

I EU er Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia blant bjellesauene, land som ellers er kjent for å protestere når EU skjerper klimapolitikken. Ifølge Ember-rapporten Turning to the Sun: Solar Rise in Central Europe (2025) er det få som slår disse østeuropeiske landene når det gjelder å investere i solenergi.

Drar vi en kjapp tur tilbake til Storbritannia ser vi at britene ikke bare satser på havvind og batterilagring, men at 2026 ser ut til å bli et rekordår for nettopp solenergi.

Hvor mange år trengs norsk gass?

EU har som mål å kutte 90 prosent av sine klimagassutslipp innen 2040. EUs plan er også at kvotemarkedet skal fases ut i 2040. Men EU kommer likevel til å trenge norsk gass i årene framover. Men hvor mange år?

Her savner jeg faglige nyanser og intellektuell nysgjerrighet fra Terje Aasland. Dessverre framstår statsråden til tider mer som en overivrig selger på oppdrag fra oljenæringen – enn en minister som brenner etter å bygge opp under omstillingen våre største gasskunder heldigvis er godt i gang med.