EUs tiltak for en bærekraftig finanssektor
Kan etikk + butikk gi ny økonomisk vekst i Europa? EU-kommisjonen ser muligheter for vekst i infrastruktur og grønn omstilling. Men private penger må i større grad spille på lag med samfunnsmål.
EU-kommisjonen la nylig frem sine forslag for å gjøre finanssektoren mer bærekraftig. Hvor progressive er forslagene?
Lave investeringsnivå i Europa etter finanskrisen i 2007/08 førte til at EU-kommisjonens investeringsplan for Europa ble utviklet. En av de tre pilarene i denne er Kapitalmarkedsunionen som skal styrke det europeiske kapitalmarkedet for å utløse ytterligere investeringer og motvirke finansiell ustabilitet. Grønn omstilling er en driver for økonomisk vekst fremover, men for å realisere dette må også finansbransjen reformeres, mener EU-kommisjonen.
Å gå fra teori til praksis skjer ikke av seg selv. I dag er det en rekke “markedsfeil” som hindrer mer bærekraftige investeringer. Derfor var et av tiltakene i arbeidet med Kapitalmarkedsunionen å nedsette en ekstern ekspertgruppe for å gi råd om tiltak for å fremme en mer bærekraftig finanssektor. Gruppen som nå omtales som HLEG (HighLevel Expert Group on sustainable finance) ble sammensatt av representanter fra finansinstitusjoner, akademia og sivilsamfunnsaktører.
Ekspertgruppen HLEG la frem sine anbefalinger etter et års arbeid i januar 2018. Det som kanskje overrasket flere, var at det ikke tok mer enn en snau måned før EU-kommisjonen la frem sin handlingsplan i respons til rapporten fra ekspertene.
Hva sier handlingsplanen?
Handlingsplanen legger ikke opp til at finansinstitusjoner skal pålegges å ha en viss andel grønne investeringer, eller å sette mål om dette. Overordnet sett forsøker planen å stimulere økte grønne investeringer gjennom å klargjøre ansvar og øke transparensen i finanssektoren. For ingen er vel imot å skille snørr fra bart?
Handlingsplanen kommer med ti forslag med en definert fremdriftsplan. Disse er sentrert rundt planens tre hovedmålsettinger. Under vil jeg omtale de fleste forslagene.
Målsetting 1: Påvirke kapitalstrømmer mot en mer bærekraftig økonomi
EU-kommisjonen viser til et årlig investeringsgap på ca. €180 mrd. for å nå EUs klima- og energimål fra 2021 til 2030. Estimatet er basert på energimodelleringer i PRIMES-modellen. De største gapene er knyttet til energieffektivisering i bygninger (74 prosent) og transport (17 prosent). Geografisk er de største investeringsbehovene i Sentral- og Øst-Europa.
Skal EU nå sine klimamål, må altså investeringsnivåene kraftig opp.
Det første og mest grunnleggende tiltaket som kommisjonen foreslår, er å utvikle en felles forståelse av hva bærekraftig betyr. Dette skal gjøres gjennom å introdusere et klassifiseringssystem som definerer hvilke aktiviteter som er bærekraftige (tiltak 1). Hensikten er å få en veiviser for hvor det grønne investeringsbehovet ligger, og klargjøre bærekraftsprofilen i investeringer. EU-kommisjonen ønsker å forankre klassifiseringen i EUs lovverk slik at den kan benyttes innen andre områder, for eksempel i vurderingen av om EUs øko-merke kan anvendes på finansielle produkter (tiltak 2).
Målet er å få den første versjonen på plass allerede fra første kvartal i 2019. Den vil kun fokusere på klima og behovet for utslippsreduksjoner, men et bredere klassifiseringssystem med flere bærekraftsforhold skal komme raskt etterpå.
Kommisjonen legger også opp til å styrke åpenheten i den finansielle verdikjeden. Kapitalforvaltere og -rådgivere kan bli pålagt å kartlegge kunders preferanser for bærekraftige investeringer (tiltak 4). Kommisjonen legger opp til at det skal bli lettere å vurdere klimaresultatene i investeringene (tiltak 5). I dag bruker investorer investeringsindekser for å evaluere hvor gode de finansielle resultatene er ved å sammenligne egne resultater mot en benchmark. Selv om det finnes bærekraftsindekser i markedet i dag, ønsker kommisjonen å gjøre det lettere å forstå kvaliteten på disse. For eksempel, er det i dag mulig å fastslå om egne investeringene er i tråd med klimamålene?
Kommisjonen ønsker at det skal bli lettere å gjøre slike vurderinger gjennom å regulere for økt åpenhet og harmonisering av metode for bærekraft-/klimaindekser.
Målsetting 2: Integrere bærekraft i finansiell risikohåndtering
En problemstilling for aktører i finansbransjen er hvordan bærekraftsrelatert utvikling skal vurderes som en finansiell risikofaktor. Det er som kjent stor oppmerksomhet om klimarisikoanalyser og -rapportering, men det er langt fra en etablert metode eller et standardisert datasett for å utføre analyser i tråd med anbefalingene som gjøres i rapporten arbeidsgruppen under Michael Bloombergs ledelse lagde på oppdrag fra G20 – TCFD. Men innen andre bærekrafttema, som f.eks. ressursknapphet eller økt sosial ulikhet, er det ikke tilsvarende initiativ for å forstå finansiell risiko knyttet til denne type utvikling.
Kommisjonens syn er at disse forholdene i større grad – og på en bedre måte enn i dag – må tas tak i innen finanssektoren. Dette vil bidra til å øke kunnskapen om hvor stor eksponering finansaktører har mot klimarisiko og andre miljørelaterte risikoforhold, og potensielt kan dette gi økte investeringer i mer bærekraftige og mindre risikofylte selskaper og prosjekter.
Den mest grunnleggende ingrediensen for å vurdere finansiell risiko, er god data. Markedet for å gjøre tilgjengelig data om selskapers bærekraftsprofil har vært voksende de seneste årene. Men en utfordring i dag er at mange tilbydere gir en positiv vurdering av selskaper som rapporterer mye på bærekraft, selv om det de rapporterer på ikke er vesentlig for bedriften. Derfor er det nyttig at kommisjonen vil vurdere og potensielt forbedre analysemetoder som leverandører av bærekraftsdata benytter. De kan også bli pålagt å integrere bærekraft i kredittvurderinger (tiltak 6). Investorer som i dag ikke vurderer bærekraft i investeringsbeslutninger, skal bli pålagt å gjøre dette (tiltak 7).
På denne måten legger kommisjonen opp til at finansaktører og tjenestetilbydere må øke sin kompetanse for å kunne forstå i hvilken grad bærekraftsrelatert utvikling er en finansiell risiko. Det vil også bidra til å øke åpenheten rundt bærekraftige investeringer og potensielt også bidra til at dette blir et viktigere konkurransefortrinn i finansbransjen. En potensiell gulrot kommisjonen lokker med er å legge til rette for mer gunstige kapitalkrav for bærekraftige investeringer (tiltak 8). Dette kan også ha verdi for de som får finansiering, f.eks. at lån brukt til miljøvennlige formål kan bli billigere.
Handlingsplanen er et viktig skritt på veien
Konteksten rundt handlingsplanen er EUs klimamål og FNs bærekraftsmål. Disse målene vil bli vanskelig å nå med mindre det kommer økte investeringer. Men så var det høna eller egget-problemet, da: Er det mangel på investeringer som er årsaken til at den grønne omstillingen skjer for sakte, eller er det mangel på lønnsomme grønne investeringer? Selv om handlingsplanen forsøker å stimulere til økte investeringer gjennom å oppmuntre og fraråde, vil det være behov for en rekke andre tiltak for å dekke investeringsgapet.
Det som er veldig velkomment med handlingsplanen er at den legger opp til at bærekraft blir mer integrert i finanssektoren. Det kan bidra til et ytterligere kunnskapsløft og forbedre finansielle prosesser rundt investeringer og kredittgiving. Dette kan forhåpentligvis øke etterspørselen etter mer ansvarlige og bærekraftige finanstjenester og -produkter.
Mange norske næringslivsaktører vil nok kjenne seg igjen i flere av tiltakene og føle at de allerede har kommet godt i gang. Et usikkerhetsmoment det kan være verdt å reflektere over fra et norsk perspektiv er hvordan klassifiseringssystemet som definerer bærekraftige aktiviteter vil slå ut for en industrinasjon som Norge. La oss ta et eksempel med shipping. Shipping er den mest klimavennlige transportformen, målt i CO₂-utslipp per tonn-kilometer. Fra et klimaperspektiv er det derfor ønskelig å redusere transport på veier og i luft, og få mer over på sjø (og bane). Men når det kommer til andre miljøforhold, som bidrag til dårlig luftkvalitet, introduksjon av fremmede marine arter og risikoen for oljesøl, har shipping et relativt sett større negativt bidrag. Så shipping er både en del av problemet og en del av løsningen. Hvordan skal dette håndteres i klassifiseringssystemet?
Et annet spørsmål er om det blir gjort differensiering innad i industrisektorer. La oss ta Norsk Hydro som eksempel. De er ledende i egen bransje når det kommer til karbonfotavtrykk. Deres sertifiserte grønne aluminium har 4,5 ganger mindre utslipp per produserte enhet aluminium enn verdensgjennomsnittet hvis kinesiske produsenter tas med. Aluminium bidrar bl.a. til å gjøre biler lettere, slik at de også slipper ut mindre. Vil klassifiseringssystemet ta høyde for dette?
I Paris i mars ga Ugo Bassi fra EU-kommisjonen klart uttrykk for at detaljer rundt klassifiseringssystemet vil bli diskutert og vurdert fremover, støttet av innspill fra interessenter og eksperter. Forhåpentligvis blir systemet spesifikt nok til å kunne vurdere hva som er bærekraftig på en troverdig og god måte, men også fleksibelt nok til å tillate vurderinger av visse gråsoneaktiviteter. På denne måten kan klassifiseringssystemet også bli noe å aspirere til for selskaper som i dag ikke er grønne nok, men som har potensiale til å bli det.