Tolkningskamp om ny Arktis-strategi: Er det virkelig «nye toner» fra Brussel?
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
De siste par ukene har det foregått en tolkningskamp om EUs nye Arktis-strategi i norske medier og norsk offentlighet.
Det er som regel grunn til å stusse når både oljeindustrien og miljøbevegelsen jubler over det samme resultatet. Samtidig er det ikke første gang slike tekster skrives med rom for tolkning.
Det store temaet i den norske mediedekningen har vært moratoriet, som egentlig aldri var noe moratorium. På et eller annet tidspunkt snek det seg inn en oppfatning i debatten om at EU har gått inn for et forbud mot olje og gass fra Arktis, noe som delvis er en misforståelse.
Tydelig EU-nei til norsk olje og gass fra Barentshavet
At deler av norsk offentlighet har oppfattet det som at EU inntil nå har hatt et forbud mot nye olje- og gassprosjekter i Artis, må miljøbevegelsen til dels ta ansvaret for all den tid de har tillagt moratoriet så mye tyngde. Det har gitt gjennomslag i norske medier, som i sin tur har bidratt til et etterlatt inntrykk av at det eksisterer et moratorium og at det er dette Arktis-kampen i Brussel står om.
En idé fra Obama
Men det var aldri noe faktisk moratorium i EUs Arktis-strategi fra 2021. Det som derimot sto, var en ambisjon om å jobbe med likesinnede partnere for å få på plass et Arktis-moratorium.
Helt konkret står det: «Building on the partial moratoriums on hydrocarbons exploration in the Arctic, the EU is committed to ensuring that oil, coal and gas stay in the ground, including in Arctic regions. (...) the Commission shall work with partners towards a multilateral legal obligation not to allow any further hydrocarbon reserve development in the Arctic or contiguous regions, nor to purchase such hydrocarbons if they were to be produced.»
Etter formuleringen «building on the partial moratorium» henvises det til en fotnote, som viser til at slike «partial moratoriums» finnes i USA, Canada og Grønland.
Dette kan spores tilbake til forbudene ekspresidentene Barack Obama og Justin Trudeau innførte rett før Obama gikk av som USA-president for snart ti år siden. De to forsøkte ved hjelp av amerikansk lov å gjøre det vanskeligere for fremtidige presidenter å åpne for nye olje- og gassprosjekter i store havområder utenfor USA, Canada og Grønland.
Allerede året etter gikk Trump i sin første presidentperiode til angrep på Obama-politikken og forsøkte å oppheve beskyttelsen. Det ble den gang stoppet av en domstol i Alaska. Da Biden tok over, utvidet og styrket han beskyttelsen. Men i inneværende presidentperiode har Trump igjen forsøkt å oppheve den.
En ny verden
Hele det juridiske grunnlaget for beskyttelse i amerikanske og kanadiske havområder henger nå i løse lufta, og EU kom aldri så langt med arbeid om å få til noe lignende forbud.
EU-politiker vil at unionen skal hjelpe Norge med å beskytte olje- og gassanlegg
Man trenger ikke se lenger enn til det norske regjeringskvartalet for å forstå at EU sliter med å finne partnere for å innføre et lignende forbud i europeiske havområder i dag. USA kunne vært EUs «likesinnede partner» med en annen president, men er ikke det med Trump i dag. Mark Carneys Canada vil også ha mer olje og gass. Norge har åpenbart ingen interesse av å jobbe for et olje- og gassforbud, så lenge regjeringen ønsker å utvide petroleumsvirksomheten mot nord.
Selv hvis EU hadde beholdt formuleringen om et ønsket moratorium, ville det neppe vært mulig. Verden, slik den er i dag, er ikke i stand til å komme til enighet om et slikt forbud. Trumps olje- og gasspolitikk legitimerer også Norges olje- og gasspolitikk, selv når vi ikke liker å innrømme det.
Når EU samtidig erkjenner at de ikke kan kontrollere hva andre land – som Norge – gjør i egne områder, kan oljebransjen og regjeringen gjerne tolke det som en seier. Men hva er det da egentlig man jubler for? At Trump og Putin har sørget for at det er vanskeligere å inngå multilaterale avtaler som verner sårbare naturområder i Arktis?
Fravær av forbud er ikke et samtykke
Noen vil hevde at idéen om at moratorium alltid var en utopi. Men idéen ble til i en tid da det var sterkere krefter til stede for å drive verden i en grønn retning, enn det er i dag. Det var en ambisjon som ble innhentet av en ny realitet: Det er vanskeligere å få til slike samarbeid i en verden der det er et midlertidig underskudd på olje og gass, midt i to kriger som har ført til energikrise.
Er det riktig at fjerningen av formuleringen om ønsket om et moratorium er en svekkelse av EUs Arktis-strategi? Svaret på det er ikke et klart ja. Det er en svekkelse i den forstand at verden er et vanskeligere sted å få til forpliktende klimapolitikk i. Men det er ikke det samme som at dette er en villet svekkelse fra EUs side.
Et fravær av et forbud betyr ikke automatisk et samtykke. For å forstå EUs rasjonale, må man se forbi moratorie-formuleringen og høre på hva talspersonene fra kommisjonen faktisk sier. Og i retorikken er EU klare: De vil ikke ha olje og gass fra Arktis.
Det kommer også svært tydelig frem i teksten til den nye Arktis-strategien, der det blant annet står at EU vil fortsette å støtte utvikling av fornybar energi i Arktis og føre en samlet kommunikasjon rundt ønsket om at kull, olje og gass forblir i bakken, noe de viser eksplisitt til at er i tråd med 2021-versjonen.
Seier og nederlag
Det er dette som er nederlaget for Norges del, slik Anders Bjartnes tidligere har påpekt. EU omfavner ikke Norges planer om olje- og gassutvinning i Barentshavet, til tross for at idéen om et moratorium er blitt umulig å gjennomføre.
Det er ingen grunn til å ikke tro på EU når de sier at de ikke vil ha olje og gass fra Arktis. Selv om en strategi kan endre seg underveis, er dette per dags dato planen EU skal jobbe for å gjennomføre. Dokumentet gir derfor også grønne politikere og påvirkere gode argumenter og enkle veier til kritikk dersom EU likevel skulle finne på å fire på kravene i fremtiden.
Norsk oljebransje hadde nok også ønsket seg at EU skrev mindre om ambisjoner for klima og mer om energisikkerhet i den nye strategien. Hvis ikke hadde de neppe brukt masse tid og krefter på å lobbe for sitt syn.
At EU fremdeles er tydelige på klimaambisjonene, skaper også større usikkerhet for fremtidige prosjekter i Barentshavet. Det reflekteres ikke minst i at EU-kommissær Jozef Sikela sier til Energi og Klima at de nye plattformene i Barentshavet ikke vil være bygget i tide til å møte et marked der EU fortsatt etterspør mye gass. Innen det er mulig å få på plass ny infrastruktur i Barentshavet nord, skal EU ha nådd målet om 90 prosents utslippskutt. Da er det ikke plass til mye norsk olje og gass.
Så er det selvsagt et spørsmål om EU faktisk greier å nå dette klimamålet. Bare tiden kan vise om – og i så fall hvor mye – EU-landene også vil importere olje og gass etter 2040. Men det langsiktige målet ligger fast. EU har ikke vist vilje til å gjøre om på det.
Som om Ap skulle sagt det selv
Det er riktignok et poeng at EU skulle erstatte fossil gass med ti millioner tonn egenprodusert, grønt hydrogen som svar på Russlands invasjon av Ukraina – og at EU ikke er i nærheten av å nå dette målet, slik DN påpeker på lederplass denne uken. Men EU har også brukt mye tid, penger og krefter på å redusere gassavhengigheten på kontinentet, nettopp for å kvitte seg med Russland som leverandør og erstatte mye av gassen med fornybar og hjemmeprodusert energi. Det er også grep for energisikkerhet.
I samme lederartikkel kaller DN Arktis-strategien for «nye toner fra Brussel, de samme gamle fra MDG og Sv». Vel, det høres ut som om regjeringspartiet Ap skulle sagt det selv.
Det er nok riktig at det er gamle toner fra MDG og SV. Men det er det også fra Brussel. Det er rett og slett «business as usual», til tross for at den nye strategien er utformet i en langt mer krevende tid for klima- og miljøpolitikk enn i 2021. Sånn sett er den nye strategien ambisiøs på klimaets vegne – i en verden der sterke krefter reflekterer det totalt motsatte.
