Utsiktene for karbonfangst og -lagring (CCS) er mye bedre nå enn for 20 år siden. Det var konklusjonen fra fire av de store europeiske aktørene innenfor karbonfangst og -lagring under et Sintef-seminar i Brussel nylig.

De fire var Conny Johansson fra det finsk-svenske skogskonsernet Stora Enso, Jonathan Cutuli fra sementprodusenten Heidelberg, Jannicke Bjerkås fra Hafslund Celsio i Oslo og Lamberto Eldering fra Equinor.

Bakgrunnen for at de fire var mer positive nå, er at EU har fått på plass lovgivning som regulerer CCS. Den folkelige aksepten eller forståelsen er økende.

Tallene fra tenketanken Zero Emissions Platform (Zep) viser at det nå er 191 kommersielle CCS-prosjekter på ulike utviklingsstadier i Europa. Det norske prestisjeprosjektet Northern Lights første fase ble satt i gang i september i fjor. Det er et økende antall EU-land som har laget planer for CCS og får på plass lovverk.

Men det er også flere skyer i horisonten.

Dyrt og utfordrende

For det første er det langt frem til at EU-landene har på plass transportløsninger som kan frakte CO₂ fra tungindustri i Europa til lagringsplasser i for eksempel Nordsjøen. Nylig fikk det Equinor-ledede prosjektet «CO₂ Highway Europe» utredningsstøtte fra EU. I faser skal det bygges ut et nettverk som skal samle CO₂ fra industri i flere land og sende den til lager i Nordsjøen.  Investeringsbeslutningen vil etter planen komme i fjerde kvartal i år.

Politisk motstand

De politiske vindene i Europa gir ikke medvind til karbonfangst og -lagring. Europaparlamentet er blitt mer klimaskeptisk etter valget i fjor sommer. I flere medlemsland støtter regjeringer seg nå på ytre høyre partier som ikke er fan av CCS. Alt dette skaper en viss usikkerhet rundt gjennomføringen av det grønne skiftet i EU.

Professor Filip Johnsson fra Chalmers Universitet var blant dem som på Sintef-seminaret tydeligst understreket at endret klimapolitikk kunne bli en utfordring for CCS. EUs klimapolitikk hviler tungt på EUs handel med utslippskvoter og dermed prising av CO₂. Høye kvotepriser er en av forutsetningene for at CCS skal bli lønnsomt.

I dette bildet er nettopp den politiske utviklingen i Europa en utfordring, og Johnsson understreket at en forutsigbar klimapolitikk kan bli avgjørende også for utbygging av CCS.

Altfor lite rør

Det er ikke bare mangel på egnete lagringsplasser som er en utfordring, mangel på infrastruktur for transport er en betydelig hindring.

Transport av CO₂ er det kritiske. Ifølge en presentasjon fra tenketanken Zep, vil det frem til 2030 være behov for å bygge mellom 6700 og 7300 kilometer med rør for å frakte CO₂ for å nå målet om å lagre 50 millioner tonn årlig. Det vil koste anslagsvis mellom 6,5 milliarder og 19,6 milliarder euro.

Retter man blikket frem til 2050, vil behovet for rør være mellom 15 000 og 19 000 kilometer, og kostnadene vil variere fra 9,3 milliarder til 23,1 milliarder euro.

I EU-kommisjonen legges nå siste hånd på «Clean Industry Deal,» der CCS vil være et viktig virkemiddel. Dette er en stor plan for å kutte utslipp i industrien og gjøre den mer konkurransedyktig. Målet er å matche de ordninger som kinesisk og amerikansk industri har.

CCS viktig for EU

EUs mål om å kutte 90 prosent av klimagassutslippene i 2040, målt i forhold til 1990-nivå, nås ikke uten karbonfangst og -lagring. Derfor er dette en meget viktig del av energi- og klimapolitikken om EU skal lykkes med å nå målet om karbonnøytralitet i 2050.

Utfordringene er ikke bare kostnadene ved transportløsninger. Direktør Rachael Moore i konsulentselskapet CarbStrat viste under Sintef-konferansen til at under dagens konsesjonsregime tar det mange år å få løyve til å bygge rør. I hennes presentasjon var manglende transportløsninger akilleshælen for CCS de kommende årene.

Under seminaret kom også flere med advarsel om at de enkelte europeiske landene tenkte for mye på egne løsninger, mens de er avhengig av naboland for å få dette til å lykkes.

Norge har vært i front på utvikling av CCS. Den norske kontinentalsokkel har potensiale til å bli viktig lagringsplass. Konkurransen er nå økende. Danmark og Storbritannia har meldt seg på. Norsk sokkel er langt vekk fra de store kildene for CO₂. I paneldebatten ble det understreket at med problemene med transport, vil nærhet til lagringsplass bli en fordel.