Offshore Norge: CO₂-avgiften bør fases ut i takt med at kvoteprisen øker
Regjeringen satte sent i fjor i gang en utredning av CO2-kostnadene for norske olje- og gassprodusenter. Det råder nå usikkerhet rundt hvorvidt bransjen vil måtte fortsette å betale CO2-avgift, i tillegg til europeiske klimakvoter.
Som Energi og Klima har belyst de siste ukene, er det en vesentlig forskjell mellom den samlede nominelle prisen for disse, som er på rundt 1800 kroner per tonn CO2, og den faktiske kostnaden etter tildeling av gratiskvoter og skattefradrag, som er på rundt 300 kroner.
Men sjeføkonom i Offshore Norge, Marius Menth Andersen, mener det er feil se på sluttsummen.
– Selskapet møter den fulle karbonkostnaden på 1800, eller nå nærmere 2000 kroner per tonn. Staten tar en like stor andel av denne kostnaden som den beholder av inntektene. Incentivet til å kutte forblir upåvirket, begge sider skaleres likt, sier han.
– Beregningen viser hva utslippene faktisk koster selskapene. Den sier ikke at skattesatsen endrer lønnsomheten i et klimatiltak. Svarer du ikke da på en annen påstand enn den vi har fremmet?
– Jeg opplever at saken fremmer to påstander. Dette er to separate diskusjoner. Den ene gjelder nivået på karbonprisen før skatt. Den andre gjelder fradrag og hvordan skattesystemet kan påvirke insentivene. På det siste føler jeg at saken bommer, sier Andersen.
Oljenæringen slipper unna mesteparten av klimaregningen – kan betale enda mindre snart
Utfasing, ikke fjerning
Andersen mener at en høy nominell CO2-pris kan få flere uheldige effekter, som at felt stenger ned tidligere. Men i motsetning til Fremskrittspartiets Tor Mikkel Wara, tar han til orde for en progressiv utfasing av CO2-avgiften i takt med at kvoteprisen går opp.
– Vi mener at den særnorske CO₂-avgiften bør fjernes på sikt og trappes ned i takt med at kvoteprisen øker, sier sjeføkonomen.
– Da blir den samlede CO₂-prisen lavere enn om avgiften beholdes. Svekkes ikke insentivet til utslippskutt?
– CO₂-prisen må reduseres fra nivået vi har i dag. Det vil bevege den samlede CO₂-prisen mer i retning av andre næringer og gi en mer optimal tilpasning med hensyn til utslippskutt, svarer Andersen.
Risikoen blir dermed at Europa blir nødt til å importere mer olje og gass fra land med høyere utslipp per produserte enhet.
– Da kan Europa måtte importere mer rørgass fra Algerie eller flytende naturgass fra USA, med en høyere utslippsprofil og større energipolitisk risiko, advarer Andersen.
SVs Lars Haltbrekken uttalte seg kritisk til dette synspunktet da han ble intervjuet om samme tema. Han viste til at de norske feltene som står i fare for å stenge tidligere, har mye høyere utslipp enn snittet for norsk sokkel.
Bommer på klimamål
Mens utredningen om fjerning av CO2-avgiften pågår, ligger olje- og gassnæringen ikke an til å nå sitt eget mål om å nå 40 prosent utslippskutt innen 2030. Stortinget høynet målet til 50 prosent i forbindelse med oljeskattepakken i 2020.
Det er uklart hvorvidt regjeringen ser på muligheter for å erstatte CO2-avgiften med andre virkemidler som kan bidra til utslippskutt på sokkelen. Dette er ikke omtalt i oppdragsbeskrivelsen for utredningen av CO₂-kostnadene, som konsulentselskapet Wood Mackenzie utfører.
En mulig grunn til at CO2-avgiften henger i en tynn tråd, er nettopp skattefradraget på 78 prosent. Det gjør at staten kun tjener to milliarder kroner på CO2-avgiften til norsk olje og gass, ikke de nominelle ni milliardene som bransjen betaler før skatt.
– Gjør ikke det CO₂-avgiften lettere for staten å fjerne?
– Det riktige er å sammenligne epler og epler, og det er beløpet før skatt. Det er det Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Miljødirektoratet gjør når de sammenligner karbonkostnader mellom næringer, sier Andersen.