En lang og intens forhandling i Stortinget endte tirsdag med følgende vedtak:

Norge skal kutte sine CO₂-utslipp med 70 til 75 prosent innen 2035 – og etter mye innsats fra Venstre, må regjeringen planlegge for at kuttene skal skje «i Norge og i samarbeid med EU».

Elin Lerum Boasson forsker på Norge og EUs klimapolitikk ved UiO og Cicero. Hun er skuffet over resultatet.

– Dette er en rund setning fra Stortinget – den forplikter ikke. Venstre har fått inn en formulering, men ikke en forankring. Dette er nok en tapt mulighet for å styrke klimapolitikken.

Lars H. Gulbrandsen er forskningsleder ved Fridtjof Nansens Institutt. Han mener også Venstres formulering er en detalj.

– Det gir et litt sterkere signal om at utslippskuttene skal tas i Norge og i samarbeid med EU, med i praksis mener jeg at forskjellen er ganske liten i forhold til det regjeringen la opp til.

EU legger opp til «usbekiske kvoter»

Stridens kjerne har vært hvor mye av klimamålet som kan nås gjennom å kjøpe internasjonale kvoter under Parisavalens artikkel 6 – altså at Norge betaler for prosjekter som kutter utslipp i for eksempel Usbekistan.

Klimapartiene har vært pådrivere for at Norge skulle ha et ambisiøst nasjonalt mål, i tillegg til deltakelse i EUs kvotemarkeder.  

Gulbrandsen tror EU selv beveger seg mot å kjøpe flere internasjonale kvoter, og at Norge da kommer til å følge etter.

– Jeg tror at EU vil åpne for internasjonalt kvotekjøp for å nå et 2040-mål, og sånn sett vil også samarbeidet med EU åpne for at Norge bruker denne muligheten mer uansett, sier han.

«Weimar-statene»
positive

Det er ventet at EU kommer med sitt mål for 2040 i starten av juli, opplyser kilder til Politico.

Målet for 2035 vil være avledet av dette – altså midt i mellom 2030-målet på 55 prosent og det nye målet for 2040.

I starten av juni kom EUs klimaråd med en tydelig anbefaling: Internasjonale kvoter bør ikke regnes med i EUs klimamål for 2040, ifølge Financial Times.

Det er i strid med signalene fra Tyskland, der regjeringen kun vil støtte et 90 prosents klimamål dersom internasjonale kvoter kan inngå som del av løsningen.

Også Frankrike og Polen, som sammen med Tyskland utgjør de såkalte Weimar-statene, støtter dette kravet.

Ifølge Politico har EUs klimakommissær Wopke Hoekstra selv vært pådriver for å få Tyskland med på 90-prosentmålet – mot at et begrenset kvoteinnslag tillates.

Enigheten mellom tyske kristendemokrater og sosialdemokrater innebærer at inntil tre prosentpoeng av klimamålet kan nås med internasjonale kvoter.

Det settes samtidig strenge kvalitets- og bærekraftskrav til hvilke kvoter som skal godtas, blant annet knyttet til pris og klimanytte.

Ikke så ille lenger

Jørgen Wettestad forsker på kvotesystemer ved FNI. Han mener dagens system under Parisavtalen er mye forbedret, og at kritikken ofte bygger på erfaringer som ikke lenger gjelder.

– Oppmerksomheten rundt svakhetene ved gamle kredittsystemer er stor, og det er et betydelig politisk og faglig press mot å bruke klimakvoter med tvilsom effekt, sier han.

Wettestad understreker at det gamle, ofte kritiserte CDM-systemet er under utfasing. CDM-systemet ble etablert under Kyoto-protokollen i 2005, og viderutviklet til såkalte artikkel 6-kvoter med Parisavtalen.

– CDM-systemet er under utfasing, og artikkel 6-kreditter er ment å være en forbedret variant – med strengere kriterier og bedre metodikk. Erfaringene fra CDM er tatt med videre.

Internasjonale kvoter er nyttige og viktige verktøy, så lenge de ikke blir en hvilepute som hindrer nasjonale kutt, påpeker Boasson:

– Det er helt legitimt å være skeptisk til FN-kvoter, mange har vært av tvilsom kvalitet. Men vi trenger også mekanismer for å investere i utslippskutt i fattige land. Sverige har hatt en modell der de har et nasjonalt mål, og i tillegg et mål som tillater bruk av kvoter. Det syns jeg er en god løsning.

Mener Norge står på utsiden

UiO-forskeren er dessuten skeptisk til hvor mye kraft som ligger i at Norge skal nå klimamålene sine «i samarbeid med EU».

– Vi er ikke med i EUs klimalov eller styringssystem, så i realiteten er vi ikke fullt ut en del av EUs klimapolitikk, selv om vi ofte gir inntrykk av det. Det kunne vi vært – men vi har valgt det bort.

Hun etterlyser en styrking av institusjonene og strenge, juridiske forpliktelser.

– For eksempel kunne man ha pålagt regjeringen å legge frem regelmessige handlingsplaner. Man kunne også ha styrket Miljødirektoratets rolle, gitt Klima- og miljødepartementet mer tyngde, og opprettet et uavhengig klimaråd med mandat til å sikre oppfølging. Det har man ikke gjort.

Fleksibilitet i EU vil være avgjørende

Dersom norske utslipp skal kuttes med minst mulig bruk av internasjonale kvoter, vil tilgangen på kvoter i EU naturligvis bli viktigere.

Dette er et presset marked, og tilgangen på kvoter innen den såkalte innsatsfordelingen (ESR), altså utenfor kvotesystemet der norske bedrifter uansett er med, er liten.

– Det er mindre fleksibilitet [i ESR] enn i kvotesystemet. Norge har mulighet til å kjøpe utslippskutt fra andre EU-land, men i praksis finnes det få land som tilbyr slike kvoter. Det gjør det vanskelig å planlegge rundt denne typen samarbeid, forklarer Knut Einar Rosendahl.

Professoren i samfunnsøkonomi ved NMBU er tydelig på at Norge må lene seg på EU.

– Tilgang på fleksibilitet i EU vil være avgjørende. Hvis Norge skal nå 75 prosent uten internasjonale kvoter, må vi bruke de mulighetene som finnes innenfor EU – så langt det går, sier Rosendahl.

Han får gehør fra Gulbrandsen.

– Dersom artikkel 6-kvoter holdes utenfor, vil Norge måtte lene seg mye tyngre på samarbeid med EU. Det betyr både bruk av kvoter i EUs kvotesystem og bruk av fleksibilitet i ikke-kvotepliktig sektor (ESR). Innenfor regelverket for utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren (LULUCF) – er det lite fleksibilitet igjen, så innsatsen må komme andre steder.