Energidepartementet har mottatt 310 høringssvar om EUs nye bygningsenergidirektiv, som regjeringen nå vurderer for innlemmelse i EØS-avtalen. Fristen gikk ut 5. januar. 

Energi og Klima har gjennomgått omlag 50 av høringssvarene. Vi har valgt ut organisasjoner fra nærings- og arbeidsliv, miljø og klima, samt kommuner, fylkeskommuner og større bedrifter.

Et tydelig flertall ønsker en implementering av direktivet i Norge. Bare Nei til EU, Klimarealistene, fire kommuner og to fylkeskommuner har sendt inn særlig kritiske høringssvar. 

Se oversikt over høringssvarene lenger ned i saken.

EUs bygningsenergidirektiv fra 2024 skjerper kravene fra tidligere bygningsenergidirektiv. Med mål om nullutslipp innen 2050, og delmål om 16 prosents energireduksjon innen 2030 og 20-22 prosent innen 2035, stiller det strengere regler for både nye og eksisterende bygg, særlig de minst energieffektive bygningene. Det er også kommet krav om solceller og ladepunkter.

Norge har fra før innført tidligere versjoner av EUs bygningsenergidirektiv gjennom EØS-avtalen.

Langt fra målstreken

I EU står byggsektoren for en betydelig andel av energibruken og klimagassutslippene. Om lag 40 prosent av all energi i unionen brukes i bygg, og sektoren er ansvarlig for 33 prosent av de energirelaterte utslippene. En stor del av dette skyldes fortsatt bruk av fossile energikilder til oppvarming og matlaging, særlig gass, samt at strømproduksjonen i flere medlemsland har et betydelig innslag av fossile kilder. 

Til sammenligning er energibruken i den norske bygningsmassen i stor grad basert på fornybare kilder, først og fremst elektrisitet fra norsk vannkraft. Norge har hatt et forbud mot bruk av fossilt brensel til oppvarming og varmtvann i nye bygg siden 2016 , og siden 2020 har det vært forbudt å bruke fossil olje til oppvarming i alle boliger, offentlige bygg og næringsbygg.

Det øvrige energiforbruket i bygg dekkes i stor grad av fjernvarme og bioenergi. Som følge av dette utgjør utslippene direkte knyttet til energibruk i norske bygg bare om lag 1 prosent av landets totale klimagassutslipp. 

Potensialet for redusert energiforbruk i norske bygninger anses likevel som stort, og energibruk i bygg står for 40 prosent av Norges energiforbruk. Altså på linje med EU.

I 2024 vedtok Stortinget et mål om å redusere strømforbruket i norske bygg med 10 TWh innen 2030 sammenlignet med 2015-nivå. Ved inngangen til 2025 var vi rundt 8,6 TWh unna målet.

Håper på rask implementering

I et felles høringssvar har en rekke organisasjoner innen miljø, bygg og energi tatt til orde for at regjeringen tilpasser norske byggeregler og energimerkeordning til EU-direktivet så raskt som mulig. De mener en rekke av tiltakene kan implementeres også før EØS-prosessen er ferdig. Dette for å unngå usikkerhet og forsinkelser.

Blant disse er Naturvernforbundet. Leder Truls Gulowsen mener det er på høy tid at Norge tar grep for å nå målet om å redusere strømforbruket i norske bygg.

– Sparing av strøm gjennom frigjøring av av kraft fra oppvarming er den enkleste og mest miljøvennlige måten å skaffe strøm på til nødvendige klimasatsinger uten å ødelegge mer natur. Derfor haster det å oppgradere bygningene, både i Norge, resten av Europa og verden, skriver han i en sms til Energi og Klima.

Han ser likevel ikke udelt positivt på rammene for implementeringen. I fjor ble det kjent at regjeringen kutter i støtten til Enova, som blant annet skal ta regningen for å sikre omstillingen til mer energieffektive løsninger.

– Den gode hensikten med direktivet er å frigjøre verdifull strøm fra oppvarming av bygg til viktigere formål. Dette krever kunnskap, kloke krav og gode insentiver. Og rause støtteordninger. Da er det uheldig at regjeringen reduserer disse gjennom kutt i Enova-midler og svekker insentivene til strømsparing gjennom en uheldig utforming av norgespris, sier Gulowsen.

Frykter fremdeles høy regning for boligeiere

Flere har advart mot at en innføring av direktivet vil komme til å koste boligeiere dyrt. Til tross for lovnader fra energiminister Terje Aasland om at det ikke blir aktuelt for regjeringen å pålegge huseiere regningen for å energieffektivisere boligene sine, er flere kommuner og fylkesting fremdeles kritiske.

Fire kommuner samt to fylkeskommuner advarer i høringen mot at EUs bygningsenergidirektiv vil gi uforholdsmessig høye kostnader for kommuner, private boligeiere og næringsliv, uten tilsvarende klimaeffekt i Norge.

Akershus fylkeskommune mener fremtidige krav som eventuelt måtte følge av direktivet, må innføres gradvis og forutsigbart, slik at private husholdninger, næringsliv og offentlige virksomheter ikke påføres uforholdsmessige ekstrakostnader.

Trøndelag fylkeskommune understreker at innføringen må bygge på «realistiske kost–nytte-vurderinger» og forutsette tilstrekkelig statlig finansiering, og advarer mot økonomiske belastninger for både fylkeskommuner, kommuner, husholdninger og næringsliv, samtidig som det bes om nasjonal og lokal fleksibilitet og hensyn til distrikter og eksisterende bygningsmasse.

Midt-Telemark kommune stemmer i. De støtter strengere krav til energieffektivisering, men mener kravene bør bestemmes nasjonalt, ikke gjennom et EU-direktiv.

Kommunen er særlig kritisk til kravet om solceller ved rehabilitering av yrkesbygg over 500 kvadratmeter. De advarer om at uklare regler kan gjøre at selv små tiltak utløser kostbare solcellekrav, noe mange eiere av bygg særlig i landbruket ikke har økonomi til å bære uten statlig støtte.

Samtidig fryktes det for at direktivet vil ramme eldre og verneverdige bygninger særlig hardt. Kviteseid kommune advarer mot «store konsekvensar for bygningsvernet» dersom det ikke åpnes for unntak.

Kommunene Nissedal og Vinje har vedtatt å avvise direktivet helt. I tillegg til konsekvenser for bygningsvernet vurderer de kostnadene som for høye sett opp mot gevinsten i reduserte utslipp, som de mener er marginale i norsk sammenheng.

Norsk kommunalteknisk forening (NKF) tar ikke aktivt stilling til spørsmål om direktivet bør innlemmes i EØS, men uttrykker i sitt høringssvar også bekymring for at direktivet vil medføre betydelige investerings- og driftskostnader uten tilstrekkelig finansiering. De ber om at det gjøres egne grep for ROBEK-kommuner for å sikre at tiltak som følger av direktivet, kan gjennomføres.

NKF er også bekymret for at direktivet vil legge opp til økt administrativ og teknisk kapasitet i kommunesektoren. De viser til at det siden 2010 i kommunene har blitt vesentlig hardere konkurranse om teknisk kompetanse samtidig som krav til kommunene knyttet til blant annet klima og digitalisering, har økt. 

SINTEF og NTNU: – Mye ligger godt til rette

Mens flere kommuner og fylkeskommuner frykter høye kostnader og liten klimaeffekt, mener SINTEF og Fakultet for arkitektur og design ved NTNU at direktivet i hovedsak er uproblematisk for Norge. I likhet med Naturvernforbundet mener de det er nødvendig for å få fart på energieffektiviseringen.

«Det er lite som er problematisk ved å innføre direktivet», og mye ligger allerede «godt til rette for dette», skriver de i sitt høringssvar.

Forskningsinstitusjonene avviser at klimaeffekten er marginal. I høringssvaret viser de til egne beregninger som anslår et potensial på 13 TWh lavere strømbruk i 2030 og 42 TWh i 2050, og peker på at redusert energibruk i bygg kan frigjøre kraft til elektrifisering av transport og industri og redusere behovet for nye naturinngrep.

De advarer imidlertid mot å bruke betegnelsen «nullutslippsbygg» uten å ta med utslipp fra materialer og bygging og viser til at FNs Ressurspanel har konkludert med at ressurseffektivitet er en nødvendighet for å nå Paris-målene.

Der kommuner og fylkesting advarer mot høye krav, kan SINTEF og NTNUs konklusjon synes å være at utfordringen først og fremst ligger i dagens politikk. Som de skriver i høringssvaret sitt:

«Uten sterkere virkemidler vil vi ikke nå verken nasjonale mål eller langsiktige nullutslippsambisjoner.».