Fylkesplaner kan løse vindkraftfloken
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
De fragmenterte forslagene til løsninger som er fremme i vindkraftdebatten, dokumenterer godt at dagens system ikke virker etter hensikten. Det gjelder enten det er kommunal «utredningsplikt», mer penger til kommunene eller «no-go-områder».
Ingen av forslagene gir en helhetlig tilnærming, eller erkjenner at overføringen av vindkraft til et kommunalt ansvar var en hastverksbeslutning.
«Systemet» legger nå opp til at kommunal områderegulering av vindkraft gjennomføres som «dispensasjonssak i LNF-områder», basert på utbyggeres planinitiativer.
Det gjør at vindkraft nå stort sett ikke engang inkluderes i den helhetlige arealplanprosessen som all annen planlegging skal gjennom. Det er åpenbart uholdbart.
Kommunal utredningsplikt er ikke løsningen
En eventuell kommunal «utredningsplikt» av slike løse utbyggerstyrte planinitiativer vil kunne forsterke dette problemet, og jeg ble glad for at dette ble nedstemt i Stortinget. Den endeløse rekken av ugjennomtenkte og ukoordinerte private planinitiativer som i dag teppebomber kommuner med vindkraftpotensial, er en av de største truslene mot en seriøs kraftpolitikk. Kommunene er nødt til å ha rett til å avslå useriøse forslag.
Likevel dukket utredningsplikt opp på nytt i regjeringens kraftpakke, men heldigvis uten detaljer. Det gir muligheter for å tenke nytt og bedre.
Ber om vindkraft-utsettelse i Finnmark
Et av forslagene som faktisk fikk flertall i Stortinget i juni, var en oppfordring om fylkeskommunale energiplaner. Dette var også med i regjeringens pakke i august, men fortsatt lite utviklet.
Jeg tror gode fylkesvise energiplaner kan være en av løsningene vi trenger. Flere fylker utarbeidet gode regionale kraftplaner allerede i vindkraftens barndom, men disse ble i liten grad fulgt, verken av utbyggere eller av NVE. Det kan likevel prøves på nytt.
Fylkesvis energiplan a la «samla plan for vannkraft» allerede prøvd i Troms
Istedenfor NVE sin «nasjonal ramme» fra 2019, tror jeg planene bør være regionale, med utredningsmandat fra fylkeskommunen. Fylkespolitikerne kan i en slik bestilling også gi føringer på hva slags områder og kriterier som skal vurderes.
Ansvaret for prosessen kan gis til regionale kraftselskap, med kjennskap til både kraftøkonomi og teknologi, natur, kultur og politikk i regionen, før fylkespolitikerne får forslaget til «regional samla plan for energitiltak» til behandling.
Målet bør være en fylkesvis prioritert og gjennomtenkt liste, etter modell av «Samla plan» for vannkraft.
Troms Kraft gjorde en liknende jobb for noen få år siden, med en overordnet mulighetsstudie for vindkraft i mange av fylkets kommuner parallelt, hvor de etterpå satt igjen med tre prioriterte lokaliteter. Hele prosessen kostet et drøyt år og noen millioner kroner.
Med lokal forankring, stedlig tillit og helhetlig perspektiv på kraft, nett, forbruk, natur, naturinteresser og samla belastning, bør fylkesvise energiplaner kunne gi troverdige resultater innenfor en gjennomførbar helhet som mange av dagens ad-hoc utbyggingsinitiativer dessverre ofte mangler.
Samtidig tror jeg en kommunal «utredningsplikt» til å medvirke i et slikt fylkeskommunalt mulighetsstudie vil være et akseptabelt kompromiss. Bruk av erfaringene fra de regionale vindkraftplanene som allerede er laget, miljøbevegelsens forslag til no-go-kriterier, NVE sine eksklusjonskriterier fra «nasjonal ramme» og kunnskapen fra det eksempelvis Troms Kraft, Åmot kommune har gjort i sine regionale prosesser, kan øke sjansen for å lage vellykkete planer.
Mange av de seriøse kraftselskapene har allerede utviklet interne screeningprosesser for å sile aktuelle prosjekter i sin portefølje, før de fremmer planinitiativ. Det nye vil være å bruke dette i et helhetlig regionalt system, og med åpen deltakelse fra sivilsamfunnet.
Lav tillit, ikke desinformasjon, er hovedutfordringen i vindkraftdebatten
Forutsigbarhet: Ingen nye planer mens prosessen pågår
Så lenge slike regionale kartleggings- og silingsprosesser pågår, må selvsagt ikke andre planinitiativ for vind eller storskala solkraft godkjennes utenom denne.
Når planen er ferdig, vil prosjekter i fylket kunne rangeres, slik «samla plan» styrte rekkefølgen i vannkraftutbyggingen. Planinitiativ utenfor denne rammen bør raskt kunne avvises, eller settes på vent til en senere rullering av fylkesplanen.
En slik ordnet prosess vil kunne gi realisme, ro og struktur rundt de kraftutbyggingene vi etter hvert vil trenge å ha.
Etter at den regionale energiplanen er sluttført, må det selvsagt være opp til de enkelte kommunene om de vil regulere prosjekter fra fylkets energiplan inn i sin egen kommunale arealplan eller ikke, og hvordan de eventuelt vil invitere kraftselskaper til å søke konsesjon, med tilhørende uavhengige konsekvensutredninger, medvirkning og andre prosesser.
Prosjektene de da vil ha på bordet, vil i så tilfelle allerede være vurdert opp mot andre kandidater både innenfor og utenfor egen kommune, i samme regionale nett, og basert på en enhetlig metodikk, og samtidig tilfredsstille KU-regelverkets krav til seriøse alternativvurderinger.
Bedre prosess gir bedre og raskere resultater, og mindre unødig konflikt
Det er forståelig at mange har hastverk med å skaffe mer kraft, men de siste årenes vindkraftdebatt har vist at dette ikke går raskere av å ta snarveier. Derfor må gode prosesser ta tiden de tar, med de nødvendige naturhensynene. Fylkesvise planer med gode silingsprosesser og reelle alternativvurderinger kan være det vi har manglet.
Jeg skriver ikke dette verken for å stoppe eller starte nye vindkraftprosesser, men for å bidra til en bedre ramme om diskusjonene som allerede skjer – basert på erfaring med et system som ikke virker for verken natur, aktivister eller utbyggere.
Jeg foreslår derfor at Stortingets vedtak om å jobbe med fylkesvise energiplaner tas på høyeste alvor i arbeidet med både ny vindkraftlov og ideen om kommunal «utredningsplikt». Vi trenger ikke mer rot og hastverk om dette nå.
