Klimapolitikk seiler opp som et kritisk stridstema foran stortingsvalget i 2025. «Vi må slutte å sløse bort skattepenger på kostbare klimatiltak som kun har symbolsk verdi», er en påstand vi gjentatte ganger vil få høre fra Frp-lederen.

Er det mulig å føre en effektiv og langsiktig klimapolitikk som er egnet til å beholde bredest mulig tilslutning, selv i perioder med Trump, dyrtid og krig i Europa?

Klimatiltak hjemme eller ute?

Dert er få som argumentererer for at Norge skal overse forpliktelsen vi har inngått om å redusere klimagassutslippene innen 2030 med 55 prosent. Hovedargumentet for de som kritiserer klimapolitikken, er at det er billigere for Norge å finansiere utslipp i andre land enn å kutte klimagassutslipp her hjemme. Dermed utfordrer de Klimautvalget 2050, miljøorganisasjonene og flertallet av partiene på Stortinget, som alle advarer mot at kvotekjøp skal bli en for dominerende del av klimapolitikken. Vi vet ikke hva det vil koste, og det kan forsinke den nødvendige omstillingen her hjemme, fremhever de blant annet.

Mye tyder på at dette er en skinndebatt som vi like gjerne kan legge død. Norge er nå så langt på etterskudd i klimaomstillingen at vi trolig blir nødt til å kjøpe så mange kvoter som avtalen vi har med EU, tillater. Men det er ikke så mange. Så langt har EU gitt landene rett til å dekke 2 prosent av de årlige kuttene vi skal gjennomføre i ikke-kvotepliktig sektor ved å overføre kvoter fra kvotesystemet.

Dersom vi ikke har nådd målene i 2030, er det mulig at EU vil ha noen flere kvoter de kan selge oss i 2032, men prisen kjenner vi ikke, det kan fort bli kostbart.

Kvotekjøp kan med andre ord ikke erstatte behovet for kraftfulle tiltak i Norge, men det kan hjelpe oss å nå målene vi har satt frem til 2030.

Skattereform kan snu fiasko til suksess i kraftpolitikken

At utbyggingen av kraft og nett er stanset fullstendig opp de siste årene, er en alvorlig fiasko for klima- og energipolitikken. I stedet for å gjøre den krevende jobben det er å forklare velgerne at vi trenger mer kraft på land for å utvikle velferdssamfunnet, har våre politikere kastet seg på visjoner om havvind som «det nye industrieventyret».

Men havvind, og da særlig flytende havvind, er dyrt, og det vil ta tid. Vind- og solkraft på land er langt billigere å bygge, og det er også opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftverk.

Ulike beregninger viser at Norge trenger ca. 35–40 TWh ny fornybar kraftproduksjon innen 2035. Elektrifisering av olje- og gassfelt, elektrifisering av veitrafikken, elektrifisering i prosessindustrien og nye datasentre er blant de viktigste driverne.

Hvis vi anslår at minst 20–25 TWh kan komme fra lønnsom utbygging av vann- og solkraftverk samt noe fjernvarme, så betyr det at det er behov for 10–15 TWh ny vindkraft i Norge innen 2035 – omtrent like mye som ble bygget i årene frem til 2021.

Skal målene nås, må det investeres over 400 milliarder kroner i kraft og nett innen 2030, tilsvarende mer enn en fordobling av investeringsnivået de siste par årene.

Det første politikerne må gripe fatt i for å snu den negative utviklingen, er å redusere saksbehandlingstiden for nye vind- og vannkraftkonsesjoner. Men like viktig er det å få gjort noe med de økonomiske incentivene, slik at det blir lønnsomt å investere i fornybar kraftproduksjon i Norge.

Et eksempel er ordningen med strømstøtte, som regjeringen foreslår å videreføre med en ramme på 4,8 milliarder kroner i 2025. Slik denne er utformet i dag, så straffer den husholdninger, bønder, borettslag og andre som investerer i energisparing eller egenproduksjon av for eksempel solenergi eller jordvarme.

Men skal det bli fart på tilførselen av privat kapital til kraftsektoren, må skattesystemet moderniseres. Det er naturlig å vise til erfaringene med den såkalte leterefusjonsordningen fra 2007 som førte til at flere nye oljeselskaper begynte å investere på norsk sokkel. I 2022 innførte finansminister Trygve Slagsvold Vedum en ordning som gir oljeselskaper som ikke er i skatteposisjon, mulighet til å pantsette sine skattekrav umiddelbart:

«Det vil si at hvis du har et skattekrav på x antall millioner, så kan du gå til banken din og få utbetalt de pengene. ... Dette vil gjøre at også mindre selskaper får tilgang til likviditet og har mulighet til å drive videre»,uttalte Vedum til Aftenbladet/E24.

«Det vil si at hvis du har et skattekrav på x antall millioner, så kan du gå til banken din og få utbetalt de pengene. ... Dette vil gjøre at også mindre selskaper får tilgang til likviditet og har mulighet til å drive videre»,uttalte Vedum til Aftenbladet/E24.

Vedums resonnement var myntet på oljeselskapene, men er hundre ganger mer relevant for utviklere og investorer innen fornybar energi, der lønnsomheten er lavere og det er lang ledetid fra prosjektstart til positiv kontantstrøm.

I forbindelse med omleggingen til grunnrenteskatt for vindkraft på land, vedtok et stortingsflertall i 2023 en ordning der nye kraftverk får utbetalt den såkalte negative grunnrenteskatten i forbindelse med skatteoppgjøret for samme år. Eller sagt med andre ord: Fradraget for tap bedriften ville få trukket fra skatten om den var i skatteposisjon, har Stortinget vedtatt at bedriften skal få utbetalt kontant om den ikke er i skatteposisjon.

Ifølge næringen vil en utbetalingsordning for negativ grunnrenteskatt være avgjørende for lønnsomheten i nye prosjekter og for finansieringen av disse. Stortinget forutsatte at ordningen ble innført så snart den var godkjent av ESA i henhold til statsstøtteregelverket i EØS-avtalen. Senere har anerkjente juridiske eksperter konkludert med at det ikke er nødvendig å vente på ESA-godkjenning, da det ikke er snakk om noen form for statsstøtte.

Det er nå gått et år siden Stortingets vedtak, og det er fortsatt helt i det blå når utbetalingsordningen blir innført. Tregheten smaker av trenering fra Finansdepartementet, som var imot ordningen som ble vedtatt av Stortinget. Om det tar tid med ESA, hvorfor kan ikke Vedum like gjerne innføre en pantsettelsesordning etter samme modell som han gjorde for oljeselskapene i 2022?

Den skisserte grunnrente-skattemodellen bør innføres for alle former for fornybar energi, ikke bare for vann- og vindkraft.

En slik reform vil, i samspill med den økte produksjonsavgiften som nå tilfaller vertskommunene, gjøre det lettere for både utviklere, investorer og lokalsamfunn å se lønnsomheten i de grønne utbyggingsprosjektene vi nå sårt trenger.

Skattefradrag for klimatiltak?

Bedrifter, kommuner og andre virksomheter kan redusere sine karbonutslipp enten ved å legge om til en mer energieffektiv drift, ved å erstatte bruk av fossil energi med fornybar energi, eller ved å fange CO₂ fra utslippspunktet.

Den norske klimapolitikken, og EUs, handler i stor grad om å søke å påvirke aktørenes valg gjennom karbonpriser, avgifter, reguleringer og offentlige støtte- og finansieringsordninger. Andre land, blant annet Canada, men spesielt USA gjennom den omfattende IRA-pakken, har valgt å legge mer vekt på skatteincentiver for å påvirke bedriftenes adferd.

Fordelen med den norske og europeiske modellen er at det er lettere for myndighetene å holde kontroll på pengebruken. Fordelen med den nordamerikanske modellen er at den er markedsdrevet og bedriftene kan regne ut på forhånd med sikkerhet hvor mye skattekreditt de kan påregne, uten å måtte gå gjennom offentlige søknadsprosesser og anbudsrunder.

I den ferske Draghi-rapporten om Europas konkurranseevne fremheves det at både USA og Kina tilbyr mer attraktive finansieringsordninger for grønn omstilling. «Skattekredittsystemer er utformet slik at de tilbyr en mer strømlinjeformet og tilgjengelig vei til finansiering sammenlignet med tilskuddsbaserte bevilgninger», heter det.

Draghi tar til orde for at EU innfører skreddersydde skatteincentiver for å stimulere bedriftenes klimatiltak.

Også i Norge trenger vi en debatt om tidsavgrensede skatteincentiver for å få fart på den grønne omstillingen i bedriftene. Om nødvendig kan provenytapet balanseres med en liten økning i selskapsskatten, slik det også ble gjort i USA.

Man kunne tenke seg en skattekreditt som i verdi tilsvarer 30–50 prosent av totalinvesteringen innen karbonfangst, elektrifisering eller fornybar energi og lagring, og at skattekreditten utbetales eller kan pantsettes samme året som investeringen er foretatt.

Hvor mye dette vil bety i form av tapte skatteinntekter, avhenger av hvor mange som faktisk gjennomfører kvalifiserende investeringer. Hvis det blir veldig mange og klimaomstillingen en suksess, blir provenytapet større i første omgang, men også innsparingene mer omfattende på sikt.

En «klimapolitikk som lønner seg» vil fortsatt inkludere Enova og offentlig finansierte ordninger. Men klimapolitikken kan styrkes og bli mer forutsigbar om den blir mer markedsdrevet og mindre avhengig av årlige budsjettforhandlinger i regjering og storting.