Snart skal politikerne ta stilling til om Norge skal forlenge avtalen med EU om klima, skog og arealer. Anne G. Delphin i skogeierorganisasjonen Norskog skriver i Energi og Klima at Norge må si nei. Det rådet bør regjeringen se bort fra.

Klimakrisen vokser, og i årene som kommer må vi gjøre mer for å sikre den naturlige karbonlagringen i skog og mark. Derfor bør ikke Norge bare forlenge denne avtalen – vi må også skjerpe den politikken som trengs for å oppfylle den.

Naturen lagrer mindre CO₂

Naturen er en vesentlig brikke for opptak og lagring av klimagassutslipp, og helt avgjørende for å redusere virkningene av klimaendringene.

Historisk har naturen tatt opp over halvparten av de globale CO₂-utslippene. Nå er dette globale opptaket under press, som følge av arealendringer i kombinasjon med menneskeskapte klimaendringer, som gir mer tørke og skogbrann.

Norge er et land rikt på skog og økosystem som lagrer mye karbon. Vi har mer enn dobbelt så store naturlige karbonlagre som gjennomsnittet for verdens landområder, og i skogen er opptil 80 prosent lagret i skogsjorda. Men også i Norge synker netto opptak av karbon i skog og andre arealer.

• Les ekspertintervju: Hva er det som skjer med skogen vår?

Det er ingen tvil om at vi behøver politikk for å ta vare på den naturlige karbonlagringen. Spørsmålet er hvilken.

Derfor bør Norge forlenge avtalen med EU

I dag er de norske forpliktelsene om opptak i skog og andre arealer (som gjerne omtales med forkortelsen LULUCF, Land Use, Land Use Change and Forestry) tall- og tidfestet gjennom klimaavtalen med EU. De norske forpliktelsene er fastsatt ut fra en europeisk innsatsfordeling, der ulike land har ulike forutsetninger og dermed også ulike forpliktelser.

Nåværende avtaleperiode for skog og andre arealer går ut ved kommende årsskifte. Flere forhold taler for at Norge må forlenge avtalen for kommende periode.

Lagringskrav og hogst: For det første bør ikke Norge ha lavere krav til naturlig karbonlagring i skog og på andre arealer enn våre naboland. Det foregår utstrakt internasjonal handel med tømmer og tømmerprodukter. Kravet om naturlig karbonlagring i skog og arealer vil i tiden framover legge nødvendige begrensninger på hvor mye tømmer som kan hogges. Hvis Norge har lavere krav til naturlig karbonlagring i skog og arealer enn våre naboland, vil vi risikere at norske skoger hogges for at andre europeiske skoger skal få stå. Det vil gå hardt ut over en allerede presset skogsnatur.

Viktig å delta: For det andre henger politikken for skog og arealer sammen med andre deler av europeisk klimapolitikk, som vi også samarbeider med EU om. Norge bør ta del i den politikkutviklingen og kunnskapsutviklingen som skjer på dette feltet, også for å sikre at særlige forhold knyttet til boreale skoger, slik vi har i Norge, blir forstått og hensyntatt.

Dersom Norge ikke skulle forlenge avtalen med EU om skog og arealer, vil vi måtte sette minst like offensive nasjonale mål for å unngå at norske skoger blir svakere beskyttet enn skogene i andre land.

For den naturlige karbonlagringens del vil det viktigste uansett være den politikken som føres for å nå de målene som er satt. Og her trengs det skjerping i alle fall. Som Delphin skriver i sitt innlegg, har Norge for forpliktelsesperioden 2020–2025 et bokført utslippsgap på 36,4 millioner tonn CO₂. Dette er altså karbon som i henhold til våre forpliktelser nå skulle ha vært lagret i naturen, men som i stedet befinner seg i atmosfæren.

Vi må også kutte utslipp fra skog og areal

I debatten om skog og klima – inkludert i utredningene fra miljø- og landbruksdirektoratene – hører vi mye om tiltak som kan øke opptaket av karbon på lang sikt, men mindre om hvordan vi kan redusere utslippene. De store kildene til utslipp fra skog og areal er tømmerhogst, særlig til kortlivede produkter, og nedbygging av arealer. Kun om lag 18 prosent av tømmeret som hogges, går inn i langlivede produkter.

Norge har ingen nasjonale virkemidler for å dempe eller klimaoptimere tømmerhogst, tvert imot. De siste årene har vi hogd 35 prosent mer tømmer enn vi gjorde i 2000. Når det gjelder den andre store utslippsfaktoren, nedbygging av natur, er ansvaret for å begrense den stort sett overlatt til kommunene. Som NRK og andre har vist er resultatet en massiv nedbygging bit for bit. Miljødirektoratet har beregnet at utslippene fra nedbygging av natur ble tredoblet mellom 2015 og 2020.

Det er altså ikke en vond skjebne som gjør at utslippene fra skog og arealer øker – det er resultater av den politikken som er ført. Ingen regjering har på noe tidspunkt lagt fram forslag for Stortinget som er i nærheten av å gi de kuttene vi har forpliktet oss til gjennom avtalen med EU om skog og klima.

Lovfest naturlig karbonlagring

I den varslede klimameldingen må klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen gi politikken for naturlig karbonlagring det løftet den trenger.

Vi bør, som blant andre Klimautvalget 2050 har foreslått, ta inn forpliktelser om naturlig karbonlagring i klimaloven. I skogen trengs virkemidler som sikrer at tømmerhogsten er klimaoptimal. Dette er både et spørsmål om hogsttidspunkt og hogstmetoder. I dag hogges over 25 prosent av tømmeret før det er utvokst. Lengre omløpstider og økt omfang av skånsomme driftsmetoder (som fleralderskogbruk) vil styrke naturlige karbonlagre i skogen.

Det er behov for å gå gjennom og fjerne eller legge om subsidieordninger som stimulerer til uttak av tømmer. I dag er tømmeruttak subsidiert gjennom støtte til bygging av skogsbilveger, og indirekte subsidiert gjennom gratis utslippskvoter og CO₂-kompensasjon til treforedlingsindustrien.

Slike subsidier øker etterspørselen etter massevirke og bidrar dermed til å redusere de naturlige karbonlagrene i stående skog. Samtidig bidrar subsidiene til lavere priser på kortlivede tømmerprodukter. Politikken overfor treforedlingsindustrien må heller ha som mål å skape produkter med høyest mulig økonomisk verdi og mest mulig langsiktig klimanytte av tømmeret som tas ut.

Et nei vil sette arbeidet tilbake

Klimaavtalen med EU om skog og arealer er en viktig del av puslespillet med å skaffe Norge en sammenhengende politikk for naturlig karbonlagring. Å forlenge avtalen vil ikke være til hinder for å sette nasjonale mål og utvikle politikk på områder som ikke dekkes av avtalen. Men å si nei til forlengelse av avtalen nå vil sette arbeidet langt tilbake.

I likhet med Norskog mener vi i WWF Verdens naturfond at LULUCF-forordningen har utfordringer for Norge. Men vi er ikke enige i at vi skal gå ut av avtalen. Tvert imot må vi skaffe oss den politikken som trengs for å oppfylle den.