Også skogarealet går det nedover med – riktignok ikke med voldsom fart. Det er gått fra 37,7 prosent i 1990 til 37,5 prosent i 2022. Men dette tallet forteller ikke hele sannheten, sier Gunnhild Søgaard. Hun er avdelingsleder og forskningssjef ved NIBIO, som har ansvar for klimagassregnskapet for skogen i Norge.

<2°C: – Alt går feil vei, altså?

Gunnhild Søgaard: – Det er viktig å påpeke at vi hadde en periode frem til rundt 2010 hvor opptaket økte, og da så det egentlig bra ut for norsk skog. Nøyaktig hvorfor det snudde, er det ingen enkel forklaring på. Det er flere faktorer. Det vi ser, er at for det første har hogstvolumet økt siden 2009. For det andre dør det flere trær nå enn før. For det tredje er veksten gradvis blitt litt dårligere. Alle disse faktorene peker i samme retning.

Vi snakker med

Gunnhild Søgaard er avdelingsleder og forskningssjef ved NIBIO.

I tillegg til dette reduseres skogarealet gradvis. Det avskoges om lag 60 kvadratkilometer skog hvert år, mens det kommer mindre ny skog til. En del av det som kommer til, er gjengroing i fjell og annen utmark, hvor veksten er liten. Reduksjonen i skogarealet er ikke den viktigste faktoren, men den har betydning. Hvorfor vi ser disse trendene, er mer komplisert å svare på.

<2°C: – Du sier at tredøden øker: Hva er årsaken, og hva kan vi gjøre? Og er dette noe som skjer bare i Norge, eller ser vi spor av det også i andre land vi kan sammenlikne oss med?

– Her må jeg uttale meg litt forsiktig, for dette er ikke mitt spesialfelt. Det jeg kan si, er at dette dreier seg om langsiktige, komplekse spørsmål. Dødeligheten har vært på vei opp siden 1990. Deler av dette er helt forståelig og forventet, siden vi har hatt en økning i andelen eldre skog som vil ha mer trær som dør. Men siden 2010 har tendensen økt. Det taktskiftet kan ikke forklares alene med at skogen er eldre, for det er ikke bare i den gamle skogen det har vært en økning. Klimaet spiller også inn.

Vi ser den samme trenden med redusert opptak i skog i flere andre europeiske land, som for eksempel Sverige og Finland. Og også samlet på EU-nivå går opptaket i skog ned. Det er de samme faktorene som vi ser her, som det pekes på i større eller mindre grad for EU-landene også – økt hogst, redusert vekst og økt tredød, samt redusert påskoging. Så dette er ikke en unik problemstilling for Norge.

– Så var det arealet. I en podkast i april antydet jeg at skogarealet i Norge er økende, men det var altså feil?

– Ja, det er feil. Andelen av landskapet vårt som er skog, har faktisk gått ned med 0,22 prosentpoeng siden 1990. Det fremgår tydelig, om enn kanskje implisitt, i tallene som vi rapporterte under Kyotoprotokollen hvor arealet med påskoging var mindre enn arealet som ble avskoget. Det kan også leses direkte i hvert års klimagassregnskap, hvor andelen av Norges landareal som er skog vises.

Volumet opp, arealet ned

– Men hva er det jeg har lest da? Vi har fått mer skog, skriver SSB stadig vekk. «Norge gror igjen» er en frase vi har hørt ofte de siste ti årene.

– Vi får ikke mer skogareal, det er volumet av trærne i skogen vi har, som har gått opp. Vi kan ha økende volum av skog selv om arealet går ned. Men også det er i ferd med å snu, noe som henger sammen med at CO₂-opptaket er på vei ned. Og det stemmer at det her og der vokser til noe ny skog, blant annet at tregrensen kryper oppover. Men det er ikke der den mest effektive karbonfangsten finner sted. Den skjer i lavlandet, og det er først og fremst der vi bygger ned natur.

– Men apropos klimagassregnskapet for arealbrukssektoren, som du viser til, så går jo faktisk opptaket opp litt de siste årene?

– Det gjør tilsynelatende det, men vi er ikke sikre på at den oppgangen er helt reell. Det henger sammen med metoden vi bruker til å beregne skogarealet og -volumet i Norge, Landsskogtakseringen.

Kort fortalt deler vi landet inn i et nettverk av utvalgte prøveflater, som er representative for skogen i Norge. Vi besøker alle disse prøveflatene i løpet av en femårsperiode. Men det betyr også at hvis det har skjedd en vesentlig endring som rammer større områder av skog, er det ikke sikkert vi fanger opp hele effekten før det har gått fem år. Det er derfor sannsynlig at vi ikke har fanget opp all tredødeligheten som kom som en følge av tørkesommeren 2018 ennå i klimagassregnskapet.

Når det er sagt, er det få land som har så god oversikt over utviklingen i skogen som Norge har. Vi har et av verdens tetteste nettverk av prøveflater i vår Landsskogtaksering, og vi går altså ut i felt og registrerer utviklingen på 1/5 av disse flatene hvert eneste år. Nylig har vi også tatt inn en metode basert på fjernmålingsdata til å identifisere endringer i skogdekke, Global Forest Change. Så vi supplerer feltarbeidet også med slike data.

– Har god oversikt over norske arealer

– Betyr det at det ikke er helt riktig at ingen har oversikt over naturtap i Norge, slik NRK skriver?

– Landsskogtakseringen kan ikke levere data på kommunenivå. Men vi har god oversikt over den totale tilstanden i Norge. Og til tross for navnet, Landsskogtakseringen dekker alle naturtyper, så også når myr, fjell og annen utmark bygges ned. Og hver enkelt kommune skal ha oversikt over alle bygninger som settes opp, det er disse dataene som er tilgjengelig i matrikkelen. Det er den SSB bygger sin statistikk over arealendring på.

Vi laget nettopp et metodenotat sammen med SSB der vi sammenlikner disse to metodene. Der finner vi at de på aggregert nivå – altså for hele landet samlet – gir svært likt resultat. Da vil jeg jo påstå at vi har ganske god oversikt. Og vi har også laget kommunevise klimagassregnskap for Norge.

– Men tilbake til hovedpoenget: Skogopptaket er på vei ned, og avskoging er en av årsakene. Hvordan kan vi stoppe det?

– Det er et politisk valg, et spørsmål om prioritering. Men kanskje er det også behov for mer kunnskap om effektene. At vi stadig får litt mindre skogareal, og dermed lavere opptak i norsk skog. Men også at skogen lagrer mye karbon, som går tapt når den fjernes. Utslippet fra avskoging er opp mot 3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter årlig. Til sammenlikning var utslipp fra personbiler 4 millioner tonn i 2022. Beslutningene vi tar som påvirker arealene våre og klimagassregnskapet der, må bygges på best mulig faktagrunnlag. Enten det gjelder avskoging, skogplanting eller annet.

Hva skal vi gjøre med alt krattet, da?

– Men det er en kjensgjerning at det gror igjen på steder det har vært for eksempel beite før, klimaet er blitt varmere, og mange føler at viktige naturområder er blitt forringet, og dersom det gror krattskog på gamle kulturlandskap er jo ikke det bra for naturmangfoldet heller. Hva skal for eksempel de som «rydder» i gjengrodd skog og mark tenke nå? Gjør de egentlig seg selv og naturen en bjørnetjeneste, eller er det forsvarlig å rydde litt i skogen?

– Det er aller først viktig å innse at nedbygging av natur i Norge primært foregår i relativt små porsjoner. Det er ikke store, sammenhengende områder med avskoging som vi kan se i for eksempel Brasil og andre tropiske strøk, men mange, små prosjekter som til sammen og over tid monner. En næringspark her, en skole der. Avskoging alene fører som nevnt til et estimert utslipp på nærmere 3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i året. Det er et høyt tall. Og det er forårsaket av litt skog her og litt skog der.

Samtidig kommer det selvsagt an på hva du fjerner og hva som blir igjen. Det som gjør mest skade, er å fjerne høyproduktiv skog og skog på myr, og fjerne myrområder. Om det står igjen vegetasjonsdekke og litt trær, har det mye å si i forhold til om man fjerner all vegetasjon og jordsmonn og planerer ut for eksempel for å bygge vei. Hvis du rydder nytt beite, for eksempel, står det jo igjen vegetasjon og kanskje litt tredekke. Når vi gjør klimaregnskap på dette, så ser vi på hvor mange av trærne som står igjen, og hvor mye av arealet som er bevart med vegetasjon. Og da blir utslippet mye lavere når det gjøres om til beite enn om det bygges motorvei.

Men det er som sagt viktig å ha et bevisst forhold til det. Det er dilemmaer her. For eksempel, der man har fjernet sitkagran av hensyn til biomangfoldet – og det kan være viktig for å stanse spredningen, men jeg registrerer jo også at den noen ganger fjernes i fasen hvor den fanger aller mest karbon. Da tar man bort en CO₂-støvsuger. Det kan hende at det er viktigere å ta vare på biomangfoldet akkurat der og da, men det er viktig at en i alle fall har kunnskapen om de ulike effektene for å ta det rette valget.