Norge – petrostat eller elektrostat?

I både mars- og april-utgavene av #Klimalederen skrev jeg om forhold knyttet til Iran-krigen og hvordan den påvirker den globale energitransisjonen. Tilliten til fossil energi blir aldri den samme etter sjokket krigen har medført.

Men hva med Norge? Hvor står vi, i en verden der kampen mellom det fossile og fornybare hardner til?

Det er flere trender som gjør seg gjeldende.

Tendensen er en sterkere interessekamp – mellom land som kan defineres som «petrostater» og land som strever mot å bli «elektrostater». I et slikt bilde er USA den fremste «petrostaten», i et uformelt fellesskap med Russland og Saudi-Arabia. Kina er den fremste «elektrostaten», med dominans i alle slags teknologier som kan redusere forbruket av olje og gass.

Mange land, som Norge, Brasil og Canada, vil være i en sone i midten.

• Ember viste i en rapport i fjor hvordan det de kaller «The electrotech revolution» nå løfter elektrostaten – ved at elektrisitet overtar for fossil energi på stadig flere områder.
• IEAs nye World Investment 2026 underbygger at raskere elektrifisering i mange land vil være en effekt av energikrisen verden nå står i.

Å finne balansen mellom å være en stor petroleumsprodusent og et ansvarlig klimaland har vært ledetråden for skiftende regjeringer i Norge siden Gro Harlem Brundtlands dager.

Spørsmålet nå er om eksterne faktorer forrykker balansen i fossil retning, i samspill med et stort og aggressivt Frp som presser på i oljepolitikken og har gjort klimapolitikken til en arena for kamp om smått og stort.

Ingen «ordnet overgang»

Ideen om at alle verdens land drar i samme lei, fordi vi er i samme båt, sto sterkere i årene etter at Parisavtalen kom i 2015.

Covid-pandemien, Ukraina-krigen, og ikke minst USAs alenegang under Trump, foreløpig toppet med angrepet på Iran, har alt sammen motvirket en «ordnet overgang» til en verden med stadig lavere klimagassutslipp. En «ordnet overgang» ville vært kjennetegnet av solide internasjonale avtaler – med alle store land om bord – og en erkjennelse i næringsliv og industri om at retningen var gitt.

Vi er ikke der nå.

Begrunnelsen for klimapolitikken er at vi alle har et felles ansvar for å redusere utslippene ned mot null, for å hindre klimaendringer som i sin tur kan føre til kollaps i viktige økosystemer og store, irreversible forandringer i menneskers livsvilkår.

Summen av tilsynelatende begrensede endringer i økosystemene, som varmere havtemperatur eller hyppige tørkeperioder, vil skape ustabilitet og i verste fall kaos.

Dette gir alliansen av petrostater – med USA, Russland og Saudi-Arabia i spissen – blaffen i.

Import = stor sårbarhet

For land uten egne fossile energiressurser, som importerer olje og gass for store penger, har Iran-krigen vært en vekker. Materielle interesser tilsier at det rasjonelle valget er å bli en «elektrostat», basert på fornybar energi, så raskt som mulig. Det kan gi en ubehagelig avhengighet av Kina og kinesisk teknologi, men både EU og andre kan dempe disse sårbarhetene ved å sikre kontroll med en del viktige teknologier og funksjoner.

Men sårbarhetene ved å være låst inne i et fossilt energisystem er verre. Leveransene blir usikre, og kostnadene ved prishoppene tunge å bære.

Elektrostater er dessuten på rett side av historien fordi overgangen fra fossil energi til fornybar energi og mer bruk av elektrisitet kutter utslipp.

Norges naboland i Europa er alle tjent med å bli elektrostater, sammen med en rekke andre land som er avhengige av å importere fossil energi.

For land med egne petroleumsressurser er bildet annerledes. Noen, som Russland, vil tviholde på den fossile energien så lenge det går.

• Les Lars Ursins intervju med FNI-forsker Arild Moe som sammen med Anna Korppoo akkurat har skrevet en bok om Russlands ambisjoner om økt satsing på petroleum i Arktis – i lys av klimapolitikk, energiomstilling og sanksjoner.

Men også et sivilisert oljeland som Canada endrer på sin politikk, for å styrke utvinningen av olje og gass.

Ja til olje – nei til EU

Kan Norge være både en «petrostat» og bli en vellykket «elektrostat»?

Norge har høy grad av elektrifisering i vårt energisystem, men dette handler om større ting.

Energikrisen knyttet til Russlands angrep på Ukraina var et vendepunkt. Argumentet om at norsk olje og gass er avgjørende for Europas energisikkerhet har – ikke så unaturlig – hatt stort gjennomslag.

Den norske staten har tjent eventyrlige ekstrasummer på de høye prisene.

Samtidig har oljeinvesteringene ligget på historisk høye nivåer og vil tangere 270 milliarder kroner også i 2026, ifølge Offshore Norge.

Gapet mellom investeringer i fossil og fornybar energi i Norge er økende.

Riktignok forventes oljeinvesteringene å falle noe mot 2030, men de vil fortsatt være på et høyt nivå.

Mens Fremskrittspartiet i Erna Solbergs tid som statsminister aksepterte klimapolitikken og klimamålene som en viktig rammebetingelse, er bildet annerledes nå. Oljepakken Frp presenterte gjennom en haug med forslag i Stortinget nå i vår, plasserer partiet langt utenfor sentrum, med forslag om skattesubsidier, bygging av gasskraftverk uten rensing, og åpning av Barentshavet nord.

Dette er «drill, baby drill!» i norsk versjon – langt bortenfor det Arbeiderpartiet og Høyre ville se som fornuftig og realistisk.

At Fremskrittspartiet blir mer ytterliggående i klima- og petroleumspolitikken, er ganske sikkert et resultat av grundige overveielser. Høyre var med på noen merknader, men Frp tar en flankeposisjon. Spørsmålet er om partiet klarer å trekke med seg «hovedfeltet», Ap og Høyre, til dels Sp og KrF.

Fremskrittspartiet – og et stykke på vei også Senterpartiet – ser seg begge tjent med debatter om enkelttiltak, men fører egentlig en omkamp mot klimapolitikken som sådan. Det blir uklarhet om retningen, både på kort og lang sikt. Det blir også uklarhet om virkemiddelbruken, slik fjerningen av avgifter på bensin og diesel er et uttrykk for.

Tendensen nå er at det blir konflikter om vi skal drive klimapolitikk i retning netto nullutslipp, ikke hvordan politikken skal utformes for eksempel for å sikre en fornuftig overgang vekk fra diesel og over til elektrisitet i bygg- og anleggssektoren.

Misnøye med energipolitikken kobles til motstand mot EØS og norsk deltakelse i europeisk energisamarbeid. Vi sier, sterkt forenklet, ja til olje og nei til EU.

Som kjent har Norge store uløste konflikter med EU om gjennomføring av relevant EU-regelverk i EØS-avtalen, og bak spøker bildet av at steinrike Norge bare vil forsyne seg med godbiter, uten å ta forpliktelsene et gjensidig samarbeid medfører.

Norge vil gjerne selge mest mulig olje og gass, men vegrer seg mot andre deler av samarbeidet – motstanden mot fornyet kraftkabel til Danmark er det mest aktuelle eksempelet.

Omstilling, hvilken omstilling?

Motstanden mot klimapolitikk og grønn omstilling bunner i en tro på at den fossile økonomien er overlegen og at etterspørselen etter olje og gass vil vare nær sagt evig.

Hvis det er slik, hvorfor skal vi bruke ressurser på omstilling?

Det er påfallende at innstillingen til Frps oljeforslag innledes med en merknad om at IEAs «siste analyser peker på økt etterspørsel etter olje og gass frem mot 2050». Dette er en tilsnikelse. Vekstanslagene er hentet fra et scenario USA påtvang IEA å gjeninnføre og som forutsetter at energiomstillingen stopper opp. At Høyre er med på merknaden som angir denne virkelighetsbeskrivelsen, tyder på at partiets stortingsgruppe har mistet både klimapolitisk kompetanse og retningssans.

I perioden 2014–2016, med lave oljepriser og sviktende fremtidstro, var erkjennelsen stor om at Norge trenger omstilling. Trusselbildet fra denne perioden er nå langt på vei borte, hjulpet av at de geopolitiske omgivelsene på kort sikt holder lønnsomheten oppe på den fossile siden av likningen.

Høye olje- og gasspriser og et høyt investeringsnivå kamuflerer risikoen Norge står overfor.

I et lengre bilde er det ingen tvil om at «elektrostaten» vil vinne over «petrostaten». Fornybar energi og elektrifisering har så mange fordeler i konkurransen med det fossile energisystemet at retningen er åpenbar.

Strukturelt nærmer vi oss punktet der etterspørselen etter olje og gass går ned. Da vil Norge, som alle andre land med høye olje- og gassinntekter, oppleve et inntektsbortfall.

Men tempoet i overgangen er usikkert.

Spiller vi på lag med naboer og allierte som vil stå i spiss for omstillingen, eller drives vi i retning den fossile leiren sammen med andre petrostater, i hælene på USA og med sammenfallende interesser med Russland og Saudi-Arabia?

En nylig avstemning i FNs generalforsamling, om oppfølging av uttalelsen om landenes klimaforpliktelser og -ansvar som Haag-domstolen kom med i fjor sommer, bekrefter at petrostatene har funnet hverandre – men ikke så mange andre. Tross hardt diplomatisk press gjennom måneder, var det bare Russland, Saudi-Arabia, Iran, Israel, Belarus, Jemen og Liberia som fulgte USA og stemte nei til resolusjonen. Norge stemte ja – sammen med det store flertallet.

I det globale klimadiplomatiet er det aksen av petrostater – med USA i spissen – som er avvikerne.

Det hviler et betydelig ansvar på skuldrene til politikerne i våre to tradisjonelle styringspartier for å sikre at vi ikke drifter i retning Donald Trumps Amerika.