Til tross for at Halvorsen selv nektet for at hun og utvalget legger kjernekraft dødt, er rapporten en solid argumentsamling mot kjernekraft i Norge. Fordi Norge har vannkraften, trengs ikke kjernekraft av for å holde kraftsystemet i gang, i motsetning til i Sverige og Finland.

• Les også Energi og Klimas nyhetssak om utvalgets rapport og saken fra vår Brussel-korrespondent om at flere EU-land satser mer på kjernekraft.

Kostnadene ved bygging av kjernekraft er dessuten så store at det uansett vil kreve store subsidier, uavhengig av diskonteringsrente og avkastningskrav. Regnestykkene er lagt ut, forutsetningene er nøye gjort rede for. Dette er ulønnsomt, samme hvordan man snur og vender på det.

Staten vil uansett bli sittende med stor risiko, også hvis en privat utbygger skulle ta jobben med bygging. Å stenge ned et kjernekraftverk er noe annet enn å legge ned en pølsekiosk som ikke lenger lønnsom. Dessuten vil hele det statlige rigget måtte være omtrent like stort, enten det bygges ut mye eller lite kjernekraft.

Fordi det tar så lang tid å planlegge og bygge, vil kjernekraft i Norge heller ikke kunne bidra med kraft for å nå klimamål og levere strøm til annen forbruksvekst på denne siden av 2050. Ny kraftproduksjon i de kommende tiårene må komme fra vann, vind og sol.

At utvalget anbefaler at Norge ikke bør bli et kjernekraftland nå, er ut fra dette en naturlig konklusjon.

Kan være «game over» for Norsk Kjernekraft

Debatten om kjernekraft har de siste årene vært preget av heftige innsalg fra selskapet Norsk Kjernekraft AS, med Johnny Hesthammer – og nå også Ola Borten Moe – som ivrige talsmenn. De har fått med seg en rekke kommuner som, slik NRK viste tidligere denne uken, er lokket med store fremtidige inntekter.

Johnny Hesthammer var raskt ute med nedsabling av Kjernekraftutvalgets rapport onsdag, og har i månedsvis forsøkt å delegitimere utvalget – blant annet ved å peke på at Kristin Halvorsen er styremedlem i Statkraft.

Les også:

Nordmenn er positive til kjernekraft

Hvis utvalgets rapport får politisk støtte i Stortinget, er det antakelig «game over» for Norsk Kjernekrafts forretningsmodell.

Om Norge skal bli et kjernekraftland er helt enkelt et for stort spørsmål for gründerselskaper og kommunestyrer. Kjernekraft egner seg ikke for en «bottom-up» tilnærming der alle blomster får blomstre basert på lokale initiativ, slik Norsk Kjernekraft legger opp til.

En lang vei

Utvalget bygger på milepælstilnærmingen Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) anbefaler for land som vil sette i gang kjernekraftprogrammer.

Den viser til at det trengs sterk nasjonal samordning, med regelverk og administrasjon, som tar innover seg de særegne risikofaktorene ved kjernekraft, blant annet lagring av avfall og behov for sikker drift.

Den første milepælen er at det tas et forpliktende nasjonalt standpunkt om etablering av et kjernekraftprogram. Den andre er at det tas en beslutning om å gå i gang med anskaffelser og bygging av kjernekraftverk. Dette tar erfaringsmessig minst 10-15 år.

Les også:

Tror kjernekraft kan bli lønnsomt

En konkret anbefaling fra utvalget er at det ikke bør gis konsesjon til kjernekraftverk før etter steg to i milepælstilnærmingen IAEA legger opp til. Først da vil rigget være tilstrekkelig klart. Private investorer skal ha bra tålmodighet om de henger med gjennom en slik prosess.

Bør parkere kjernekraftdebatten inntil videre

Blant partiene på Stortinget har kjernekraft de siste årene fått økende støtte, og et dokument 8-forslag fra Frp om å legge til rette for kjernekraft i Norge ligger nå til behandling i Energikomiteen i Stortinget. Ikke bare Frp, men også Høyre og KrF var ute med kritiske merknader onsdag.

Stortingsflertallet bør nå parkere kjernekraftspørsmålet inntil videre. For er det noe Kjernekraftutvalget virkelig viser, er det at beslutninger om kjernekraft ikke bør gjøres gjennom kjappe stortingsvedtak. Tvert imot vil det være en svært stor nasjonal beslutning å gjøre Norge til et kjernekraftland.

Å velge å starte med kjernekraft vil ha rekkevidde over generasjoner. Beslutningen må stå seg over tid og har bred oppslutning i befolkningen.

Nå skal rapporten på høring, og energiminister Terje Aasland vil som han sa onsdag sørge for at denne saken legges frem for Stortinget på egnet måte.

Selv om utvalget avviser at Norge bør bli et kjernekraftland nå, holdes det en liten dørsprekk åpen ved at det bør bygges kompetanse for å kunne korte ned tiden fra beslutning til bygging på et senere tidspunkt.

Dette er godt politisk håndverk fra utvalgets side. Dette grepet bør kunne imøtekomme ønskene fra partier som er grunnleggende positive til kjernekraft, men som likevel kan la seg overbevise av det solide faktagrunnlaget som presenteres.