Det nye EFTA-huset ligger tett inntil den indre motorveien rundt Brussel. Her sitter ESA som våker over hvordan Norge, Island og Liechtenstein overholder EØS-avtalen.

Norge bruker 40 milliarder årlig på EØS-relevant statsstøtte. Mer enn en tredel av dette handler om klima og miljø.

Etter klimatoppmøtet i Glasgow er signalet at det må brukes vesentlig mer penger i statsstøtte til klimatiltak, om vi skal nå de ambisiøse målene som EU og Norge har satt seg.

Direktøren for statsstøtte og konkurranse i ESA, Gjermund Mathisen, mener det blir en vesentlig økning i saksmengden for statsstøttekontrollørene i Brussel, og det kommer også til å bli mange store prosjekter.

I perioden 2017 til i dag har ESA fattet beslutninger i 19 energi- og klimasaker, 14 omfatter Norge. Dette er store saker som «Langskip» (karbonfangst og -lagring) og Hywind Tampen (havvind), bare for å nevne noe. Det er seks norske saker som venter i kø. Der ligger blant annet et hydrogenprosjekt fra Enova og den nye CO₂- kompensasjonen for kraftkrevende industri.

ESA skal sette grenser

– Hva er utfordringene, frykten for at klimatiltak i realiteten er proteksjonisme eller konkurransevridende statsstøtte?

– Begge deler er viktig. Men det er noe annet som er helt sentralt. EØS-avtalen åpner for statsstøtte til for eksempel klimatiltak. Men den slår fast at det ikke må brukes mer penger enn nødvendig fra staten til de ulike tiltakene.

– Hvordan kan dere sitte i Brussel og vite hva som er nødvendig i Norge?

– Konkret vil det være slik at dersom en bedrift vil bytte ut dieselmotor med renere hydrogenmotorer på sin sjøtransport, så vil ikke det være lønnsomt i dag. Bedriften vil få statsstøtte og ber for eksempel om 100 millioner. Når vi jobber oss igjennom for å godkjenne prosjektet, viser det seg at de vil kunne gjøre dette for 80 millioner. Det er dette vi mener med at statene kan bruke det som er nødvendig, men ikke mer, sier han.