Det kommer stadig flere regler fra EU. Mange av dem blir ikke innlemmet i EØS-avtalen.

Det finnes to mulige forklaringer:

Den første handler om at det er krevende for det norske embetsverket å administrere den omfattende regelutviklingen i EU.

Den andre handler om at EU-reglene er kontroversielle i Norge, blant annet fordi effektene på kraftprisen rammer ulikt.

Det er den siste forklaringen som er sterkest, viser ny forskning fra Merethe Dotterud Leiren og Marie Byskov Lindberg fra Cicero, og Kacper Szulecki fra Nupi. Alle tre forsker på klimapolitikk og EU.

– Frontene er steile. På den ene siden står politiske partier som ønsker tilslutning til EUs energipolitikk og på den andre siden står partier som ønsker å melde Norge «ut av ACER» og «ta tilbake kontroll» over norsk kraftpolitikk, skriver de i analysen.

Den nye forskningsrapporten er hovedsakelig basert på tilgjengelige skriftlige dokumenter, som partiprogrammer, offentlige utredninger og forfatternes tidligere forskning på Norge og EUs samarbeid om energipolitikk.

Viser til Senterpartiets regjerings-exit

Et tydelig eksempel på polariseringen i synet på EUs energipolitikk er det rødgrønne regjeringssammenbruddet i februar 2025. Senterpartiet valgte å bryte samarbeidet med Arbeiderpartiet på bakgrunn av innføringen av tre direktiver fra EUs fjerde energimarkedspakke.

– I tillegg ser vi at Arbeiderpartiet har lovet å ikke ta inn flere regler fra denne pakken i den nåværende stortingsperioden. Det er hovedsakelig de som handler om reguleringen av kraftmarkedet som er kontroversielle fordi de regulerer handelen, kabler og mulige effekter på prissmitte, forklarer Lindberg.

Høyere kraftpriser i Europa

Lindberg mener polariseringen av EU-debatten hovedsakelig kan spores tilbake til bekymring knyttet til kraftpriser.

Samtidig som Norge har blitt mer integrert i det europeiske elmarkedet, har kraftprisene økt. I tillegg har kronekursen svekket seg mot euroen, som gir utslag i enda høyere kraftpriser i Norge.

– Det er også større variasjon i kraftprisene etter at Tyskland faset ut kull- og atomkraft, og det har blitt bygget mer variabel fornybar energi i mange EU-land, sier Lindberg.

På den andre siden er det flere som tjener på kraftutvekslingen med Europa, blant annet norske kraftselskaper.

– Det er en del aktører som opplever at systemet fungerer som det skal. Det at det er høyere kraftpriser reflekterer at kraft er en knapp ressurs, og det betyr jo at vår vannkraft har blitt mer verdifull, noe som gagner de norske kraftselskapene. Høyere pris skaper også sterkere insentiver for energieffektivisering hos forbrukerne, sier forskeren.

Markant skifte i norske syn

Analysen fremhever også at det har skjedd et dramatisk skifte i norske perspektiver over tid. Norge var på 1990-tallet en av de sterkeste pådriverne for et mer sammenknyttet kraftmarked. Men dette perspektivet har snudd.

– Liberaliseringen på 1990-tallet hadde bakgrunn i at det ville gi en bedre utnyttelse av ressursene i vårt værbaserte kraftsystem. Liberaliseringen legger til rette for mer kraftutveksling, som er positivt i tørrere år, der vi trenger å importere kraft fra våre naboland og gjør at vi slipper å bygge ut enda mer kraftproduksjon, sier Lindberg.

– I våtere år må man la vannet renne forbi turbinene fordi det ikke er nok etterspørsel. Med mer kraftutveksling kan man i stedet eksportere og få økte inntekter, fortsetter hun.

Svakt eierskap til EU-politikk

I tillegg påpeker de tre forskerne at etterslepet i seg selv bidrar til å gjøre diskusjonene om EU-regler mer kompliserte enn de i utgangspunktet er. Forskerne advarer mot at en debatt som i utgangspunktet burde dreie seg om energipolitikk, i praksis bare blir en EU-debatt.

– Det politiske eierskapet til EUs regelverk er svakt i Norge, skriver trioen.

–  Meningene om i hvilken grad EU-politikk er forenlig med nasjonal politikk er omstridt og polarisert, fordi EU-debatten dras inn i energipolitikken, fortsetter artikkelen.

Med andre ord blir energipolitikk ofte redusert til en diskusjon om man er for eller imot norsk EU-medlemskap, og ikke detaljene i forslagene.

Somlerekord

I midten av januar sto EØS-etterslepet på 661 utestående rettsakter. Mengden ble brakt ned under møtet i EØS-komitéen 6. februar, da 88 rettsakter ble godkjent. Men frem mot neste møte i EØS-komitéen, vil etterslepet vokse igjen.

147 av rettsaktene som var utestående i januar gjelder regelendringer innen miljø, klima eller energi. Innen energi er etterslepet på 50 rettsakter, der man finner sentrale forordninger og direktiver som el-markedsdirektivet eller Remit-forordningen.

Norge er egentlig forpliktet til å innlemme reglene, men regjeringen velger bevisst «å utsette politiske forhandlinger som er splittende i befolkningen», skriver forskerne videre.

– I lys av dette kan etterslepet oppfattes som noe Norge bruker strategisk for å øke handlingsrommet sitt.

Men det er ikke en strategi uten risiko, mener forskerne.

–  Forholdet kan bli mer anstrengt ved at EU begynner å straffe Norge for avtalebrudd eller la Norge stå utenfor andre samarbeid, hvor Norge ønsker å delta – som industrielt samarbeid, handel med kritiske mineraler eller batteriproduksjon.