Bakgrunnen for rapporten er fjorårets jordbruksoppgjør, der avtalepartene ble enige om å «fremskaffe mer dekkende kunnskap om klimavirkninger av å holde dyr på beite». NIBIO fikk oppdraget og leverte en rapport i mars som sammenstiller det vi vet om klimaeffekten av beiting og tilstanden i Norge i dag.

Seniorrådgiver i NIBIO, Vilde Haarsaker, er en av forfatterne bak rapporten, og kanskje en av dem med best totaloversikt over feltet: Hun har nemlig også jobbet i Norsk Bonde- og Småbrukarlag og i klimaavdelingen i Miljødirektoratet. Hun vet at mange har både forhåpninger og forventninger om at mer forskning kan vise at beiting er et viktig klimatiltak.

Det er nemlig en kjensgjerning at Norge besitter grasressurser som det ikke er lett å utnytte energien fra annet enn gjennom beitedyr. Over hele landet ser vi likevel at gamle beitemarker gror igjen, samtidig som det ryddes skog til nytt beite.

Og alt skjer i et krevende geopolitisk bilde, der det er et politisk ønske om styrket matsikkerhet og beredskap – at Norge skal bli mer selvforsynt med mat. Det kan kreve mer bruk av beite. Men det er også politiske mål om å få ned klimagassutslippene i jordbruket, og der står tarmgass fra husdyr for en betydelig del av sektorens bokførte utslipp. Allerede her starter altså målkonfliktene.

Vilde Haarsaker: – Derfor er det viktig å ha med seg at klimagassregnskapet ikke er et regnskap som viser hvordan man bruker arealene og ressursene best mulig. Det er et regnskap over utslipp av klimagasser, og der ser det isolert sett best ut om vi kutter i matproduksjonen. Men så er det veldig mange andre hensyn vi må veie opp mot det, som kulturlandskap, biologisk mangfold, beredskap og matsikkerhet. Og der er beitedyrene avgjørende.

Stordrift, ytelse og klima

Energi og Klima: – La oss gå inn på funnene. Hva vet vi egentlig om metanutslipp fra dyr på beite?

– Det er ikke gjort så mange studier i Norge. Men mine kollegaer i NIBIO-avdelingen Fôr og husdyr har målt og sammenlignet metanutslipp fra melkekyr som kun fikk fôr inne, med kyr som i tillegg hadde fri tilgang til beite. De påviste at det var litt lavere metanutslipp i den siste gruppa. Det er viktig å få fram at dette gjaldt veldig gode beiter på fulldyrket jord, noe som gjorde at melkeytelsen til kyrne som var ute på beite ikke gikk ned.

Les også:

Metanhemmerstans – Hva handler det om?

– Men høy ytelse og mer stordrift, er ikke det generelt dårligere for klima?

– Ikke nødvendigvis. Når melkeytelsen til kua er høy, blir det mange liter melk å dele utslippene på, og man trenger færre kyr for å produsere samme totalmengde melk. Det samme gjelder kjøttproduksjon: Hvis et dyr vokser saktere fordi det går på utmarksbeite istedenfor å fôres inne, tar det lengre tid å nå slaktemoden alder. Da blir det flere dager med metanutslipp.

Det er ikke publisert forskning der det er målt metanutslipp fra dyr på utmarksbeite i Norge, men noen forskere antar at enkelte stoffer i beiteplanter kan bidra til noe reduksjon i metanutslippene. Om det viser seg å være slik, må man samtidig ta høyde for eventuelt redusert produktivitet i en totalvurdering av metanutslippene. Dette viser jo også hvorfor vi ikke kan styre etter klimagassutslipp alene. For eksempel vil melkeytelsen til kyrne ofte gå ned på setersbeite, og da blir utslippene per produsert enhet høyere.

Avskoging mens beitemark gror igjen

– En av de store kildene til utslipp, slik det fremgår i rapporten, er avskoging knyttet til nytt innmarksbeite. Dette skjer samtidig som en del innmarksbeiter gror igjen. Hva er årsaken til det?

– Det handler om at man fjerner skog som utgjør et stort karbonlager. Når det gjelder årsaker til at det avskoges til beite noen steder, mens det gror igjen andre steder, har vi ikke gjort noen undersøkelser. Men det er ganske åpenbart at det handler om strukturendringer i jordbruket. Det har blitt færre, men større bruk, med husdyr.

Ved årtusenskiftet var det 20 500 bruk med melkeku, 5 600 med ammeku og 21 500 med sau. Nå er vi nede i bare 6 300 melkebruk og 12 800 sauebruk, mens antall bruk med ammeku har holdt seg stabilt.

Å rydde nytt innmarksbeite nært eget fjøs kan gi mer effektiv drift og enklere tilsyn enn om man skal dele opp flokken og frakte dyrene til innmarksbeiter på gårder der husdyrholdet er avviklet. Når det gjelder melkekyr, er de nødt til å beite i nærheten av fjøset, for kyrne skal jo melkes flere ganger i døgnet.

Les også:

Klimaendringer gir dyrere mat

– Rapporten viser at det er gjort en del forskning på beiting og jordkarbon, men resultatene peker i ulike retninger. Og selv om man skulle lande et klarere svar – hva skal til for å få det inn i klimagassregnskapet?

– Det finnes en del studier, men samlet gir de ikke noe entydig svar på om beiting bidrar til økte karbonlagre i jorda. Det man ser på i denne forskningen er sammenhengen mellom beitetrykk og jordkarboninnhold. Om man skulle greie å dokumentere en tydelig sammenheng, er det fortsatt en lang vei å gå for å utvikle metodikk som kan brukes i det nasjonale klimagassregnskapet.

Å skaffe gode data på hvordan beitetrykket varierer i Norge vil være veldig ressurskrevende. Det beste vi har i dag er beitelagskart fra NIBIO som viser hvor mange sau eller storfe som er sluppet i et geografisk område. Man vet jo ikke hvordan de fordeler seg innenfor det. Dyrene kan beite hardt noen steder og ikke i det hele tatt andre steder.

Surrer vi om beite og klima?

– I klimadebatten snakkes det gjerne om å kutte kjøttproduksjon av hensyn til klima. Men så dukker det opp argumenter for at beitedyr også kan bidra positivt i klimaregnskapet. Er det bare surr? Handler argumentet for mer beiting egentlig om helt andre verdier enn klima?

– Det tror jeg nok. Jordbruket blir så hardt utfordret på klima, og man leter med lys og lykte etter klimafordeler. Derfor har det vært store forhåpninger om at man skal klare å dokumentere store klimaeffekter av beiting.

Jeg tror dette også handler om at det er krevende å sette seg inn i hva klimagassregnskapet egentlig er. Man tenker at det handler om fotosyntese og god ressursbruk. Da gir det ikke mening at det man selv opplever som ressursmessig riktig, som for eksempel å drive med sau og utmarksbeiting, kommer dårlig ut i klimaregnskapet. Mens for eksempel kyllingproduksjon, som har høy importandel i fôret og i mindre grad bidrar til kulturlandskap, kommer godt ut.

– Hva burde vi gjøre i stedet? Både for å kutte utslipp, og ivareta naturmangfold, bærekraft, dyrevelferd, ja, og alt det andre som også er viktig?

– Jeg er usikker på hvor mye de biologiske klimagassutslippene fra jordbruket kan reduseres uten at det går vesentlig utover andre hensyn. Metanutslippene fra norsk jordbruk har vært ganske stabile over tid, og det har vært en betydelig reduksjon siden før krigen, da antall storfe var på det høyeste. Dessuten har næringas systematiske arbeid med blant annet avl, dyrehelse, fôring og bedre håndtering av husdyrgjødsel gitt mer effektiv produksjon med lavere utslipp, også av andre klimagasser enn metan.

Dette kan bidra også fremover, men vi kommer ikke unna at det er krevende målkonflikter her. For eksempel har ammeku og sau høyere utslipp per produsert enhet enn melkeku, men i dag er vi der at det er nettopp ammeku og sau som opprettholder mye av beitebruken, ikke melkekua. Jeg oppfatter at det er ganske bred enighet om at man ønsker mer beiting, på grunn av alle de positive verdiene det gir.

Mer sårbar matproduksjon

– Og så er det blitt mer og mer geopolitikk i dette. Det følger risiko med det å være avhengig av å importere ressurser utenfra. Og så skal vi tilpasse oss mer ustabilt vær og oppvarming.

– Ja, jeg tror man framover i mye større grad må se tiltak for utslippsreduksjoner i sammenheng med vurderinger av klimarisiko og klimatilpasning. Miljødirektoratet har beregnet at tiltaket som har absolutt størst effekt når det gjelder å redusere klimagassutslipp fra jordbrukssektoren, er å redusere inntak av rødt kjøtt og melk i tråd med kostrådene.

Samtidig viser beregningene NIBIO har gjort for Miljødirektoratet at det kan føre til at antall årsverk i jordbruket reduseres med 32 prosent og at 35 prosent av fulldyrket jordbruksareal går ut av drift, i tillegg til betydelige arealer med innmarks- og utmarksbeite. Mye av dette vil i praksis skje blant annet i Nord-Norge og på Vestlandet, og være med å forsterke en trend som har pågått lenge med bruksnedleggelse og arealer som har gått ut av drift.

Les også:

Bondelaget advarer mot kjøttkutt: – Svært dramatisk

Men det gjør også den nasjonale matproduksjonen mer sårbar. Vi har sjelden samme vær i hele landet, og det er flere eksempler på at fôr har blitt transportert mellom landsdeler når produksjonen i en landsdel har vært rammet av tørke eller store nedbørsmengder. Dessuten er gras mer robust enn korn mot tørke, store nedbørsmengder og planteskadegjørere.

Den generelle beredskapen i lokalsamfunnene svekkes også når det blir færre bønder. Dette handler om maskiner, redskap, tilstedeværelse, tilhørighet og lokalkunnskap.

Her jeg selv bor var det for eksempel en bonde på beitetilsyn som oppdaget skogbrann tørkesommeren 2018. En annen beitebruker viste brannvesenet raskeste vei gjennom skogen, og flere bisto med gjødselvogner fylt med vann i slokningsarbeidet. Det finnes mange eksempler på slik dugnadspreget krisehåndtering, men det er nok stadig færre som er klar over at dette også er ringvirkninger av at det er jordbruk, og særlig husdyrproduksjon, over hele landet.