Statoils spareprogrammer og forsiktige stussing av investeringsbudsjetter er symptomer på grunnleggende utfordringer. Stikkordene er klimapolitikk og energiomstilling som trussel mot selskapets langsiktige verdiskaping og vekst.

Etikken: Statoils talspersoner ytrer i skrift og tale stor bekymring over klimatrusselen, men selskapet legger likevel til grunn at klimapolitikken mislykkes. Statoils strategiske føringer og investeringsprofil bygger på en fremtidig energietterspørsel som langt overstiger det klimaet tåler.

Personene som er bemyndiget til å representere Statoil i klima- og energispørsmål i offentligheten, for eksempel sjeføkonom Eirik Wærness og klimadirektør Hege Norheim, gir inntrykk av at Statoil legger FNs omforente togradersmål til grunn for sin virksomhet. Men Statoil tror ikke på togradersmålet. Statoil tror energiforbruket i verden vil utvikle seg i en bane som langt overstiger det vitenskapen sier at klimaet tåler. Dette kommuniseres i analysen Energy Perspectives og i redegjørelser til generalforsamlingen. Begrunnelsen for å satse både på oljesand i Canada og på operasjoner i Arktis, er nettopp en fortsatt vekst i oljeetterspørselen langt inn i fremtiden. Statoil er ikke alene om å legge til grunn at klimapolitikken mislykkes. Shell og Exxon er enig. Men hvor er etikken i en slik holdning?

Det er ingen grunn til å tvile på at Helge Lund er opptatt av klima. Men selskapet kan ikke i evigheter drive dobbeltkommunikasjon der verbale bekymringer går i en retning, mens strategiske føringer og pengestrømmer peker motsatt vei. Det er ikke samsvar mellom liv og lære.

Politikken: Statoils svar på alle spørsmål er at det trengs en global pris på CO₂-utslipp.Det er løsningen som skal fikse alt. Tilsynelatende viser dette at selskapet tar klimaproblemet på alvor, men det er også et svar som løfter ansvar vekk fra selskapets egne vurderinger og over på politikernes skuldre.

En global, og tilstrekkelig høy, CO₂-pris ville vært en fordel.Men det er ingenting som tyder på at man får et globalt klimaregime av en slik type som Statoil ønsker seg – og derav en lik CO₂-pris. En global CO₂-pris forutsetter en bindende avtale med et forpliktende utslippstak. En slik avtale kommer ikke til å se dagens lys i Paris neste år, blant annet fordi USA og Kina ikke ønsker det sånn.