Mer marked og koordinerte støtteordninger må til for å nå mål om fornybar energi, mener EU-kommisjonen. Et nytt strategidokument skisserer alternativer for fornybar-politikken etter 2020.
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
I det siste har enigheten om en ambisiøs energi- og klimapolitikk i EU ikke sett like solid ut som før. Nå forsøker EUs energikommissær Günther Oettinger å komme på offensiven. Strategidokumentet, en såkalt meddelelse, analyserer situasjonen for unionens og medlemslandenes politikk for fornybar energi og kommer med anbefalinger for veien videre.
Unionens energipolitikk er fortsatt relativt lite samordnet. Fornybar energi støttes med ulike ordninger i medlemslandene, og indirekte via kvotehandelssystemet ETS. Brå kutt i nasjonale støtteordninger (som i Spania og Italia) har den siste tiden også økt usikkerheten.
Uten klare rammebetingelser vil veksten i fornybar energiproduksjon bremse kraftig opp etter 2020, mener Kommisjonen. Derfor går den nå i gang med å drøfte og utforme fornybarpolitikken fram mot 2030. Oettinger ønsker å få vedtatt denne før den nåværende Kommisjonens periode utløper i 2014. Meddelelsen inneholder fire alternativer for den framtidige miksen av politikk og støtteordninger.
Politikken fram mot 2020
Andelen fornybar energi i EU som helhet skal være 20 prosent i 2020. Framdriften har vært god, men for å nå dette målet må landene implementere eksisterende vedtak og planer, og investeringene i fornybar energi må raskt dobles til 70 milliarder euro i året, ifølge Kommisjonen. Målene kan nås mest kostnadseffektivt dersom nasjonale støtteordninger konvergerer.
Kommisjonen blinker ut fire prioriterte hovedområder hvor det må skje forbedringer i perioden fram mot 2020:
Energimarked: Det indre markedet for energi må fullføres. Det er nødvendig å gi insentiver til investeringer i kraftproduksjon slik at ny fornybar energi (der produksjonen svinger mye med været) lettere kan fases inn i markedet.
Støtteordninger: Kommisjonen foretrekker støtteordninger som oppmuntrer til kostnadsreduksjon og unngår over-subsidiering av fornybar energi. Den vil komme med retningslinjer for utforming av støtteordninger.
Handel med fornybar: Samarbeidsmekanismer i direktivet om fornybar energi lar medlemsland handle med fornybar energi seg i mellom for å nå sine nasjonale fornybarmål. Ett land kan kjøpe vind- eller solenergi fra et annet eller fra et land utenfor EU. Dette kan være billigere enn å produsere sol og vind selv, og er en mekanisme som bør brukes mer.
Middelhavet: Et regionalt marked som integrerer Maghreb-landene i Nord-Afrika vil legge til rette for investeringer i stor skala i regionen og åpne for import av fornybar energi til Europa. Endringer i regelverk skal oppmuntre til dette.
Etter 2020: Hvor ambisiøst, hvor komplekst?
I dag har EU en rekke mål og virkemidler på energi- og klimafeltet. Kvotehandelssystem (karbonmarkedet ETS), bindende 2020-mål for fornybar energiandel og utslippsreduksjoner, og ikke-bindende mål for energieffektivisering. ETS vil fortsette etter 2020, men ellers er det ikke fastsatt noen nye bindende mål eller virkemiddelpakker, kun et uforpliktende "veikart" mot 2050.
I strategidokumentet skisseres fire alternativer for hvordan "politikkmiksen" kan se ut etter 2020:
Business as usual: Uten spesielle tiltak vil fornybar-andelen øke svært langsomt etter 2020 og nå 25 prosent i 2030 og bare 29 prosent i 2050.
Utslippsmål: Sette nye mål for utslippsreduksjoner, men ingen mål for fornybar-andel. Her vil ETS være det viktigste instrumentet for å kutte CO₂-utslipp.
Nasjonale mål: Definere 2030-målsettinger for hvert enkelt land for fornybar-andel, energieffektivisering og klimagassutslipp.
Mål for EU som helhet: Sterkere harmonisering av energipolitikken i EU med 2030-målsettinger for EU som helhet – fornybar-andel, energieffektivisering og klimagassutslipp.
I et eget dokument ("impact assessment", pdf) analyserer Kommisjonen de ulike konsekvensene av disse alternativene, med hensyn på bl.a. kostnader, måloppnåelse og legitimitet. Her er en oversiktstabell (side 19 i dokumentet):
I en høring Kommisjonen gjennomførte nylig var flertallet av de som uttalte seg tilhengere av alternativ 3 med nasjonale mål.
Det er avgjørende å identifisere mål og virkemidler for 2030 så snart som mulig, for å bidra til at produsenter av fornybar energi kan bli konkurransedyktige i markedet, mener Kommisjonen. Man kan ikke vente til 2018, slik fornybardirektivet forutsatte. Uforutsigbare rammebetingelser vil hemme investeringer og forsinke utbyggingen av fornybar energi. Kommisjonens eksempel her er offshore vind: Testanlegg, kabelproduksjon, fabrikker og skip som trengs for å bygge anleggene trenger tid til å utvikles, og investeringsbeslutninger påvirkes sterkt av rammebetingelsene. En tidshorisont på 18 år til 2030 gir andre insentiver enn en horisont på åtte år til 2020.
Prisen på energi fra solcellepaneler og landbasert vind har allerede falt mye og ventes å være konkurransedyktig i flere land innen 2020. Det betyr at støtte gradvis kan fases ut.
Energikommissæren la fram dokumentet på en pressekonferanse i Brussel onsdag 6. juni, og sa da at han "heller mot" nye, bindende fornybar-målsettinger for 2030, men vil vente med å gå klart inn for ett av alternativene. I et intervju med European Energy Review sa Oettinger nylig at "fire virkemidler kan være i meste laget":
"Kanskje vi ikke kan håndtere dette. Jeg er åpen for det. Nå heller jeg mot at et bindende mål for fornybar i 2030 kunne være et godt virkemiddel. Men målsettinger betyr at vi må få med alle medlemslandene. Og landene er svært forskjellige – noen er mer engasjert, som Østerrike, Danmark og Tyskland, mens andre har en annen holdning: Frankrike med atomkraft og Polen med kull."
I 2013 skal Oettinger komme tilbake med konkrete forslag om veien videre etter 2020.
Det er for øvrig verdt å merke seg at Oettingers generaldirektorat ikke har ansvaret for ETS. Det ligger hos klimadirektoratet og kommissær Connie Hedegaard.
