Norge kommer til å bli parkert på sidelinjen i det fremtidige energimarkedet om vi bare dilter etter og tilpasser oss de rammebetingelsene som europeiske politikk driver frem, kopierer teknologiske løsninger og overlater innovasjonen og erobringer i markedet til andre. Da ender vi opp som underleverandører av vannkraft i en verdikjede der andre tar over de store verdiene.

Å være stor og sterk har både fordeler og ulemper. Fordelene er så åpenbare at jeg ikke trenger å gå inn på dem. Ulempene er mindre påaktet. Den største ulempen er sannsynligvis at man i en sterk posisjon ikke så lett ser noe behov for omstilling, og overser hvilke muligheter endringer byr på.

Liten i europeisk perspektiv

I et nasjonalt perspektiv er vannkraft-Norge en imponerende størrelse - historisk, industrielt, økonomisk og politisk. Vi står for en strømforsyning som er nesten 100 prosent ren og fornybar, vi kan by på et overskudd av kraft til alle som vil ha.

Det vi leverer er dessuten så etterspurt at mange helst vil beholde alt sammen innenfor våre egne grenser, som vi har sett i debattene om mellomlandskabler…

Ser vi på oss selv utenfra, blir bildet et annet. Selv om vi har 50 prosent av Europas magasinkapasitet og 25 prosent av Europas vannkraftproduksjon, så står vi faktisk for mindre enn 5 prosent av Europas samlede elektrisitetsproduksjon.

Selskaper som produserer elektrisitet fra kull, olje, gass, atomkraft, sol og vind – og litt vannkraft - står for 95 prosent av elektrisitetsproduksjonen i det europeiske markedet.

I dette perspektivet blir norske vannkraftverk bare en av mange teknologier som elektrifiserer hjem, industri, næringsliv og transport i Europa.

Avkarbonisering med teknologi

Samtidig beveger Europa seg raskt i retning av et felles, europeisk energimarked. En viktig politisk driver for utviklingen er avkarbonisering, og det viktigste virkemiddelet for avkarbonisering er teknologisk utvikling.

I et integrert marked vil landegrenser bety mindre, reguleringer avnasjonaliseres, kraften flyte friere. Priser og verdiskaping beveger seg i en verdikjede som i større grad enn i dag vil karakteriseres av samspill mellom ulike null- eller lavutslippsteknologier.

Dette samspillet blir muliggjort gjennom stadig bedre datatekniske metoder og verktøy. Men teknologiutviklingen skaper også nye løsninger, produkter og aktører som endrer markedet og utfordrer de etablerte markedsaktørene.

Norge og Norden integreres i økende grad i dette markedet gjennom minst seks nye mellomlandskabler.