National Grid, selskapet som opererer det britiske kraft og gassnettet, har nå lagt frem energiscenarier mot 2030. Fremtidsbildene National Grid presenterer viser sterk sammenheng mellom klima- og energipolitikk og etterspørselen etter fossil energi.

For Norge og norsk økonomi er britenes energiomstilling en meget viktig størrelse. Som avtager av store volum gass til god pris, bidrar britene sterkt til den norske statens inntekter. Hvilke inntekter Norge vil få fra gasseksport til Storbritannia i årene fremover, avhenger i stor grad av den britiske energiomstillingens retning og fart. Jo bedre britene lykkes i sin streven etter å redusere klimautslipp og importbehov, jo mindre gass fra Norge vil de etterspørre. Dette viser scenariene fra National Grid på en veldig tydelig måte.

National Grid opererer med tre scenarier, «Slow Progression», «Gone Green» og «Accelerated Growth».

I «Slow Progression» klarer ikke britene å få sving på energiomstillingen. Fornybarmålene blir ikke nådd og tiltakene for å fremme energieffektivisering mislykkes. Konsekvensen er stort gassforbruk og økende importbehov.

I «Gone Green» nås fornybarmålene i 2020 i tråd med kravene i EUs fornybardirektiv og britenes egne planer både når det gjelder fornybar energi og kjernekraft. Utviklingen mot 2030 og videre mot 2050 samsvarer med målsettingene i klimaloven. Konsekvensen er lavere gassforbruk, både i kraftsektoren og til oppvarming.

I «Accelerated Growth» går energiomstillingen enda raskere enn i «Gone Green». Det bygges ut mer fornybar energi, særlig offshore vind. Energieffektiviseringen skyter raskere fart, ikke minst gjenom bedre isolerte hus og rask utrulling av varmepumper. Alle mål om utslippsreduksjoner nås. Konsekvensen er raskere fall i gassforbruket.

Scenariene fra National Grid illustrerer også hvordan de ulike utviklingsbanene vil slå ut i behovet for gassimport fra Norge – og viser entydig at volumene vil falle dramatisk hvis klima- og energiomstillingen lykkes. Allerede om 10 år kan importen fra Norge være halvert fra dagens nivå, ifølge «Accelerated Growth», og da bare være på en tredjedel i forhold til «Slow Progression». Uten reduksjon i gassforbruket vil britenes behov for gassimport øke sterkt fordi de egne gassfeltene er i ferd med å tømmes.

I Storbritannia pågår det nå en intens debatt om gassens rolle i den fremtidige energimiksen. Finansminister George Osborne er den fremste talspersonen for en ny «dash for gas» slik britene gjennomførte i Thatcher-perioden.

Bak en av de sterkeste advarslene mot en satsing på mer gass står Lord Deben – som i sin tid bar navnet John Gummer og som miljøvernminister under Mrs. Thatcher ble kjent i Norge som den største «shitbag» Thorbjørn Berntsen noensinne hadde møtt. Lord Deben leder nå Committe on Climate Change og leverte tidligere i høst en meget klar advarsel mot satsing på mer gass.

Både olje- og energiminister Ola Borten Moe og Statoil har gjort stor innsats for å fremme de norske gassinteressene de siste årene. Borten Moe holder møter med statsrådskolleger og Statoil tapetserer europeiske kvalitetsmedier med annonser. Talen Borten Moe holdt på et energiseminar i London i forrige uke bør leses i lys av National Grids scenarier.

Det blir stadig sterkere grunner til å spørre om Norge bygger sin politikk – og Statoil sin strategi – på sviktende premisser. I petroleumsmeldingen heter det for eksempel i oppsummeringen av kapitlet om gassmarkedene at EU-landene vil ha «behov for å øke gassimporten de neste årene. Norsk gass vil være med å dekke den europeiske gassetterspørselen og vil være en attraktiv og verdsatt energikilde i mange tiår framover. Det gjør at det vil være grunnlag for lønnsom leting, utbygging og produksjon av gassressursene på norsk kontinentalsokkel.»

Petroleumsmeldingens visualisering av det europeiske gassforbruket er hentet fra IEAs «new policies scenario» – altså en fremskrivning som har et svært optimistisk syn på gassetterspørselen i Europa.

Scenariene fra National Grid synliggjør at Olje- og energidepartementets beskrivelse av fremtidsutsiktene for norsk gass er altfor unyansert. Risikoen er mye større enn den tradisjonelle oppfatningen norsk embetsverk og det norske petroleumsmiljøet har lagt til grunn. Det er derfor på tide at det blir presentert mer edruelige analyser fra norske myndigheters side – selv om det vil være ubehagelig av minst tre grunner:

• Sammenhengen mellom europeisk klimapolitikk, energiomstilling og gassetterspørsel vil bli synliggjort.
• Inntektene den norske staten har fra gasseksport vil kunne bli sterkt påvirket i negativ retning.
• Lønnsomheten i nye gassprosjekter kan påvirkes. Rasjonalet bak leting og utvinning av gass – særlig i nordområdene – vil måtte ses med nye øyne.

Den logiske konklusjonen vil naturligvis være at Norge kraftig bør trappe opp innsatsen og investeringene i fornybar energiproduksjon og klimariktig infrastruktur i Europa. Ved å investere stort i offshore vind og annen fornybar energiproduksjon vil inntektsbortfallet kunne kompenseres – og Norge vil fremstå som en medspiller i den europeiske energiomstillingen. Det vil være en linje som er riktig fra et klimapolitisk ståsted – og det vil være en linje som er fornuftig av hensyn til fremtidig norsk verdiskaping og statsfinansenes langsiktige helsetilstand.