Den amerikanske oljegiganten Exxon Mobil presenterte denne uken sitt svar til investorer som har utfordret selskapet på karbonrisiko. Exxon-rapporten er meget interessant lesning. Knapt noen gang tidligere er det uttrykt så tydelig at verdens største oljeselskap driver et langsiktig veddemål mot klimapolitikken.

Investorbekymringen er knyttet til at oljeselskapene risikerer å bli sittende med verdiløse reserver. Vi har skrevet mye om dette på Energi og Klima. Den viktigste internasjonale kilden er Carbon Tracker Initiative.

At klimautslippene skal reduseres med 80 prosent frem mot 2050, slik et tograders-scenario legger til grunn, tror ikke Exxon noe på.

«ExxonMobil believes that although there is always the possibility that government action may impact the company, the scenario where governments restrict hydrocarbon production in a way to reduce GHG emissions 80 percent during the Outlook period is highly unlikely.»

Derfor er det heller ingen grunn for investorer å frykte at Exxons reserver blir verdiløse.

«In assessing the economic viability of proved reserves, we do not believe a scenario consistent with reducing GHG emissions by 80 percent by 2050, as suggested by the «low carbon scenario,» lies within the «reasonably likely to occur» range of planning assumptions, since we consider the scenario highly unlikely.»

«We are confident that none of our hydrocarbon reserves are now or will become «stranded.» We believe producing these assets is essential to meeting growing energy demand worldwide, and in preventing consumers – especially those in the least developed and most vulnerable economies – from themselves becoming stranded in the global pursuit of higher living standards and greater economic opportunity.»

Dette er rene ord for pengene. En etterspørsel etter olje og gass i tråd med togradersmålet, altså en vellykket klimapolitikk, er usannsynlig, ifølge Exxon.

Statoil svarte i fjor høst på en henvendelse fra den amerikanske tenketanken Ceres. Statoils «egenmelding» når det gjelder karbonrisiko er ganske lik den Exxon nå har levert, men legger større vekt på alvoret i klimatrusselen.

Statoil understreker at selskapet er for klimapolitikk:

«The 450 Scenario of the IEA is based on an assumption of climate policies being implemented globally within the next few years and that global GHG emissions from energy starts to decline before 2020. It is Statoil’s view that such a development would be desirable and important. It is unfortunately not a realistic outcome. We see very few policy signs that would indicate the establishment of a strict, transparent and verifiable global climate agreement before 2020.»

Og videre:

«There is a need to underline the difference between Statoil’s normative approach to climate change, where we support a fast development towards efficient policies and reduced emissions, and our estimation of what is the most likely development. Like any other commercial actor Statoil must base its decisions on our best available knowledge and analysis of current trends; – and these are reflected in our «Energy Perspectives.»»

Der Statoil viser til sin analyse Energy Perspectives, publiserer Exxon en tilsvarende rapport. Oljeselskapenes scenarier ligger omtrent på linje med IEAs new policy scenario, som oversatt til klimapolitikk peker mot en oppvarming på omkring fire grader, altså høyt over togradersmålet.

En av årsakene til den høye fossiletterspørselen i oljeselskapenes scenarier, er at de kraftig undervurderer vekstkraften i fornybar energi. Hvor dramatisk store avvikene er, har Terje Osmundsen dokumentert i denne rapporten.

For oljeselskapene – og for investorene som eier aksjer i sektoren – er utviklingen i fornybar energi en stor trussel. Det er selvsagt også en forsterket klimapolitikk. Det oppløftende med rapportene både fra Exxon og Statoil er at selskapene viser – svart på hvitt – at investeringsstrategiene deres er veddemål mot en vellykket klimapolitikk. En slik holdning har både en etisk og finansiell side, som ganske sikkert kommer til å bli nærmere belyst i de kommende årene.