Ukeavisen Dag og Tid har gjort et omfattende og godt intervju med Statoils klimadirektør Hege Marie Norheim. Norheim er patent i klimaspørsmålet i den forstand at hun på ingen måte sår tvil om vitenskapens budskap. Tvert imot understreker hun alvoret vi står overfor. Det fortjener hun anerkjennelse for. Det er ingen selvfølge at talspersoner for oljeselskap er så tydelige i dette spørsmålet.

Det er likevel mye i intervjuet som det er verd å gripe fatt i, særlig når det gjelder Statoils investeringsprofil og forholdet til eierne. Se her:

Dag og Tid: «Statoil satsar ganske einsidig på olje og gass. De legg nesten alle egga dykkar i éi korg.
Hege Norheim: – Vel, Statoil er eit olje- og gasselskap – det er det vi er best på. Men vi brukar kompetansen vår på eit felt som vindkraft offshore. Så må du hugse at for investorar i Statoil er ikkje perpektivet dei neste hundre åra, ikkje dei neste tretti–førti åra heller. Det er mykje kortare.

Og her, etter en runde om Jørgen Randers’ analyse som konkluderer med at olje- og gassressurser kan bli verdiløse om klimapolitikken lykkes:

Dag og Tid: Investeringane til Statoil tyder ikkje på at de er redde for å brenne inne med dyre reservar, slik Randers åtvarar om?
Hege Norheim: Som sagt har marknaden si verdsetjing av oss eit mykje kortare perspektiv enn dei neste fire tiåra.

Dette er et uhyre sentralt poeng. Aksjemarkedet verdsetter Statoil i tråd med selskapets kortsiktige prestasjoner, og Hege Norheim forteller oss at det er dette som styrer Statoils veivalg.

Men for oss som har aksjemajoriteten i Statoil gjennom vårt kollektive eierskap, er den kortsiktige kursutviklingen på Statoil-aksjen bare av teoretisk betydning. Det er politisk utenkelig i Norge at Statoils kjernevirksomhet blir helprivatisert. Staten skal sitte som stor eier i selskapet til evig tid. Derfor vil staten kunne ha andre interesser enn traderne som bedømmer selskapet fra dag til dag, kvartal til kvartal. For staten og den norske borger er det selskapets langsiktige verdiskaping som betyr noe. Hege Norheim peker på noe som egentlig er en dysfunksjon i finansmarkedet. Også langsiktige private eiere som pensjonsfond kan ha andre interesser enn investorer som kjøper og selger aksjer fra dag til dag. I forhold til Statoils klimaprofil blir dette satt på spissen.

Et selskap som Statoil vil være ekstremt utsatt hvis klimapolitikken lykkes. Å investere i for eksempel oljesand kan bli premiert av aksjemarkedet nå, mens det vil kunne bli en finansiell katastrofe på lengre sikt. De private eierne kan ta ut en eventuell gevinst på kort sikt, mens staten sitter fast som langsiktig eier og risikerer å måtte plukke opp regningen.

I hvilken grad Olje- og energidepartementet, og «våre» representanter i Statoils styre, gjør betraktninger rundt denne problemstillingen, vil være meget interessant å få belyst. Marit Arnstad har sittet i Statoil-styret lenge. Hun er nå erstattet av Børge Brende. Den andre eks-politikeren i styret er tidligere Ap-politiker Bjørn Tore Godal. Vi må, som deres oppdragsgivere, kunne forvente at Brende og Godal har den langsiktige verdiutvikling for øye.

Jeg har i en tidligere debatt om Statoils klimaprofil etterlyst en vurdering fra eierne om hvordan det er rasjonelt av selskapet å opptre gitt at klimapolitikken lykkes. Statoil legger til grunn at den mislykkes. Selskapets analytikere forventer en utvikling i etterspørselen av fossil energi som langt overgår grensene togradersmålet setter.

Dette er spørsmål som hører hjemme på eiernes bord, altså i det politiske rommet. Statoil hadde fredag 19. oktober en markedsverdi på 465 milliarder, og staten eier 67 prosent av dette, altså aksjer for omkring 300 milliarder kroner. Selskapet forvalter enorme verdier – på vegne av det norske fellesskapet, våre barn og barnebarn.

Hege Norheim forteller i intervjuet med Dag og Tid at Statoil ikke har gått inn i problemstillingen rundt «Unburnable Carbon» som er løftet frem blant annet av britiske Carbon Tracker Initiative og den amerikanske journalist-aktivisten Bill McKibben. Kjernen i dette er at det allerede er påvist og bokført langt større fossile energireserver enn det som kan brennes innenfor togradersmålets krav.

Dag og Tid: – Du har ikkje noka meining om vi kan brenne den oljen og gassen som er funnen til no, utan å passere togradarsmålet?
Hege Norheim: – Nei, vi har ikkje gått inn i dei reknestykka.

Det er ikke veldig overraskende at Statoil ikke har gått inn i denne materien. Hvis man gjør det, vil man se at verdiene oljeselskapene presenterer i sine balanser kan bli radert ut når det grønne skiftet slår til for alvor.

Men Statoils eiere bør se på saken. Det trengs en grundig utredning av Statoils strategi i lys av klimapolitikken – med utgangspunkt i statens langsiktige interesser som eier.