Diskusjonen går om Norge bør forlenge klimaavtalen med EU om skog og andre arealer (LULUCF). WWF Verdens naturfond mener avtalen ikke bare bør forlenges, men at Norge også må innføre politikk for å oppfylle den. Norskogs Anne G. Delphin er uenig, hevder vi misforstår hvordan LULUCF-reglene fungerer og at vi driver «naturvernargumentasjon forkledt som klimapolitikk».

Men her er det ikke nødvendig med forkledning. At det er stort samsvar mellom hva som er bra for naturen og hva som er bra for klimaet, er virkelig ikke noe WWF har kokt i hop. Over halvparten av karbonet vi har sluppet ut, er tatt opp av naturen. Hvis naturen som karbonlager svikter, ryker klimamålene så det synger. FNs klimapanel og FNs naturpanel har for lengst laget felles anbefalinger om bruk og forvaltning av natur.

Dette er også bakgrunnen for det EU-regelverket vi diskuterer nå. Det blir lett misvisende når Delphin skriver at regelverket «handler om hvordan man skal økeopptaketav CO₂på skog- og landarealene, og tildeler landene konkrete og tallfestede mål for dette.» Det regelverket handler om, er ikke opptaket alene, men netto opptak, altså opptaket på skog- og landarealene minus utslippene fra samme areal.

I dette netto regnskapet teller både nedbygging av ulike arealer og tømmerhogst som utslipp. Mindre nedbygging av arealer og lengre omløpstider i skogbruket – altså at trærne får stå lenger før de blir hogd – vil gi lavere utslipp, og dermed høyere netto opptak.

Som Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet skriver i sin «meny av tiltak» for skog: «Det innebærer en positiv klimaeffekt å endre hogsttidspunkt i forhold til dagens observerte hogstalder, både på kort og lang sikt.»

Av samme grunn har både den svenske Miljömålsberedningen og det finske miljøinstituttet Syke tatt til orde for at det er behov for å forlenge omløpstider eller på andre måter redusere hogsten.

Og det er vel også samme grunn til at Norskog og et antall andre aktører nå samarbeider om å selge «effektive, målbare klimatiltak på hjemmebane» – altså karbonkreditter – til kjøpere som vil kompensere for sine restutslipp. I denne ordningen blir skogeiere «belønnet for å øke karbonlageret i skogen … med forlenget omløpstid».

Karbonkreditter for sjeldnere tømmerhogst, der altså. Vel og bra, kanskje, men for klimaet spørs det om det blir noen nytte hvis man bare flytter hogstmaskinene til en annen skog. For å styrke den naturlige karbonlagringen trenger vi politikk som dekker hele skogen, og det vil forlengelse av klimaavtalen med EU være bra for.