Revidert statsbudsjett kom og gikk uten de store fornybarnyhetene. Som ventet gir Høyre, Frp, KrF og Venstre store subsidier til norske vindkraftutbyggere for å få fart på utviklingen av en moden teknologi i kostnadsmessig motvind hvor selv fornybargiganten Statkraft sliter med å finne lønnsomme prosjekter. At det samtidig betyr redusert utbygging av fornybar vannkraft for 1,2–1,5 milliarder kroner sier statsbudsjettet ingenting om. Forskjellen er at vannkraften ville vært bedriftsøkonomisk lønnsom under gjeldende rammevilkår, noe vindkraften som fortrenger den ikke er.

Etter å ha snakket mye med premissgivende interessenter i og utenfor politikken, oppfatter vi bildet omtrent slik: Utbyggingen av vindkraft går fryktelig tregt på tross av intensiv konsesjonstildeling. Noen snakket med mange og konklusjonen ble at «nå må vi hjelpe vindkraften litt». Noen bestilte en rapport fra Thema Consulting som så ble lagt til grunn for forslaget om ekstra skattemessige vindavskrivninger fra Finansdepartementet. Faktisk er Thema nevnt hele 12 ganger over det ni sider lange byråkratnotatet.

Småkraftforeninga gikk til Thema Consulting og ba dem utvide modellen sin med vann. Konklusjonen var klar (last ned pdf-notat). Vindkraftsubsidiene påfører vannkraftutbyggerne en relativ kostnadsulempe på 10 prosent eller 0,45 kroner ekstra investeringskostnad per utbygd kilowattime. Videre vil mindre lønnsom vindkraft fortrenge 300 GWh mer lønnsom vannkraft.

For vannkraftutbyggere er dette nedslående, men kanskje finnes det faglige hensyn? Noe som tilsier at slik må det bli? Svaret er selvsagt nei. Vindkraften er en moden teknologi som ikke trenger starthjelp. Det finnes heller ikke argumenter for at kraftsystemet trenger flere vind-elektroner for å fungere optimalt. Derimot ser vi at mens vindkraft har teknisk levetid på et par tiår, kan vannkraften den fortrenger leve i generasjoner. Vi har vannkraftverk som fortsatt produserer strøm – 100 år etter de ble koblet på nettet.

Ut over det å gi medvind til vindkraften, er motivet for ekstrasubsidiene selvsagt å ta en større del av elsertifikatmarkedet hvor svenskene forsyner seg i særklasse mest av pengene fra norske og svenske forbrukere. Også sertifikatmarkedet er en subsidie, men her stiller alle teknologier likt siden det er de beste prosjektene som utløses først – uavhengig av om det er vind eller vann som utnyttes.

Hva om vindavskrivningene ble utvidet til også å gjelde vannkraft? Thema svarer at Norge da ville tatt en TWh mer av sertifikatmarkedet. Forbrukerne er allerede forpliktet til å betale, spørsmålet er på hvilken side av Kjølen pengene skal settes i arbeid. En TWh ekstra vannkraft betyr distriktsinvesteringer i Norge på fire til fem milliarder kroner – i en tid hvor oljebransjen sliter og ledigheten er på full fart opp.

Forrige uke kom sjokkmeldingen om at Statkraft dropper utbyggingen av vindkraft med 3,25 TWh i årlig kraftproduksjon i Midt-Norge. Ifølge Statkraft er ikke Jensens ekstra avskrivninger nok til å redde prosjektene. Det er heller ikke de ti milliardene regjeringen tilførte selskapet i ekstra egenkapital for å bygge vind. For å bruke en Knausgård-analogi: Politikerne antok form av kykloper og satset enøyd på vind, men feilet – på tross av «Lex Statkraft» om vindsubsidier og heftig kapitalinnsprøytning.

Med teknologinøytrale avskrivninger kunne ny norsk vannkraft tettet noe av hullet etter luftige vindplaner, men det løpet er kjørt. Avskrivningene er vedtatt vindskjeve og slik ser de ut til å forbli.

Siv Jensen kunne laget en lærebok i klimasatsing og aktiv næringspolitikk i motkonjunktur, men velger en vei hvor penger forsvinner ut av landet og de beste prosjektene skrinlegges. Det hadde vi kanskje råd til så lenge oljealderen fortsatt virket uten ende. Men burde vi ikke nå i stedet lete etter de smarteste måtene å komme til målet på?