Offshore vindkraft har i ti års tid vært fremholdt som et mulig satsingsområde for Norge, men egentlig har det skjedd fint lite. I det siste har diskusjonen blusset opp – ikke minst i lys av protestene mot vindkraft på land. Det er en rekke ulike saker og problemstillinger som på forskjellige måter involverer offshore vindkraft og beslutninger som før eller siden må fattes.

Men skal det bli noe
av dette, må politikerne bestemme seg for en strategi som peker
langt frem i tid. Den må også være så bredt forankret og
fundamentert at den overlever regjeringsskifter.

Equinors Hywind Tampen

Det mest håndfaste
prosjektet er Equinors planer om å bygge flytende vindkraft for
delvis å forsyne Snorre og Gullfaks med fornybar strøm – Hywind Tampen. Equinor ønsker et veldimensjonert sugerør
ned i Enovas kasse for å få støtte til dette.

Hvor mye støtte
Equinor mener de trenger, avhenger blant annet av hva slags
forventninger om CO₂-prisen som legges til grunn. Multiconsult har i
sine analyser
vist at kombinasjonen lang levetid, høy CO₂-pris og lav
diskonteringsrente gir prosjektet positiv nåverdi – altså intet
subsidiebehov. Motsatt gir kort levetid, lav CO₂-pris og høy
diskonteringsrente, stort subsidiebehov.

Kostnadsreduksjoner
er nødvendig for å gjøre flytende havvind mer konkurransedyktig,
og det er gjennom utbygging og læring at kostnadene kommer ned.

Det politiske
spørsmålet er om betydelig norsk statsstøtte til dette prosjektet
er med på å modne og utvikle Hywind-teknologien slik at mer
flytende havvind kan rulles ut fortere i verden.

Hywind-prosjektet er
stort som et utviklingsprosjekt, men «forstyrrer» ikke
kraftmarkedet på den måten som eventuelle større offshore
vind-prosjekter kan tenkes å gjøre.

Offshore vind versus vindkraft på land

I den opphetede
debatten om vindkraft på land, fremheves det ofte at offshore vind
er et alternativ. Her glemmes det gjerne at kostnadene er mye høyere.
Mens landbasert vindkraft kan bygges ut til priser ned mot 25 øre/kWh
ligger kostnadene til bunnfast offshore vindkraft i beste fall på
omkring det dobbelte – altså godt over forventet markedspris for
strøm.

Kostnadsutviklingen
innen landbasert vindkraft har vært meget positiv de siste årene.
Da ordningen med el-sertifikater ble innført i 2012, med støtte fra
et enstemmig storting, var forventningen at vindkraft ville koste
over 50 øre/kWh. Bedre teknologi og smartere finansiering er
årsaken.

Hvis målet er å
bygge ut betydelige volum fornybar energi i Norge for å tilføre
markedet mer strøm til en lav kostnad, er landbasert vindkraft det
opplagte valget. Offshore vind vil i Norge i overskuelig fremtid
trenge subsidier som noen må ta regningen for. Landbasert vindkraft
bygges nå med kontrakter der industrien er på kjøpersiden, og der
langsiktige avtaler gir tilgang på billig kapital. Ordningen med
el-sertifikater kan gi en liten bonus til utbyggerne, men er ikke
avgjørende for om prosjekter igangsettes eller ikke.

Denne modellen kan
vanskelig overføres til offshore vindkraft uten betydelige
subsidier, der alminnelige forbrukere på en eller annen måte
betaler kostnadene utover markedspris. Industrien vil ikke ta denne
regningen, men ønske å skyve den over på staten og/eller
husholdningene.

Det politiske
spørsmålet her er dette: Er Stortinget rede til å innføre nye
subsidieordninger for å realisere bygging av offshore vindkraft i
Norge?

Så langt har svaret
vært nei. Forbrukerne vil måtte betale for en slik politikk, utover
kostnadene som i dag reflekteres på strømregningen. Riktignok blir
el-sertifikatordningen mye billigere for forbrukerne enn man så for
seg for noen år tilbake, men appetitten på nye subsidieordninger er
neppe særlig stor.

Kraftsektoren vil
dessuten trolig motsette seg en slik dreining av politikken ganske
kort tid etter at el-sertifikatordningen ble vedtatt avviklet;
subsidiert strøm reduserer verdien av strømmen som produseres ved
eksisterende anlegg fordi det bidrar til å drive kraftprisene ned.

Områder åpnes for offshore vind

Olje- og
energiminister Kjell-Børge Freiberg har signalisert
at regjeringen vil åpne et par områder i Nordsjøen for offshore
vindkraft – et ved Utsira utenfor kysten av Rogaland, og et område
helt sør i Nordsjøen, i traktene ved Ekofisk-feltet. Området i
sørlige Nordsjø er egnet for bunnfast vind, mens Utsira er egnet
for flytende konsepter.

I seg selv innebærer
ikke åpning av disse områdene at man er noe vesentlig nærmere
bygging av prosjekter – dersom det ikke gjøres ytterligere
politiske grep. Ingen utbyggere vil med dagens rammebetingelser
oppleve det som interessant å bygge storskala offshore vindkraft i
Norge.

Det politiske
spørsmålet er om det skal gjøres mer – for eksempel ved å
opprette et eget statlig selskap for offshore vind, slik Aps
byrådsleder i Bergen, Roger Valhammer, har tatt til orde for.

Her nærmer vi oss
et stort og krevende politisk minefelt, nemlig hvordan staten som
eier agerer overfor sine hel- og halveide energiselskaper. Statkraft
er ute av offshore vind, etter en kapitalskvis og strategiomlegging
for noen år siden. Equinor er engasjert i offshore vind, men går
etter prosjekter som kan gi fornuftig lønnsomhet, altså der
rammebetingelsene er gode.

Dersom Equinor skal
bygge offshore vind i Norge – utover det «treningsleiren» Hywind
Tampen representerer – så vil det trenges enten radikalt andre
rammebetingelser/subsidier – eller politiske pålegg fra
hovedeieren. En kombinasjon er selvsagt mulig – men vil innebære
et brudd med linjen som er ført siden børsnoteringen av Statoil.

Man kan selvsagt se
for seg at området nede ved Ekofisk kan kobles direkte opp mot for
eksempel Tyskland eller Nederland, og nyte godt av tyske eller
nederlandske rammebetingelser, men disse landene vil trolig fylle opp
sine egne havområder før de vil «leie» norsk grunn.

Utsira kan i
prinsippet tenkes lagt til rette for det britiske markedet, med norsk
vannkraft som back-up. Noe sånt vil imidlertid kreve helt andre
forretningsmodeller enn det som nå er rådende når det gjelder
mellomlandsforbindelser og handel med kraft.

Europa er markedet – uansett

Det er nødvendig å
bygge meget store volum fornybar energi i Europa de kommende tiårene.
For å nå ambisjonene om netto nullutslipp vil offshore vind være
sentralt. Den norske delen av Nordsjøen vil kunne spille en viktig
rolle her, men markedet for strømmen som produseres vil ganske
sikkert være på kontinentet og i Storbritannia. For det
innenlandske markedet i Norge vil vannkraft og vindkraft på land,
supplert med litt sol, være mye billigere.

[rp4wp]

Forskningssenteret
CenSES, ledet av NTNU, har sett på dette potensialet
for krafteksport til Europa, og det er særlig i scenarioer uten
karbonfangst og -lagring at de virkelig store volumene offshore
vindkraft vil trenges. I det mest radikale alternativet vises det til
at Norge i 2050 kan eksportere 258 TWh offshore vindkraft til Europa
– det er ekstremt mye strøm, omtrent dobbelt så mye som
vannkraftproduksjonen vi nå har. Tanken er at vannkraften, eventuelt
sammen med hydrogen basert på gass, kan være kilder til
fleksibilitet og «back-up».

Det er også slik at
værmønstrene beveger seg slik at det er heldig med lokalisering av
offshore vindkraft godt spredt i Nordsjøen. Det blåser ikke like
mye overalt hele tiden, og sammenkobling av store vindkraftanlegg
over store geografiske områder betyr at vindkraften samlet sett blir
mer stabil.

For Norge er det
riktig store og strategiske spørsmålet hvordan man best kan legge
til rette for at norsk industri og verdiskaping kan ta del i
gigaprosjektet avkarboniseringen av den europeiske kraftsektoren
representerer.

Store muligheter

Den politiske floken
er å finne frem til en strategi som setter retning og involverer
sterke nok aktører til at de enkelte brikkene faller på plass.
Mulighetene er opplagt store, men ingenting kommer av seg selv.

Ti år med prat om
offshore vind i Norge viser at det er nødvendig med en samlende
strategi som peker langt frem i tid, og som må utvikles i samspill
med våre naboland i Europa. De store vindressursene Norge har må
også ses i sammenheng med vannkraftens rolle – og spørsmålet om
hvordan vi kan levere mest mulig ren strøm til Europa med minst
mulig naturinngrep.