Den politiske debatten om offshore vindkraft er uoversiktlig. Mange spørsmål blandes sammen. Her er et forsøk på å rydde opp i flokene.
Ti år med prat om offshore vind i Norge viser at det er nødvendig med en samlende strategi som peker langt frem i tid, og som må utvikles i samspill med våre naboland i Europa, skriver artikkelforfatteren. Her havvindprosjektet Sheringham Shoal utenfor østkysten av England, der Equinor er operatør. (Foto: Jan Arne Wold, Equinor).
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Offshore vindkraft har i ti års tid vært fremholdt som et mulig satsingsområde for Norge, men egentlig har det skjedd fint lite. I det siste har diskusjonen blusset opp – ikke minst i lys av protestene mot vindkraft på land. Det er en rekke ulike saker og problemstillinger som på forskjellige måter involverer offshore vindkraft og beslutninger som før eller siden må fattes.
Men skal det bli noe av dette, må politikerne bestemme seg for en strategi som peker langt frem i tid. Den må også være så bredt forankret og fundamentert at den overlever regjeringsskifter.
Equinors Hywind Tampen
Det mest håndfaste prosjektet er Equinors planer om å bygge flytende vindkraft for delvis å forsyne Snorre og Gullfaks med fornybar strøm – Hywind Tampen. Equinor ønsker et veldimensjonert sugerør ned i Enovas kasse for å få støtte til dette.
Hvor mye støtte Equinor mener de trenger, avhenger blant annet av hva slags forventninger om CO₂-prisen som legges til grunn. Multiconsult har i sine analyser vist at kombinasjonen lang levetid, høy CO₂-pris og lav diskonteringsrente gir prosjektet positiv nåverdi – altså intet subsidiebehov. Motsatt gir kort levetid, lav CO₂-pris og høy diskonteringsrente, stort subsidiebehov.
Kostnadsreduksjoner er nødvendig for å gjøre flytende havvind mer konkurransedyktig, og det er gjennom utbygging og læring at kostnadene kommer ned.
Det politiske spørsmålet er om betydelig norsk statsstøtte til dette prosjektet er med på å modne og utvikle Hywind-teknologien slik at mer flytende havvind kan rulles ut fortere i verden.
Hywind-prosjektet er stort som et utviklingsprosjekt, men «forstyrrer» ikke kraftmarkedet på den måten som eventuelle større offshore vind-prosjekter kan tenkes å gjøre.
Offshore vind versus vindkraft på land
I den opphetede debatten om vindkraft på land, fremheves det ofte at offshore vind er et alternativ. Her glemmes det gjerne at kostnadene er mye høyere. Mens landbasert vindkraft kan bygges ut til priser ned mot 25 øre/kWh ligger kostnadene til bunnfast offshore vindkraft i beste fall på omkring det dobbelte – altså godt over forventet markedspris for strøm.
Kostnadsutviklingen innen landbasert vindkraft har vært meget positiv de siste årene. Da ordningen med el-sertifikater ble innført i 2012, med støtte fra et enstemmig storting, var forventningen at vindkraft ville koste over 50 øre/kWh. Bedre teknologi og smartere finansiering er årsaken.
Hvis målet er å bygge ut betydelige volum fornybar energi i Norge for å tilføre markedet mer strøm til en lav kostnad, er landbasert vindkraft det opplagte valget. Offshore vind vil i Norge i overskuelig fremtid trenge subsidier som noen må ta regningen for. Landbasert vindkraft bygges nå med kontrakter der industrien er på kjøpersiden, og der langsiktige avtaler gir tilgang på billig kapital. Ordningen med el-sertifikater kan gi en liten bonus til utbyggerne, men er ikke avgjørende for om prosjekter igangsettes eller ikke.
Denne modellen kan vanskelig overføres til offshore vindkraft uten betydelige subsidier, der alminnelige forbrukere på en eller annen måte betaler kostnadene utover markedspris. Industrien vil ikke ta denne regningen, men ønske å skyve den over på staten og/eller husholdningene.
Det politiske spørsmålet her er dette: Er Stortinget rede til å innføre nye subsidieordninger for å realisere bygging av offshore vindkraft i Norge?
Så langt har svaret vært nei. Forbrukerne vil måtte betale for en slik politikk, utover kostnadene som i dag reflekteres på strømregningen. Riktignok blir el-sertifikatordningen mye billigere for forbrukerne enn man så for seg for noen år tilbake, men appetitten på nye subsidieordninger er neppe særlig stor.
Kraftsektoren vil dessuten trolig motsette seg en slik dreining av politikken ganske kort tid etter at el-sertifikatordningen ble vedtatt avviklet; subsidiert strøm reduserer verdien av strømmen som produseres ved eksisterende anlegg fordi det bidrar til å drive kraftprisene ned.
Områder åpnes for offshore vind
Olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg har signalisert at regjeringen vil åpne et par områder i Nordsjøen for offshore vindkraft – et ved Utsira utenfor kysten av Rogaland, og et område helt sør i Nordsjøen, i traktene ved Ekofisk-feltet. Området i sørlige Nordsjø er egnet for bunnfast vind, mens Utsira er egnet for flytende konsepter.
I seg selv innebærer ikke åpning av disse områdene at man er noe vesentlig nærmere bygging av prosjekter – dersom det ikke gjøres ytterligere politiske grep. Ingen utbyggere vil med dagens rammebetingelser oppleve det som interessant å bygge storskala offshore vindkraft i Norge.
Det politiske spørsmålet er om det skal gjøres mer – for eksempel ved å opprette et eget statlig selskap for offshore vind, slik Aps byrådsleder i Bergen, Roger Valhammer, har tatt til orde for.
Her nærmer vi oss et stort og krevende politisk minefelt, nemlig hvordan staten som eier agerer overfor sine hel- og halveide energiselskaper. Statkraft er ute av offshore vind, etter en kapitalskvis og strategiomlegging for noen år siden. Equinor er engasjert i offshore vind, men går etter prosjekter som kan gi fornuftig lønnsomhet, altså der rammebetingelsene er gode.
Dersom Equinor skal bygge offshore vind i Norge – utover det «treningsleiren» Hywind Tampen representerer – så vil det trenges enten radikalt andre rammebetingelser/subsidier – eller politiske pålegg fra hovedeieren. En kombinasjon er selvsagt mulig – men vil innebære et brudd med linjen som er ført siden børsnoteringen av Statoil.
Man kan selvsagt se for seg at området nede ved Ekofisk kan kobles direkte opp mot for eksempel Tyskland eller Nederland, og nyte godt av tyske eller nederlandske rammebetingelser, men disse landene vil trolig fylle opp sine egne havområder før de vil «leie» norsk grunn.
Utsira kan i prinsippet tenkes lagt til rette for det britiske markedet, med norsk vannkraft som back-up. Noe sånt vil imidlertid kreve helt andre forretningsmodeller enn det som nå er rådende når det gjelder mellomlandsforbindelser og handel med kraft.
Europa er markedet – uansett
Det er nødvendig å bygge meget store volum fornybar energi i Europa de kommende tiårene. For å nå ambisjonene om netto nullutslipp vil offshore vind være sentralt. Den norske delen av Nordsjøen vil kunne spille en viktig rolle her, men markedet for strømmen som produseres vil ganske sikkert være på kontinentet og i Storbritannia. For det innenlandske markedet i Norge vil vannkraft og vindkraft på land, supplert med litt sol, være mye billigere.
[rp4wp]
Forskningssenteret CenSES, ledet av NTNU, har sett på dette potensialet for krafteksport til Europa, og det er særlig i scenarioer uten karbonfangst og -lagring at de virkelig store volumene offshore vindkraft vil trenges. I det mest radikale alternativet vises det til at Norge i 2050 kan eksportere 258 TWh offshore vindkraft til Europa – det er ekstremt mye strøm, omtrent dobbelt så mye som vannkraftproduksjonen vi nå har. Tanken er at vannkraften, eventuelt sammen med hydrogen basert på gass, kan være kilder til fleksibilitet og «back-up».
Det er også slik at værmønstrene beveger seg slik at det er heldig med lokalisering av offshore vindkraft godt spredt i Nordsjøen. Det blåser ikke like mye overalt hele tiden, og sammenkobling av store vindkraftanlegg over store geografiske områder betyr at vindkraften samlet sett blir mer stabil.
For Norge er det riktig store og strategiske spørsmålet hvordan man best kan legge til rette for at norsk industri og verdiskaping kan ta del i gigaprosjektet avkarboniseringen av den europeiske kraftsektoren representerer.
Store muligheter
Den politiske floken er å finne frem til en strategi som setter retning og involverer sterke nok aktører til at de enkelte brikkene faller på plass. Mulighetene er opplagt store, men ingenting kommer av seg selv.
Ti år med prat om offshore vind i Norge viser at det er nødvendig med en samlende strategi som peker langt frem i tid, og som må utvikles i samspill med våre naboland i Europa. De store vindressursene Norge har må også ses i sammenheng med vannkraftens rolle – og spørsmålet om hvordan vi kan levere mest mulig ren strøm til Europa med minst mulig naturinngrep.
