Vinner Hillary Clinton presidentvalget i USA den 8. november, er det grunn til betinget optimisme i den store klimapolitikken. Vinner hun stort, er det grunn til ordentlig optimisme. Vinner Donald Trump, er alt i spill.
Hillary Clinton eller Donald Trump: Et avgjørende klimavalg.
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Kort prolog/disclaimer: I denne bloggen viser jeg et par ganger til Statkrafts Lavutslippsscenario, som jeg har selv har vært med å utarbeide. Dette er likevel ikke en Statkraft-analyse. Det er bare mine egne tanker om tilstanden i internasjonal klimapolitikk nå rett før det amerikanske presidentvalget.
Klimapolitikk i flere etasjer
Hadde det vært håpløst uansett, hadde det ikke vært så viktig. Men det er ikke håpløst uansett.
Det er trolig mulig å avkarbonisere verden så sterkt og så raskt de neste tiårene at vi (nesten) holder oss innenfor togradersmålet (se gjerne Statkrafts Lavutslippsscenario). Det skjer nå en sakte revolusjon i kraftsektoren; det skjer en sakte revolusjon i transportsektoren; arbeidet med å stoppe den globale avskogingen gir stadig bedre resultater.
Men for å holde tempoet og retningen oppe vil verden i flere tiår ennå trenge en aktiv klimapolitikk.
Tenk på klimapolitikk som et bygg i flere etasjer: På grunnplan har du alle slags lokale initiativ. De handlingene som gjør at utslippene faktisk går ned. Lavkarbon investeringer,teknologiutvikling, endret adferd. I etasjen over, de nasjonale politiske virkemidlene, som CO2-avgifter, reguleringer og støtteordninger. Over der igjen, overnasjonalt samarbeid, som EUs kvotesystem. På toppen, den globale Paris-avtalen som binder verden sammen for å håndtere et globalt problem. Oppgaven i hver etasje er å passe på at de i etasjen under gjør det de skal.
Men det fins også et nivå over Paris-avtalen. Helt på toppen er den politikken som avgjør om Paris-avtalen kommer til å bli fulgt opp eller ikke. Dette nivået kan vi kalle den store klimapolitikken.
De voksne i rommet
I den store klimapolitikken er det bare noen ganske få land som betyr noe. I sin enkleste form er det bare USA og Kina. Uten dem er all klimapolitikk meningsløs. De står for rundt 40 prosent av verdens utslipp av klimagasser. Men i realiteten står de for mye mer, fordi de begge, som ingen andre, har evne til å presse andre land til også å følge opp Paris-avtalen.
Da Kina og USA 3. september, i forkant av G20-møtet i Hangzhou, sammen ratifiserte Paris-avtalen, ble det dekket av media over hele verden som et stort og viktig gjennombrudd. På ett nivå var det årets mest vellykkede politiske spinn. Paris-avtalen var forhandlet i fjor, og allerede i mars varslet både President Obama og President Xi at de ville ratifisere den i løpet av 2016.
Det viktige med den felles ratifikasjonen var at USA og Kina igjen viste at de begge forstår at verdens klimaarbeid står og faller med dem. De vet at de må være de voksne i rommet, skal dette kunne gå godt. Og de viste at de er villige til å ta den rollen.
Først fornærmelse ved ankomst, deretter fryd og gammen. President Obama, president Xi og FNs generalsekretær Ban Ki-moon feirer at Kina og USA har ratifisert Paris-avtalen 3. september 2016 (foto: Pete Souza/Det hvite hus).
Selv om de i økende grad er rivaler på andre politikkområder.
Liten digresjon: Husk at i Paris-avtalen er det ikke ambisjonsnivået i dag som er det viktige. Paris er en dynamisk avtale. Artikkel 4 om at vi alle skal stramme inn våre nasjonale ambisjoner hvert femte år, er kjernen. Det er de framtidige innstrammingsrundene som vil avgjøre om avtalen blir rammeverket som styrer verden i lavkarbon retning de neste tiårene. Det er det de voksnes jobb å passe på.
Av alt som skjer i de ulike etasjene av klimapolitikken, er den felles forståelsen mellom Kina og USA det som gir størst grunn til optimisme.
Det store spørsmålet er om USA etter presidentvalget vil gjøre sin del av jobben.
Hvis Hillary Clinton vinner (stort)
Hvis Hillary Clinton vinner presidentvalget den 8. november, er svaret et betinget ja. Da kommer USA de neste årene til å legge tungt press på andre land for å følge opp og stramme til sine forpliktelser.
Men for virkelig å kunne gjøre jobben som voksen i internasjonal klimapolitikk, bør Clinton helst vinne stort.
Hvorfor da? Fordi det øker sannsynligheten for å få vedtatt en mer ambisiøs amerikansk klimapolitikk, og dermed gi henne et sterkt mandat til å følge opp Paris-avtalen internasjonalt.
For å forstå USAs situasjon, ta en kikk på deres gjeldende forpliktelse etter Paris-avtalen. USA har forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser med 26–28 prosent innen år 2025 målt i forhold til utslippsnivået i 2005.
Still deg så spørsmålet: Hvorfor har ikke USA satt seg et klimamål for 2030, slik de fleste andre land har gjort?
Svaret er at med dagens virkemiddelbruk klarer ikke USA å regne hjem en troverdig nedadgående utslippsbane mot 2030 og videre. De trenger sterkere virkemidler for å brekke utslippskurven lenger ned. Og da må Kongressen handle. I praksis snakker vi da om en amerikansk CO2-skatt.
(Merknad: Med mindre det skjer en helt ekstraordinær, selvdrevet utrulling av fornybar kraft og elbiler de neste årene, slik at klimaproblemet i praksis løser seg selv. Ingenting ville vært hyggeligere. Jeg ville imidlertid ikke brukt det som base case.)
Dersom Clinton vinner stort – og særlig om demokratene vinner tilbake flertallet i Senatet– er det duket for full sjelegransking i det republikanske partiet. Det vil da være første gang siden 2. verdenskrig at partiet taper tre presidentvalg på rad. Det republikanske partiet er allerede dypt splittet, og de ulike delene vil skylde på hverandre for hvorfor det gikk som det gikk. Det blir neppe pent.
Dynamikken i den prosessen er vanskelig å spå. Men et mulig utfall er at (deler av) partiet kommer ut med en vilje til mer samarbeid og en vilje til å koble seg på det 21. århundre i en del nøkkelsaker. Inkludert klima.
I så fall kan vi få en bred skattereform i USA i løpet av neste presidentperiode. Og får vi en skattereform, får vi trolig også en landsdekkende CO2-skatt som et integrert element.
For det første vil den gi verdens største og mest dynamiske næringsliv et kraftig styringssignal i lavkarbon retning. Den vil gjøre det klinkende klart for hele verden – politikere som næringsliv – at USA er seriøse og langsiktige i sitt arbeid mot en lavutslippsøkonomi.
Dermed vil den trolig også åpne opp for en bølge av nasjonale CO2-skatter og kvotesystemer i hele verden. Veien mot avgrunnen for kullindustrien vil da bli kortere og brattere enn den allerede er.
Men like viktig er at den vil gi president Clinton verktøyet hun trenger for å legge inn høye amerikanske ambisjoner i første oppfølgingsrunden etter Paris – og deretter presse andre land til å gjøre det samme. Det vil gi henne verktøyet til å gjøre jobben som voksen i øverste etasje av klimapolitikken.
Hauken Hillary
President Clinton vil nok være mer av en hauk internasjonalt enn president Obama har vært og president Trump ville ha vært. Under president Clinton vil trolig «seriøsitet i klimaarbeidet» bli lagt inn som forutsetning for å få politiske avtaler med USA.
Kina kan komme til å gjøre noe av det samme, på sitt vis.
I så fall ser vi begynnelsen på en verdensorden der land som ikke følger opp sine Paris-forpliktelser, og jevnlig strammer dem til, får et paria- og bandittstempel.
Hvorfor skulle ikke USA og Kina presse andre land til å følge opp Paris-avtalen? Begge lands ledere tar klimaendringene på dypt alvor. Og ingen av dem har interesse av hyppig ekstremvær (inkludert i Kina og USA), global havnivåstigning ute av kontroll eller ukontrollerbare folkevandringer. Når de begge også har besluttet selv å kutte utslipp, med de kostnadene det medfører på kort sikt, har de all interesse i at også alle andre land gjør det.
Selv om de altså i økende grad er rivaler ellers.
Et hybridscenario
For å sette en slik utvikling i kontekst, tenk på Statoils analyse Energy Perspectives. (Du som er nerdete nok til å ha lest denne teksten helt hit, kjenner sikkert til den). Ett scenario der er kalt Renewal. I det scenariet når verden togradersmålet, og investeringene i fornybar kraft og elbiler går rett til værs. Det er et scenario med fred og harmoni, og der alle vil det beste.
I den andre enden er et scenario kalt Rivalry. Der samarbeider verdens land ikke, vi får mer uro og proteksjonisme. Verden når ikke klimamålene.
Jeg tror et hybridscenario også er mulig: En global utvikling med uro, kriger og rivalisering mellom stormaktene på mange områder, men der USA og Kina (og India og Europa) likevel fører en politikk for å redusere utslippene av klimagasser. De voksne klarer å ha to tanker i hoder på en gang.
Bildet som illustrerer hybridscenariet perfekt, er fra møtet mellom president Obama og president Xi nå i september: Kineserne nekter å gi president Obama rød løper ved ankomst til møtet i Kina (se video nedenfor). Likevel blir møtet brukt av de to supermaktene til felles ratifikasjon av Paris-avtalen.
Hvis Donald Trump vinner
Alt over forutsetter at Hillary Clinton vinner den 8. november. Og at man strekker optimismen langt.
Hvis Donald Trump vinner, er alt i spill.
Donald Trump har sagt at han som president vil ta USA ut av Paris-avtalen og skape optimisme i.. vel, .. kullnæringen. (For de som måtte være interessert, jeg skrev en lang blogg om Trump og klimapolitikk her i sommer). Jeg er enda mer bekymret for konsekvensene av president Trump nå. Det er dessverre liten trøst i å vise til at Paris-avtalen er satt opp slik at man trenger flere år på å melde seg ut. Dette handler om politikk og vilje, ikke om formaliteter. Får vi en ny amerikansk administrasjon som ikke bryr seg det slag verken om klimaendringer eller klimaavtaler, går lufta ut av ballongen med det samme.
Og svikter det fra toppen, vil det også svikte nedover i etasjene. Få land vil klare å forsvare en tøff nasjonal klimapolitikk om USA gir blaffen.
Vanligvis tenker jeg at en god ting med politikk, er at den ikke stopper opp. Du vinner aldri endelige seire, men du taper heller ikke for alltid. Det kommer en morgendag også etter dårlige dager. Men i klimapolitikk er det ikke helt sånn. Her kan vi rote det til permanent.
Donald Trump under et valgmøte i Iowa 13. september 2016.
Om 80 år betyr det ikke så mye om vi får en klimafornekter som Donald Trump i Det hvite hus. Om 80 år betyr det heller ikke så mye om vi priser CO2 eller ikke.
Det er de neste 15–20 årene det gjelder. Og de neste fire årene gjelder det mest av alt. Med Paris-avtalen har verden det rammeverket den trenger for å sette seg selv på en bane mot lavere utslipp. Men det vil fort falle fra hverandre hvis det ikke blir fulgt opp fra første innstrammingsrunde.
Skrekkscenariet er at verden lar det gå så mange år at selve virkningene og kostnadene av klimaendringene driver oss fra hverandre. Da snakker vi fort Rivalry++ scenario, der pengene ikke lenger går til avkarbonisering, men til murer og diker.
Presidentvalget den 8. november
I de siste målingene har Donald Trump tatt kraftig innpå Hillary Clinton igjen. Min husgud i slike spørsmål, Nate Silver og bloggen FiveThirtyEight, anslår i skrivende stund sannsynligheten for seier til Hillary til rundt 60 prosent og fallende. Sannsynligheten for at hun vinner stort, er nå svært lav.
Your guess is as good as mine. Selv tror jeg debattene som starter natt til 27. september, vil bli veldig viktige. De kommer til å slå alle TV-rekorder i antall seere. Klarer Hillary Clinton å plassere seg som den eneste voksne og presidential av de to, er det godt håp om å stoppe Trump.
Men det er Trump som i debattene får anledning til å stå ved siden av henne og framstå presidential. Består han den testen, er alt åpent løp den siste drøye måneden og inn.
Så natt til tirsdag 27. september er det bare for alle klimaengasjerte å stille vekkerklokka på noen minutter på 03.00 og benke seg foran TV-en. Med en stor klump i magen.
Me var for naive. Det er kjensla eg står igjen med etter å ha vitna med eigne auge at USA og Donald Trump klarte å utsetje klimasatsinga i skipsfarten, skriv Reber Iversen frå Maritime CleanTech.
Denne ukens fem utvalgte: Kinas klimamål skuffer, Sverige bommer helt på sine, Brasil tar initiativ, kloden er i dårlig form og klimatilpasset sopp blir farligere for helsen.
