Nå er det mye som skiller Singapore og Norge, men flere av utfordringene er de samme. Det er derfor interessant å notere at mens den norske næringspolitikken overskygges av de store statlige investeringene i Statoil, Telenor og Statkraft gjennom rollen som eier eller hovedeier, så satser Singapore mye bredere og strategisk. Det blir naturlig nok lite overskudd til fremtidsrettede satsinger i næringspolitikken, når staten har låst fast så mye kapital i selskaper som de nevnte. Situasjonen blir spesielt ille nå, som følge av at de samme selskapene de siste årene har tapt titalls milliarder kroner på tjæresand og skiferolje, India-lisens og gasskraftverk blant annet, med staten som passiv eier. (For nærmere omtale, les "Smell på smell for statsselskapene"i DN)

Singapore-regjeringens næringspolitikk forsterkes av landets formuesforvaltning. I motsetning til Norge har Singapore gjort ett av sine to «Sovereign Wealth Funds», Temasek, til et profesjonelt holdingselskap for sentrale eierposisjoner i både børsnoterte og unoterte selskaper. Fokus for investeringene er bærekraft, fremvoksende markeder og den digitale økonomien. Samme dag som finansministeren legger frem sin finanstale, kan man for eksempel lese at Temasek har gått inn på eiersiden i den unoterte sykkel-delingstjenesten Mo-bike, for å støtte selskapets ekspansjon i Singapore og Asia. Temasek har helt klart en mye større risikoprofil enn storesøsteren som forvaltes av Norges Bank, men har ikke desto mindre doblet verdien av sine investeringer de siste ti årene.

Mens Temasek Holding kanskje mest kan sammenlignes med en krysning mellom «SPU Innland» (dvs det tidligere Folketrygdfondet, som kun investerer i norske aksjer) og eierskapsavdelingen i Næringsdepartementet, har Singapore et Sovereign Wealth Fund nr 2, GIC (Government of Singapore Investment Corporation) med et mandat mer likt det norske Oljefondet. Mandatet til fondet med en forvaltningskapital på 350 milliarder amerikanske dollar er å sikre avkastningen på statens finansielle reserver. Nettopp på denne bakgrunn er det spesielt interessant at GIC de siste årene har økt sine investeringer innen fornybar energi. Senest i juli 2016 investerte fondet 230 millioner Singapore-dollar i den indiske utvikleren og leverandøren av fornybar energi, Greenko Energy Holdings. Begrunnelsen er den samme som Tom Sanzillo, som bl.a er tidligere leder for staten New Yorks pensjonsfond, ga da han i DN nylig tok til orde for at Oljefondet bør få satse på fornybart. «Fornybar energi og annen unotert infrastruktur kan gi Oljefondet god avkastning. Stortinget bør lytte til Norges Banks råd», skrev han.

Også i Norge skjer det mye positivt når det gjelder omstilling og innovasjon, men spørsmålet er allikevel om ikke regjeringen Solberg med finansminister Siv Jensen og næringsminister Monica Mæland i spissen kan ha noe å lære av Singapore når de nå legger brikkene for neste års statsbudsjett. Norges avhengighet av oljenæringen, som er en solnedgangsindustri, er for stor, og verken de tradisjonelle «lokomotivene» som Hydro, Telenor, Yara med flere, eller fiskeeksporten, er i stand til å fylle behovet for ny og bærekraftig verdiskaping. Det trengs en kraftig økt internasjonalisering og vekst i neste generasjons bedrifter; bedrifter som er rustet til å utnytte mulighetene i en digitalisert, automatisert og bærekraftig økonomi.

I Norge har vi riktignok ingen «Fremtidens økonomi»-kommisjon å vise til som i Singapore, men både det regjeringsoppnevnte utvalget for Grønn Konkurransekraft, «Kreutzer-utvalget», og Produktivitetskommisjonen har nylig lagt frem anbefalinger for en mer fremtidsrobust økonomi.

Samtidig med at Næringsdepartementet jobber med en stortingsmelding om industripolitikken, arbeider en interdepartemental gruppe med spørsmålet om etablering av en garantiordningfor å fremme norske investeringer i fornybar energi i fremvoksende markeder, som bidrag til realiseringen av Paris-avtalen. I et annet departement, Olje- og energidepartementet, arbeides det med å definere strategi og mandat for et nytt statlig egenkapitalfond, Fornybar AS, som ifølge de siste meldinger vil bli lokalisert til Stavanger. Utenriksdepartementet har satt i gang et omfattende arbeid med utviklingsmeldingen, der et hovedfokus er å utvikle partnerskap med næringslivet for å fremme de globale bærekraftsmålene. Endelig arbeider Finansdepartementet med en stortingsmelding om Oljefondets investeringsstrategi, der de blant skal ta stilling til Norges Banks ønske om å få investere i fornybar energi og annen infrastruktur.

Mange interessante prosesser er med andre ord på gang, men er de samordnet på politisk nivå? Forhåpentligvis har statsmininister Erna Solberg og de ansvarlige statsrådene en plan for hvordan disse ulike initiativene kan bygges til en helhetlig strategi for bærekraftig vekst og innovasjon?

PS.

Mens dette skrives, kommer invitasjonen fra Innovasjon Norge til et møte for å høre blant annet statsminister Erna Solberg og Klima- og miljøminister Vidar Helgesen orientere om det nye initiativet "grønn og bærekraftig eksportvekst". Formålet skal være "å legge grunnlag for økt eksport, flere samhandlingsarenaer, kommunikasjon og styrket vertskapsattraktivitet". Skal bli spennende å se om dette er et initiativ som vil bringe oss nærmere "Singapore-modellen".

Terje Osmundsen ga nylig ut boken "2030-bevegelsen", der han skriver om erfaringene med avindustrialisering og omstilling de siste 30-årene, og tegner et fremtidsscenario for utviklingen mot lavutslippssamfunnet. Boken er nærmere omtalt og kan bestilles her