Bør verden «look to Norway» eller «China» i klimapolitikken?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Da professor Jørgen Randers, som i sin tid var med på å skrive «Limits to Growth» (1972), takket ja til å skrive innledningen til en ny fagbok om bærekraftig klimapolitikk i Norge, valgte han en annen inngang enn meg.
I stedet for å peke på Norge, er hans oppfordring «Look to China». Poenget hans er at den kinesiske staten har vist en enestående evne til å mobilisere kapital, arbeidskraft og politisk handlekraft i et omfang demokratiske markedsøkonomier sliter med å matche. Kina bygger ut sol- og vindkraft, batterifabrikker og elbiler i en skala som faktisk monner globalt. Men kanskje er det ikke lenger Kina eller Norge vi bør se til – kanskje skal vi rette blikket mot noe nærmere.
Men kan verden fortsatt se til Norge når det gjelder bærekraftig utvikling? Etter 35 år som forsker på feltet, er svaret mitt fortsatt «ja».
Selv om jeg deler tanken om at vi trenger langt sterkere politisk mobilisering, er jeg mer opptatt av en annen type politisk kraft: Den som oppstår når radikale krefter i lokalsamfunn, kommuner, forskning og nasjonal politikk finner sammen og utfordrer etablerte måter å organisere samfunnet på.
«Look to Norway» var Franklin D. Roosevelts hyllest til den norske motstandskampen i 1942. Senere har uttrykket gjerne blitt brukt for å vise fram norske fortrinn. Men kan verden fortsatt se til Norge når det gjelder bærekraftig utvikling?
Etter 35 år som forsker på feltet, med base i Sogndal, er svaret mitt fortsatt «ja»; men vi må se dit motstandskampen fortsatt foregår – i norske foregangskommuner.
Et land som nesten lyktes
Boken jeg gav ut i høst med tittelen «Sustainable Development. An Account of Why Norway only Nearly Succeeded in Creating a Sustainable Climate Transformation» beskriver et Norge som bare nesten lyktes med bærekraftig klimaomstilling. Da Brundtland-kommisjonen lanserte bærekraftig utvikling som globalt politisk mål i 1987, hadde Norge alle forutsetninger for å bli et foregangsland: Et velfungerende demokrati, høy tillit, sterke kommuner, økonomisk handlingsrom og en stat med tradisjon for å gripe inn når samfunnsutviklingen trengte en ny retning.

På 1990-tallet oppsto flere lovende allianser mellom progressive politikere og embetsfolk i staten, radikale forskningsmiljøer, miljøorganisasjoner og miljøpolitisk ambisiøse kommuner.
Gjennom programmer som Miljøvern i kommunene (MIK), Økokommuneprogrammet, og Lokal Agenda 21, gav regjeringen kommunene ressurser og legitimitet til å prøve ut nye bærekraftløsninger. Flere av initiativene som fulgte, endte opp med å utfordre etablerte forestillinger om økonomisk vekst, forbruk, mobilitet og arealbruk.
Jeg har vært så heldig å kunne følge mye av denne utviklingen fra innsiden. Jeg så hvordan kommuner forsøkte å utvikle mer miljøvennlige lokalsamfunn, og hvordan en såpass sentral politiker som tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen løftet fram behovet for å redusere forbruket i rike land. Det var en politisk ambisjon om å endre selve samfunnsutviklingen – også når det innebar å utfordre økonomiske interesser og etablerte mål om økt materiell velstand.
Alle kommuner får egne klimaprofiler: – Vi beskriver farer og utfordringer

Etter hvert mistet denne bølgen politisk momentum. Statlige øremerka tilskudd til kommunale miljøvernstillinger ble avviklet, og den nasjonale støtten til Lokal Agenda 21 smuldret opp. Kommunenes miljøarbeid ble mer oppdelt og spesialisert. Den brede ambisjonen om å utvikle lokalsamfunn innenfor naturens tålegrenser, ble erstattet av sektorvise oppgaver og gjennomføring av statlige direktiver rettet inn mot mer avgrensa miljømål; som opprettholdelse av enkeltelementer i det historiske jordbrukslandskapet, økonomisk støtte til investering i varmepumpe i private husholdninger, krav til søppelsortering og liknende.
Vi gikk, for å sette det på spissen, fra en «berekraftig» til en «berre kraftig» utvikling.
Nasjonalt ble ambisjonen om å endre samfunnsutviklingen gradvis erstattet av en mer avgrenset klimapolitikk. Teknologiske løsninger skulle gjøre det mulig å fortsette som før, med elektrifisering av personbilflåten og utbygging av mer fornybar energi som de to flaggskipene i klimapolitikken. Den kritiske debatten fra 1990-tallet om økonomisk vekst og samlet energi- og ressursbruk, ble skjøvet til side.
Det er en slående kontrast mellom dagens politiske ledelse og Thorbjørn Berntsens modige grep på 1990-tallet – å utfordre regjeringens eget mål om å doble privatforbruket. Nå understreker regjeringen at oljenæringen skal utvikles, ikke avvikles. Vi gikk, for å sette det på spissen, fra en «berekraftig» til en «berre kraftig» utvikling.
Et uventa funn
I arbeidet med boka undersøkte jeg om utviklingen i bærekraft- og klimaarbeidet siden 1990 også kunne spores i den politiske maktfordelingen. Jeg laget to indekser for de fire partiene miljøbevegelsen gjennomgående vurderer høyest på klima og bærekraft (Rødt, MDG, SV og Venstre).
Begge indeksene inkluderer partienes prosentvise oppslutning. I tillegg inngår andelen kommuner med ordfører eller varaordfører fra disse partiene i den lokale indeksen, og andelen regjeringsmedlemmer fra partiene i den nasjonale.
Resultatet overrasket meg. Den nasjonale indeksen svinger kraftig, uten noen tydelig langsiktig økning. Den lokale viser derimot en markant vekst.
Den grønne politiske forankringen har vokst lokalt, mens forankringen har gått opp og ned nasjonalt.
Dette betyr ikke at kommunene er i ferd med å overta styringen av norsk miljø- og klimapolitikk. Indeksene måler politisk representasjon og posisjoner, ikke hvilke vedtak som faktisk blir gjennomført, og de kan ikke sammenlignes som absolutte mål på makt. Men de peker mot en interessant utvikling: Den grønne politiske forankringen har vokst lokalt, mens forankringen har gått opp og ned nasjonalt.
Kommunene kan ikke vedta norsk petroleumspolitikk, endre skattesystemet eller regulere internasjonal handel. Likevel ser det ut til at en del av kraften som trengs for å utfordre dagens utviklingsretning, fortsatt finnes lokalt.
Må vi vende blikket til Gloppen?
Spørsmålet er derfor ikke om kommunene kan redde verden. Det kan de selvsagt ikke. Spørsmålet er om de kan være verksteder for en annen samfunnsutvikling – og om det finnes en stat som er villig til å støtte dem.
Erfaringene fra 1990-tallet viser at dette kan fungere. Flere kommuner prøvde ut nye løsninger og utfordret etablerte praksiser. Økokommunen Tingvoll brøt med rådene fra statlige helsemyndigheter, og var først ute med å etablere en ordning for hjemmekompostering. Økokommunen Tolga var først med å ta i bruk plan- og bygningsloven til å regulere et område med formål å ta vare på kulturlandskapsverdier.

Stavanger kommune var den første til å lage et regnskap også over klimagassutslipp utløst av innbyggernes private forbruk. Radikale krefter i staten kunne på sin side bruke økonomiske virkemidler, faglige nettverk, og politisk støtte til å gi initiativene rom. Noen steder oppsto det som i omstillingsforskningen gjerne kalles «strategiske nisjer»: Institusjonelle fristeder der nye løsninger kan utvikles og prøves ut før de eventuelt bringes videre til å utfordre det etablerte systemet.
I dag er denne forbindelsen langt svakere. Kommunene pålegges å ta ansvar for stadig flere klima- og miljøoppgaver, men mangler ofte penger, kompetanse og politisk støtte. Samtidig støtter staten fortsatt en utviklingsretning basert på økonomisk vekst, økt energibruk og utvinning av fossil energi. Staten har altså ikke sluttet å være aktiv, den bare prioriterer annerledes.
I 31 kommuner er det ikke solgt en eneste fossilbil i år

Økende internasjonal politisk uro og motstand mot klimatiltak i kombinasjon med et stortingsflertall som trekker seg tilbake i klimapolitikken, gjør at vi trenger å finne tilbake til den politiske kreativiteten fra 1990-tallet: Kommuner som våger å tenke nytt, forskningsmiljøer som stiller ubehagelige spørsmål, næringsaktører som utforsker andre former for verdiskaping – og nasjonale politikere som er modige nok til å støtte slike initiativer, også når de utfordrer sterke interesser.
Kanskje bør vi derfor ikke lenger først og fremst si «Look to Norway», men heller «Look to Gloppen». Ikke fordi én framoverlent kommune kan løse klima- og naturkrisene, men fordi vi må lete etter steder der man inngår nye allianser og prøver ut andre måter å utvikle samfunnet på.
Her kan du høre en boksamtale mellom Jørgen Randers og Carlo Aall fra Klimaomstillingskonferansen i Sogndal høsten 2026, ledet av Hans Jakob Walnum i «17 målspodden» laget av Høgskulen på Vestlandet.