3

Stillinger
3
Klimakalender
Klimadesken
Carlo Aall
Carlo Aall
Seniorforsker ved Vestlandsforsking og leder av Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning (Noradapt) ved Høgskulen på Vestlandet.
Publisert 16.11.2026, 12:32
Kommentar

Bør verden «look to Norway» eller «China» i klima­politikken?

Mens den nasjonale klimapolitikken mister ambisjoner, vokser den grønne politiske forankringen lokalt. Det er i kommunene kraften til å utfordre dagens samfunnsutvikling finnes, mener forsker Carlo Aall. Men de trenger en stat som spiller på lag.
Flyfoto av en norsk kystby med store hotellbygninger i forgrunnen og fjell med et lett snødryss i bakgrunnen under en overskyet himmel.
Forsker Carlo Aall mener kraften til å utfordre dagens samfunnsutvikling og drive fram bærekraftig omstilling i økende grad finnes lokalt, i norske kommuner som våger å tenke nytt. Kanskje bør vi fremover si «Look to Gloppen!», skriver Aall. Bildet viser Gloppen Hotell i Sandane. (Foto: Wikimedia Commons / Classic Norway Hotels)
Publisert 16.11.2026, 12:32
Carlo Aall
Carlo Aall
Seniorforsker ved Vestlandsforsking og leder av Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning (Noradapt) ved Høgskulen på Vestlandet.
Kommentar

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.

Da professor Jørgen Randers, som i sin tid var med på å skrive «Limits to Growth» (1972), takket ja til å skrive innledningen til en ny fagbok om bærekraftig klimapolitikk i Norge, valgte han en annen inngang enn meg.

I stedet for å peke på Norge, er hans oppfordring «Look to China». Poenget hans er at den kinesiske staten har vist en enestående evne til å mobilisere kapital, arbeidskraft og politisk handlekraft i et omfang demokratiske markedsøkonomier sliter med å matche. Kina bygger ut sol- og vindkraft, batterifabrikker og elbiler i en skala som faktisk monner globalt. Men kanskje er det ikke lenger Kina eller Norge vi bør se til – kanskje skal vi rette blikket mot noe nærmere.

Men kan verden fortsatt se til Norge når det gjelder bærekraftig utvikling? Etter 35 år som forsker på feltet, er svaret mitt fortsatt «ja».

Selv om jeg deler tanken om at vi trenger langt sterkere politisk mobilisering, er jeg mer opptatt av en annen type politisk kraft: Den som oppstår når radikale krefter i lokalsamfunn, kommuner, forskning og nasjonal politikk finner sammen og utfordrer etablerte måter å organisere samfunnet på.

«Look to Norway» var Franklin D. Roosevelts hyllest til den norske motstandskampen i 1942. Senere har uttrykket gjerne blitt brukt for å vise fram norske fortrinn. Men kan verden fortsatt se til Norge når det gjelder bærekraftig utvikling?

Etter 35 år som forsker på feltet, med base i Sogndal, er svaret mitt fortsatt «ja»; men vi må se dit motstandskampen fortsatt foregår – i norske foregangskommuner.

Et land som nesten lyktes

Boken jeg gav ut i høst med tittelen «Sustainable Development. An Account of Why Norway only Nearly Succeeded in Creating a Sustainable Climate Transformation» beskriver et Norge som bare nesten lyktes med bærekraftig klimaomstilling. Da Brundtland-kommisjonen lanserte bærekraftig utvikling som globalt politisk mål i 1987, hadde Norge alle forutsetninger for å bli et foregangsland: Et velfungerende demokrati, høy tillit, sterke kommuner, økonomisk handlingsrom og en stat med tradisjon for å gripe inn når samfunnsutviklingen trengte en ny retning.

Bokomslag til «Bærekraftig utvikling: En redegjørelse for hvorfor Norge bare nesten lyktes med å skape en bærekraftig klimaomstilling» av Carlo Aall, med grønn bakgrunn og et bilde av skigåere som krysser steinete terreng med smeltende snø.
Norge ga verden selve idéen om bærekraftig utvikling. Hva skjedde så? Det undersøker forsker Carlo Aall i sin nye bok, som han skriver om i dette innlegget. (Foto: Presse / Springer Nature Link)

På 1990-tallet oppsto flere lovende allianser mellom progressive politikere og embetsfolk i staten, radikale forskningsmiljøer, miljøorganisasjoner og miljøpolitisk ambisiøse kommuner.

Gjennom programmer som Miljøvern i kommunene (MIK), Økokommuneprogrammet, og Lokal Agenda 21, gav regjeringen kommunene ressurser og legitimitet til å prøve ut nye bærekraftløsninger. Flere av initiativene som fulgte, endte opp med å utfordre etablerte forestillinger om økonomisk vekst, forbruk, mobilitet og arealbruk.

Jeg har vært så heldig å kunne følge mye av denne utviklingen fra innsiden. Jeg så hvordan kommuner forsøkte å utvikle mer miljøvennlige lokalsamfunn, og hvordan en såpass sentral politiker som tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen løftet fram behovet for å redusere forbruket i rike land. Det var en politisk ambisjon om å endre selve samfunnsutviklingen – også når det innebar å utfordre økonomiske interesser og etablerte mål om økt materiell velstand.

Les også:

Alle kommuner får egne klima­profiler: – Vi beskriver farer og utfordringer

En sølvfarget bil sitter fast på steiner over en flomskadet bekk full av vrakrester, med hus og en fjord i bakgrunnen.

Etter hvert mistet denne bølgen politisk momentum. Statlige øremerka tilskudd til kommunale miljøvernstillinger ble avviklet, og den nasjonale støtten til Lokal Agenda 21 smuldret opp. Kommunenes miljøarbeid ble mer oppdelt og spesialisert. Den brede ambisjonen om å utvikle lokalsamfunn innenfor naturens tålegrenser, ble erstattet av sektorvise oppgaver og gjennomføring av statlige direktiver rettet inn mot mer avgrensa miljømål; som opprettholdelse av enkeltelementer i det historiske jordbrukslandskapet, økonomisk støtte til investering i varmepumpe i private husholdninger, krav til søppelsortering og liknende.

Vi gikk, for å sette det på spissen, fra en «berekraftig» til en «berre kraftig» utvikling.

Nasjonalt ble ambisjonen om å endre samfunnsutviklingen gradvis erstattet av en mer avgrenset klimapolitikk. Teknologiske løsninger skulle gjøre det mulig å fortsette som før, med elektrifisering av personbilflåten og utbygging av mer fornybar energi som de to flaggskipene i klimapolitikken. Den kritiske debatten fra 1990-tallet om økonomisk vekst og samlet energi- og ressursbruk, ble skjøvet til side.

Det er en slående kontrast mellom dagens politiske ledelse og Thorbjørn Berntsens modige grep på 1990-tallet – å utfordre regjeringens eget mål om å doble privatforbruket. Nå understreker regjeringen at oljenæringen skal utvikles, ikke avvikles. Vi gikk, for å sette det på spissen, fra en «berekraftig» til en «berre kraftig» utvikling.

Meld deg på vårt nyhetsbrev!

Få grønne nyheter rett i innboksen! Ukebrevet med siste nytt fra Energi og Klima sendes hver onsdag og fredag. Interessert i våre andre nyhetsbrev? Sjekk her.

Et uventa funn

I arbeidet med boka undersøkte jeg om utviklingen i bærekraft- og klimaarbeidet siden 1990 også kunne spores i den politiske maktfordelingen. Jeg laget to indekser for de fire partiene miljøbevegelsen gjennomgående vurderer høyest på klima og bærekraft (Rødt, MDG, SV og Venstre).

Begge indeksene inkluderer partienes prosentvise oppslutning. I tillegg inngår andelen kommuner med ordfører eller varaordfører fra disse partiene i den lokale indeksen, og andelen regjeringsmedlemmer fra partiene i den nasjonale.

Resultatet overrasket meg. Den nasjonale indeksen svinger kraftig, uten noen tydelig langsiktig økning. Den lokale viser derimot en markant vekst.

Den grønne politiske forankringen har vokst lokalt, mens forankringen har gått opp og ned nasjonalt.

Dette betyr ikke at kommunene er i ferd med å overta styringen av norsk miljø- og klimapolitikk. Indeksene måler politisk representasjon og posisjoner, ikke hvilke vedtak som faktisk blir gjennomført, og de kan ikke sammenlignes som absolutte mål på makt. Men de peker mot en interessant utvikling: Den grønne politiske forankringen har vokst lokalt, mens forankringen har gått opp og ned nasjonalt.

Kommunene kan ikke vedta norsk petroleumspolitikk, endre skattesystemet eller regulere internasjonal handel. Likevel ser det ut til at en del av kraften som trengs for å utfordre dagens utviklingsretning, fortsatt finnes lokalt.

Må vi vende blikket til Gloppen?

Spørsmålet er derfor ikke om kommunene kan redde verden. Det kan de selvsagt ikke. Spørsmålet er om de kan være verksteder for en annen samfunnsutvikling – og om det finnes en stat som er villig til å støtte dem.

Erfaringene fra 1990-tallet viser at dette kan fungere. Flere kommuner prøvde ut nye løsninger og utfordret etablerte praksiser. Økokommunen Tingvoll brøt med rådene fra statlige helsemyndigheter, og var først ute med å etablere en ordning for hjemmekompostering. Økokommunen Tolga var først med å ta i bruk plan- og bygningsloven til å regulere et område med formål å ta vare på kulturlandskapsverdier.

Oljeplattform på ruvende betongbein som slepes gjennom åpent farvann av støttefartøy
Oljeplattformen Troll i Stavanger var verdens største betongkonstruksjon da den ble montert, her avbildet i åpningsåret 1995. Til tross for sitt rykte som oljehovedstaden, var Stavanger kommune også den første i Norge til å innføre klimagassregnskap over innbyggernes privatforbruk. (Foto: Morten Hval / NTB)

Stavanger kommune var den første til å lage et regnskap også over klimagassutslipp utløst av innbyggernes private forbruk. Radikale krefter i staten kunne på sin side bruke økonomiske virkemidler, faglige nettverk, og politisk støtte til å gi initiativene rom. Noen steder oppsto det som i omstillingsforskningen gjerne kalles «strategiske nisjer»: Institusjonelle fristeder der nye løsninger kan utvikles og prøves ut før de eventuelt bringes videre til å utfordre det etablerte systemet.

I dag er denne forbindelsen langt svakere. Kommunene pålegges å ta ansvar for stadig flere klima- og miljøoppgaver, men mangler ofte penger, kompetanse og politisk støtte. Samtidig støtter staten fortsatt en utviklingsretning basert på økonomisk vekst, økt energibruk og utvinning av fossil energi. Staten har altså ikke sluttet å være aktiv, den bare prioriterer annerledes.

Les også:

I 31 kommuner er det ikke solgt en eneste fossilbil i år

Lading av en elbil med en kabel koblet til den åpne ladeporten på siden.

Økende internasjonal politisk uro og motstand mot klimatiltak i kombinasjon med et stortingsflertall som trekker seg tilbake i klimapolitikken, gjør at vi trenger å finne tilbake til den politiske kreativiteten fra 1990-tallet: Kommuner som våger å tenke nytt, forskningsmiljøer som stiller ubehagelige spørsmål, næringsaktører som utforsker andre former for verdiskaping – og nasjonale politikere som er modige nok til å støtte slike initiativer, også når de utfordrer sterke interesser.

Kanskje bør vi derfor ikke lenger først og fremst si «Look to Norway», men heller «Look to Gloppen». Ikke fordi én framoverlent kommune kan løse klima- og naturkrisene, men fordi vi må lete etter steder der man inngår nye allianser og prøver ut andre måter å utvikle samfunnet på.

Her kan du høre en boksamtale mellom Jørgen Randers og Carlo Aall fra Klimaomstillingskonferansen i Sogndal høsten 2026, ledet av Hans Jakob Walnum i «17 målspodden» laget av Høgskulen på Vestlandet.

Har du et innlegg du vil dele med Energi og Klima? Send en e-post til energiogklima@energiogklima.no
ANNONSE
Bluesky
Foretrekk oss i Google

Les også

En kvinnelig fabrikkarbeider monterer interiørkomponenter på et bilkarosseri på et samlebånd i en bilfabrikk.
13. november 2026

Klima­teknologi: Disse landene leder på eksport

COP28-president Sultan Al Jaber viser tommelen opp mens han holder en møteklubbe. Han står sammen med eksekutivsekretær for FNs klimakonvensjon Simon Stiell og delegater foran en bakgrunn med logoen til FNs klimakonvensjon.
12. november 2026

Skaper optimistiske klima­forhandlere falsk trygghet?

En smilende kvinne med et blått TINE-forkle holder et brett med smaksprøver av norske vafler med brunost og små norske flagg.
12. november 2026

Cecilie Myrseth ikke bekymret for Kina-sjokket – satser på brunost-eksport

Et oljeraffineri ved kysten sett ovenfra, med et omfattende nettverk av rørledninger, industritårn og lagringstanker.
10. november 2026

– Varig nedgang i globale utslipp noen år unna

Om oss

Om oss
Våre partnere
Administrer din støtte
Annonsere
Personvernerklæring

Følg oss

Facebook
Bluesky
Linkedin
Rss feed

Kontakt oss

Redaksjonen
Energi og Klima
Odd Frantzens plass 5
N-5008 Bergen
Norsk Redaktørforening – Redaktøransvar
Energi og Klima arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Energi og Klima har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Den som mener seg rammet av urettmessig medieomtale, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Ansvarlig redaktør er Ine Schwebs.
til toppen
Støtt oss
Støtt oss
Artikkelen fortsetter under annonsen
Annonse
Våre partnere