Skaper optimistiske klima­forhandlere falsk trygghet?

Men risikoen for en større økning er betydelig. UNEPs beregninger viser 10 prosent risiko for mer enn 3,4 grader under scenarioet med dagens politikk. Risikoen for å passere tre grader er høyere. I tillegg kommer faren for at landene svekker politikken eller gjennomfører den dårligere enn forutsatt.

Som ved feber øker faren for hver tiendedels grad når temperaturen stiger. Særlig alvorlig er risikoen for å passere vippepunkter som kan utløse selvforsterkende og irreversible endringer i klimasystemet. Global Tipping Points Report 2025 advarer om at enkelte slike terskler allerede er i ferd med å bli passert.

Vi bør gjøre den ubehagelige øvelsen det er å vurdere hvor stor risiko vi er villige til å akseptere på vegne av våre barn og barnebarn.

Når forhandlerne feirer

Bildene fra Paris i desember 2015 er blitt historiske. Ban Ki-moon, Laurent Fabius og andre sentrale aktører står på podiet med armene i været. Parisavtalen var vedtatt, jubelen var enorm.

Og det var god grunn til å feire. Parisavtalen var et historisk gjennombrudd. Klimaforhandlingene har senere bidratt til sterkere klimapolitikk, og uten dette samarbeidet ville utsiktene vært langt dårligere.

Men klimaforhandlerne representerer regjeringer som selv er ansvarlige for klimapolitikken. De har derfor også interesse av å framheve framskritt og vise at innsatsen gir resultater som ikke nødvendigvis er realistiske. Arrangørlandene ønsker samtidig å presentere sine toppmøter som vellykkede.

Dette skaper en fare for at resultatene framstilles mer optimistisk enn utviklingen gir grunnlag for. Nye avtaler og løfter feires som gjennombrudd, mens avstanden til nødvendige utslippskutt kommer i bakgrunnen.

Optimismen kan svekke kriseforståelsen

Det er konsekvensene av denne optimismen som bekymrer meg. Når folk stadig får høre at temperaturmålene kan nås, kan de få inntrykk av at klimakrisen er håndterbar og mindre farlig enn den faktisk er.

Troen på framtidig teknologi for å fjerne CO₂ fra atmosfæren kan forsterke inntrykket. Slike løsninger kan bli viktige, men forskere advarer mot å basere klimapolitikken på omfattende framtidig karbonfjerning – som ennå ikke er demonstrert i nødvendig skala.

Falsk trygghet kan få politiske konsekvenser. Dersom befolkningen undervurderer risikoen, svekkes presset på politikerne for å gjennomføre nødvendige, men krevende tiltak.

Jeg tror ikke forhandlerne bevisst villeder noen. Men når behovet for å vise framgang overskygger alvoret, kan optimismen bli en hindring for handling.

Å erkjenne at verden styrer mot rundt tre graders oppvarming, betyr ikke at kampen er tapt. Hver tidel grad vi unngår, betyr mindre skade og lavere risiko.

Klimaforhandlerne skal gi oss håp, men ikke falsk trygghet. Skal vi mobilisere den innsatsen som trengs, må befolkningen forstå hvor alvorlig situasjonen faktisk er.