Kritikken av «Stoltenberg-modellen» kan gjerne nyanseres. Men utfordringen til Norges internasjonale klimaarbeid står seg: Vi bør tenke nytt hvis vi skal bidra mest mulig effektivt i internasjonal klimapolitikk.
Fra konferansen og skog og klima i Oslo 2010 (foto: Statsmin. kontor. Lisens: CC-by-nd)
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Anders Bjartnes kritiserer i Aftenposten 29. desember det han kaller «Stoltenberg-modellen» for norsk klimapolitikk: Kostnadseffektivitet, kvotehandel og troen på en internasjonal «ovenfra og ned»-løsning på klimaproblemet. Jens Stoltenbergs høyre hånd i klimapolitikken, Kjetil Lund, lar seg ikke overraskende provosere av kritikken. Han mener Bjartnes bedriver en stråmannsargumentasjon som banaliserer debatten.
Jeg har i utgangspunktet stor sans for Anders Bjartnes sin oppsummering av noen viktige bærebjelker i norsk klimapolitikk de siste 20 årene. Men når Kjetil Lund inviterer til tvisyn og nyanser i debatten, er det også fristende å komme med noen innvendinger og tilleggspoenger. La meg derfor bidra med noen av de nyanseringene Lund etterlyser, og forsøke å fremme en mer spesifisert kritikk av Norges klimarolle, basert på de problemstillingene Anders Bjartnes trekker opp.
Jens Stoltenberg blir FN-utsending for klima og får med seg Kjetil Lund (til h.) som rådgiver. Her i 2010 (foto: Norway UN. Lisens: CC-by-nd)
Siden midten av 1990-tallet har norsk klimapolitikk vært preget av skillet mellom dem som ønsker kraftfull handling på nasjonalt nivå med størst mulig utslippsreduksjoner i Norge, og dem som ønsker en global tilnærming som vektlegger kostnadseffektivitet, fleksible mekanismer som kvotehandel, og differensiering mellom landenes innsats. Det kan vanskelig kalles stråmannsargumentasjon å hevde at Jens Stoltenberg har vært en av de fremste arkitektene bak sistnevnte tilnærming. I intervjuboka «Klimaparadokset» (Alstadheim 2010) forklarer Stoltenberg hvordan han oppfatter klimaendringene som en markedssvikt, som bør korrigeres gjennom prising av klimagassutslipp i et globalt kvotemarked. Dette er en popularisert framstilling av det som i faglitteraturen har blitt karakterisert som «Norges syn» i internasjonal klimapolitikk (se f.eks. Andresen og Butenschøn 2001, , , og . For flere referanser, se min egen bok ).
Kjetil Lund vil imidlertid ikke være med på denne relativt bredt aksepterte historiefortellingen. Han ber oss heller se på hva som faktisk har skjedd i norsk klimapolitikk under Stoltenberg II-regjeringen. Han har rett i at det har skjedd en del. Og mye av det som har skjedd, stemmer slett ikke overens med den stiliserte framstillingen av Stoltenberg-modellen som både Anders Bjartnes og jeg selv har kommet med. Tvert imot er det de siste årene innført opptil flere virkemidler som helt åpenbart strider mot den samfunnsøkonomiske teorien som Stoltenberg-modellen sies å være så nært knyttet til:
Slike eksempler tyder på at Kjetil Lund har et poeng: Det kan se ut til at de stakkars utskjelte samfunnsøkonomene først og fremst har vunnet et retorisk herredømme i norsk klimapolitikk, mens de konkrete tiltakene og virkemidlene som innføres i stadig større grad baseres på helt andre prinsipper. Norge har slett ikke noen enhetlig karbonpris, men tvert imot en rekke ulike prisnivåer for utslipp i ulike sektorer (se NOU 16 2012:124), og i Stoltenberg II-regjeringens siste klimamelding kan vi til alt overmål lese følgende:
Norge fører en aktiv nasjonal klimapolitikk, og vi bruker et bredt sett av virkemidler for å redusere de nasjonale utslippene. Målet er en langsiktig omstilling av Norge til et lavutslippssamfunn, og regjeringen vil forsterke den nasjonale virkemiddelbruken for å nå dette målet. (Meld. st. 21 2011-2012:8)
For meg viser dette først og fremst at norsk klimadebatt – heldigvis – har beveget seg noen skritt videre fra 1990- og 2000-tallets ørkesløse «ute/hjemme»-debatt. I praksis bygger nasjonal klimapolitikk på et blandet sett av virkemidler, og de fleste har erkjent at man må ta flere hensyn enn teoretisk kostnadseffektivitet. Samtidig har selv de argeste motstanderne av Stoltenbergs globale tilnærming fra 1990-tallet innsett at Norges kanskje viktigste bidrag kan være som global aktør. Derfor har miljøbevegelsen både foreslått regnskogsmilliarder og støttet Norges arbeid for auksjonering av utslippsrettigheter.
Fra konferansen om skog og klima i Oslo 2010 (foto: Statsmin. kontor. Lisens: CC-by-nd)
Nyanseringen som Kjetil Lund etterlyser er derfor kanskje på sin plass: Verken Norge eller Jens Stoltenberg står for en rendyrket «Stoltenbergsk» klimapolitikk slik Anders Bjartnes (og jeg) har beskrevet den. Men utfordringen Bjartnes kommer med i Aftenposten handler ikke først og fremst om historieskrivningen i norsk klimapolitikk. Den handler om hvordan Norge skal bruke sin internasjonale rolle for å bidra til et sterkest mulig internasjonalt klimasamarbeid fram mot Paris-toppmøtet i 2015. Her har også Stoltenberg og Lund sine roller å spille, siden de skal fungere som Ban Ki-Moons internasjonale pådrivere for en ambisiøs klimaavtale. Derfor blir det for lettvint av Kjetil Lund å avvise utfordringen fra Bjartnes ved å klage på presisjonsnivået i framstillingen av «Stoltenberg-modellen».
For meg har noe av det mest påfallende i norsk klimapolitikk de siste årene vært den tiltakende spagaten mellom hva regjeringen gjør i praksis på hjemmebane, og hvilke ideer norske myndigheter forfekter internasjonalt. Samtidig som Kjetil Lund har helt rett i at norsk klimapolitikk blir stadig mer sammensatt når det gjelder mål og virkemidler, har Norge fortsatt brukt sin internasjonale rolle til å arbeide for et system som likner mest mulig på karikaturen av «Stoltenberg-modellen»: Alt skal styres gjennom overordnede utslippsmål.
Solberg-regjeringens forslag om at EU bør droppe egne mål for fornybar energi og energieffektivisering er bare det siste eksempelet. Den samme tilnærmingen har lenge preget Norges innsats for å utforme systemer som skal finansiere klimatiltak i utviklingsland, der målene har vært å etablere en enhetlig, global pris på klimagassutslipp, og systemer for såkalt «resultatbasert» finansiering. Det betyr at internasjonale virkemidler utelukkende skal knyttes til målbare utslippsreduksjoner, ikke til for eksempel politiske tiltak for langsiktig omstilling, eller til klimavennlig økonomisk utvikling med vanskelig kvantifiserbare utslippseffekter. Disse målene har styrt hvordan Norge bruker pengene sine (til å bygge opp «resultatbaserte» systemer som gjør at utviklingslands politikk for skogbevaring og fornybar energi styres utelukkende gjennom klimamål) og hvilke områder Norge prioriterer i FN-forhandlingene om en ny klimaavtale (som ifølge klimameldingen er klimafinansiering, utvikling av globale kvotemarkeder, og regelverk for måling av klimagassutslipp).
Kjetil Lund nevner arbeidet for å etablere et Grønt klimafond (GCF) og systemer for å redusere avskogingen i utviklingsland (REDD+) som områder der Norge har bidratt til en mer mangfoldig og mindre ensrettet global klimainnsats. Også her er det selvsagt rom for nyanseringer – for eksempel har Norges bilaterale avtale med Indonesia om støtte til regnskogbevaring hatt en helt annen innretning enn det man skulle forvente ut ifra den karikerte versjonen av «Stoltenberg-modellen». Siktemålet med Norges arbeid for REDD+ har likevel hele veien vært et system der utviklingslandenes politiske innsats styres av den «internasjonale etterspørselen» etter utslippsreduksjoner, gjennom et enhetlig system med et harmonisert prisnivå for klimagassutslipp (UNFCCC 2012 (pdf)).
Mens Norges innenlands klimapolitikk i praksis bygger på sammensatte målsettinger, overlappende virkemiddelbruk og et mangfold av prisnivåer og prismekanismer, kan det altså se ut til at norske myndigheter arbeider for et internasjonalt system basert på nærmest motsatte prinsipper. Det er her jeg oppfatter at kjernen av kritikken fra Anders Bjartnes ligger: Norges internasjonale rolle fram mot Paris-toppmøtet i 2015 bør ikke preges av en tro på enhetlig virkemiddelbruk og globale systemer som vi i praksis har forlatt i vår egen innenlands politikk.
Fram mot Paris-toppmøtet bør vi ikke klamre oss til troen på at vi kan sy sammen en mengde sprikende nasjonale og regionale systemer til noe som likner på en «ovenfra og ned» internasjonal klimaavtale. I stedet bør vi ta konsekvensen av at vi befinner oss i en verden der klimapolitikken defineres «nedenfra og opp». I en slik verden blir det like relevant at EU setter konkrete mål for fornybar energi og energieffektivisering som for utslippsreduksjoner. Det blir like relevant å belønne utviklingsland for konkrete politiske tiltak (som Indonesias moratorium for tildeling av nye hogstkonsesjoner) som for teoretiske utslippsreduksjoner målt opp mot en fiktiv referansebane (som i Norges bilaterale avtale med Guyana). Og det blir like relevant å diskutere hvordan Statens pensjonsfond utland kan bidra til klimavennlig omstilling, som å diskutere hvor mange kvoter Norge skal tildeles i en ny internasjonal avtale.
Spørsmålet jeg håper Kjetil Lund vil være med på en grundig og åpen debatt om, er hvordan det egentlig bør se ut, dette internasjonale klimaregelverket som han og Jens Stoltenberg skal hjelpe Ban Ki-Moon med å få på plass i Paris i 2015. Hvis vi er enige om at den karikerte «Stoltenberg-modellen» aldri vil komme til å fly, hva synes for eksempel Lund (eller den nye regjeringen, for den saks skyld) om følgende ideer:
Dette er bare noen eksempler på ideer fullstendig «utenfor boksen», som burde kunne diskuteres i arbeidet med en ny klimaavtale. Når mange av dem virker fremmede, i hvert fall for de av oss som har fulgt FN-forhandlingene om klima på nært hold de siste årene, så er det delvis fordi vi fortsatt henger igjen i tanken om en «ovenfra og ned»-avtale som aldri kommer til å materialisere seg. Nå må vi videre. På samme måte som norsk innenlands klimapolitikk heldigvis har beveget seg noen hakk framover siden 1990-tallet, trenger vi å bevege oss framover i diskusjonen om hvordan det internasjonale klimasamarbeidet bør se ut, og hva Norges internasjonale rolle bør være.
