Hva så med Statkraft? Statkraft er uten tvil et fantastisk fornybart-selskap, men deres dominerende rolle innen en veletablert vannkraftindustri ser ut til å være til hindrer for en satsning på nye langsiktige teknologier med forhøyet risiko. Statkraft har også klart og tydelig definert seg selv som en kjøper av moden teknologi og er dermed i mindre grad med på å drive frem ny teknologi. Det betyr at Norge som nasjon står uten en industriell aktør med mandat og finansielle muskler til å gjennomføre de satsningene som er nødvendig for å bygge opp en ny industri innen områder som faller utenfor Statoil og Statkraft sine strategiske satsninger. Eksempler på dette er offshore vind (i Norge), geotermi, solenergi, bølge og tidevann, hydrogen, biodrivstoff og batteri.

Satsningen blir dermed i stor grad overlatt til gründerbedrifter og regionale initiativ. Disse mindre aktørene klarer ofte å holde hodet over vannet en stakket stund før de, nesten uten unntak, går konkurs. De aller fleste av disse selskapene har vært innom Statoil eller Statkraft på veien i håp om å hente inn tilstrekkelig industriell kapital, oftest uten å lykkes.

Vi må etablere et hjemmemarked for fornybar teknologi

Ved Christian Michelsen Research (CMR), som er ett av flere oppdragsbaserte forskningsinstitutter i Norge, opplever vi redusert aktivitet innen fornybare prosjekter. Industrien er kortsiktig og flytter seg dit pengene er – de senere årene har det stort sett vært i olje og gass. Markedet for fornybar energi i Norge er så godt som fraværende, og utsiktene fremover er lite lystige.

CMR har med sin historiske rolle i samfunnet ved flere anledninger påtatt seg et ansvar for å peke på utfordringer innen samfunnsnyttig teknologisk utvikling. Når det gjelder fraværet av et fornybart marked, kan vi da enten gjøre som resten av industrien og velge det bort, eller vi kan lete etter løsninger for å etablere et sårt etterlengtet hjemmemarked for fornybar teknologi. Vi har valgt å gjøre det siste.

I mangel på et marked, og dermed kunder, ser vi det som nødvendig å bygge et marked fra grunnen av. Og det første steget vil være å etablere en operativ industriell aktør som med mandat og kapital kan dra i gang de prosjektene man i fellesskap enes om å bygge ut. Vi trenger altså et nytt selskap etablert etter samme mal som Statoil i 1972, men nå i en grønn innpakning. Dette selskapet kan da bidra til å utnytte de gode støtteordningene vi allerede har, som Enova og Miljøteknologiordningen.

Greenstat ser dagens lys 18. september

For å konkretisere ideen, har vi gitt dette selskapet navnet Greenstat. Det siste året har tankene blitt presentert for hundrevis av kompetente mennesker i inn- og utland. Alt fra investorer, næringsliv, interesseorganisasjoner, gründere, studenter, utdanningssektor og politikere har blitt rådspurt og har bidratt med konstruktive og positive innspill.

Tilbakemeldingene er gjennomgående gode, og forankringen er nå så solid at neste steg vil være å opprette selskapet i en fysisk struktur. Oppstarten er satt til 18. september, som er samme dato som Statoil ble stiftet i 1972. Arve Johnsen, som har vært rådført i prosessen, er da invitert til å overlevere stafettpinnen til en grønn arvtaker som både kan bidra til å bygge opp et nytt industrielt bein å stå på, og som vil kunne redusere nasjonens olje- og gasseksponering.

Når selskapet først er etablert, vil det trenge all den hjelp det kan få fra ulike lag i det norske samfunnet. Dersom vi skal lykkes med en grønn omstilling nedenfra og opp, slik den sittende regjeringen ønsker, trenger vi en skikkelig norsk dugnadsånd med en solid statlig støtte i ryggen.

Basert på vår vannkraft- og petroleumshistorie er nå tiden inne for å løfte oss et steg videre inn i den grønne tidsalderen.

La oss sammen bygge Greenstat!