Nyheten: LO og NHO har presentert en felles industri- og energipolitisk plattform med forslag og krav om hvordan Norge kan omstille seg i grønn retning. Miljøbevegelsen, MDG og SV har sablet ned planen – fordi den ikke sier nei til all ny oljeaktivitet.

Min analyse: Den innledende debattrunden om LO og NHOs industri- og energiplan har handlet om olje og gass, men rapportens mest sentrale innhold er ikke det som står om petroleumsnæring og oljeleting.

Det mest sentrale er knyttet til de delene av industrien og energisektoren som vil vokse i takt med det grønne skiftet. Det handler om batterier og havvind, om karbonfangst og hydrogen. Både EUs grønne giv og øvrig innstramming av klimapolitikken vil skape stor vekst i disse sektorene. Ser vi på IEAs netto null-rapport, er det ingen tvil om at dette vil vokse – men mye er ennå ikke så markedsmessig modent at ting skjer av seg selv. 

LO og NHO presenterer en lang ønskeliste om ordninger og tiltak, og det kan fort bli dyrt å si ja til alt.

Når det handler om virkemiddelbruk, viser rapporten at CO₂-prising er en helt nødvendig, men langt fra tilstrekkelig, forutsetning for å få til grønn omstilling. Det trengs tiltak som er mye mer målrettet og treffsikre for å få til for eksempel hydrogen-verdikjeder. Hvis vi stiller opp norske samfunnsøkonomers dominerende diskurs versus Mariana Mazzucato som to alternativer, så heller NHO og LO uten tvil mot Mazzucato. Staten må spille en mer fremskutt rolle i den grønne omstillingen enn det som har vært god tone siden åttitallet, slik Martin Sandbu var inne på i Aftenposten forleden.

Frykten fra samfunnsøkonomenes side er at staten skal dele ut penger til selskapene som har størst lobbymakt, på bekostning av det felles beste, uten tanke på kostnadseffektivitet og budsjettbalanse. Å ha dette tankesettet med som et korrektiv er fornuftig, men CO₂-prising og forskningsbevilgninger bringer oss ikke alene til netto null. Det trengs en rad politiske beslutninger som virker sammen med høyere utslippskostnader. CO₂-prising kan gjøre havvind mer lønnsomt, men ordner ikke bygging av et stort kraftnett i Nordsjøen. CO₂-prising støtter grønn stålproduksjon, men skaper ikke etterspørsel som har ekstra betalingsvilje. Da trengs reguleringer eller standardkrav.

Omstillingen må altså understøttes med reguleringer og politikk i et bredt og ofte komplekst spekter, der spørsmålet om statlig eller privat eierskap egentlig er underordnet.

LO og NHO setter frem ønsker om rene støtteordninger, såkalte differansekontrakter, CO₂-fond og andre ulike virkemidler, men rapporten legger ganske lite vekt på etterspørselssiden. NHO og LO nevner at myndighetskrav, offentlige anbud og reguleringer kan brukes for å fremme karbonfrie produkter, men dette er et punkt der det trengs mer politikk:

• Kan vi stille krav om at all sement som brukes i offentlige byggeprosjekter etter en viss dato, skal være produsert med karbonfangst?
• Kan vi stille krav om at all kunstgjødsel som brukes av norske bønder etter en viss dato, skal være produsert uten utslipp?

Med slike grep kan kostnadene ved omstillingen skyves utover i verdikjedene, uten at alt må subsidieres. Ekstrakostnader ved litt dyrere sement og litt dyrere kunstgjødsel kan tas av sluttbrukeren, den som bygger hus og den som kjøper brød – og ikke ved at staten betaler subsidier til fabrikkene. Før eller senere må de nye og grønne løsningene betales av markedet, og ikke som støtte.

LO og NHOs arbeid er gjort før IEAs netto null-rapport kom. Jeg har skrevet i DN om at LO og NHO bør justere sin plan ut fra forutsetningene som ligger i IEAs netto null-rapport. IEAs karbonbudsjett bør være rammen vi alle forholder oss til, det er en operasjonalisering av Paris-avtalen.

Følger Norge IEAs anbefalinger, så droppes ny oljeleting – men det betyr ikke avvikling. For eksempel kan satsingen på blått hydrogen som LO og NHO anbefaler, utvikles på basis av eksisterende gassressurser. Elektrifisering av oljeplattformer vil også være trygt innenfor det IEA sier at trengs.

Skal det bli et virkelig bredt og langsiktig kompromiss om energi- og klimapolitikken i Norge, så må både oljepolitikk og naturvern inn i potten. Men LO og NHOs rapport er langt fra noen «dødspakt», slik MDGs fungerende leder Arild Hermstad kalte rapporten i DN. Kritikken fra miljøbevegelsen, MDG og SV, treffer på siden av det som er det egentlige innholdet i LO og NHOs plattform.

Samtidig er vekten på behovet for ny fornybar energi en sterk utfordring til miljøpartiene og miljøbevegelsen. Energieffektivisering kan ordne noe, men langt fra alt. Det trengs mer ny strøm. Og jo mer ny industri som kommer, jo større blir kraftbehovet. Det er mange variabler både på tilbuds- og etterspørselssiden, men selv uten massiv elektrifisering av oljeplattformer kan det fort bli trangt.

Hva skjer fremover? Det neste Stortinget må håndtere en rekke ønsker og krav om støtte til grønn industri, mens budsjettrammene blir trangere. Da gjelder det å finne løsninger som sikrer at statskassen ikke tømmes på veien.