2. Det grønne skiftet vil koste mye mer enn vi ser for oss i dag

Misforstå meg rett. Jeg er optimist på fremtidens og teknologiens vegne. Tidsrommet som spennes over av perspektivmeldingen er mer enn langt nok til å frembringe nye gjennombruddsteknologier.

Så ja, jeg føler meg trygg på at vi i 2060 vil ha løst problemet med fossilt brennstoff i persontransporten. Nordmenn flest kan komme til å leve i smarte byer, der selvkjørende biler og intelligente busser vil frakte oss utslippsfritt rundt, og der middagen leveres på døra av droner.

Dagens forskning på å fange klimagass og lage nytt brennstoff av det kan ha båret frukter. I 2060 flyr du til Thailand med flybensin laget av luft – om ikke kjærlighet. Norske verft kan leve av å bygge skyskip, fartøyer uten mannskap som har som eneste jobb å seile rundt på verdenshavene og produsere skyer som skal reflektere sollys og bidra til å senke den globale temperaturen.

Menneskelig kreativitet kan virke grenseløs, men blir ofte begrenset likevel – av sosiale forhold, markedet eller naturlovene. Det er blitt sagt at en bonde i Afrika via sin telefon har bedre tilgang på informasjon enn president Reagan hadde i Det hvite hus. Men den samme bonden mangler som regel pålitelig strøm, asfalterte veier, rent vann, helsetjenester og en god skole til ungene.

Mange setter sin lit til såkalt "bukkehopping" eller "leapfrogging" innen teknologi, altså det at fattige kan hoppe over en generasjon eller to av teknologi. Vi har sett det skje med mobiltelefoni, selvsagt. Problemet er at det er mye vanskeligere å få det til med andre typer infrastruktur. Nye veier, energi nok til alle eller et velfungerende statsapparat er ikke noe man kan "hoppe bukk" til. Man må gå den lange veien, og det koster tid, penger og innsats.

I den norske debatten om det grønne skiftet har vi hatt et fokus på økonomiske kostnader, på skatter og avgifter. Der vi er nå, er det naturlig. Men i et 2060-perspektiv vil ikke-økonomiske kostnader stå mye lengre opp på dagsordenen. Skiftet vil ikke bare være et skifte av teknologi, men også av levesett og også noe så grunnleggende som verdier og identitet.

En av de mest interessante miljøtrendene de siste tiårene er "rewilding," en miljøvernstrategi som bl.a. nyter godt av at naturen rykker frem der menneskene trekker seg tilbake. To kjente eksempler på dette finner vi rundt Tsjernobyl og Fukushima, der atomkatastrofen ble fulgt av et kraftig oppsving i dyre- og plantelivet.

Men dette er en global trend. I USA er arter som svartbjørn, ulv og puma på rask fremmarsj. I over 60 av verdens land vokser skogene, og bestanden av ville dyr øker med dem. Det er bra for det biologiske mangfoldet, samtidig som tilveksten av skog binder opp CO₂.

Men jeg har merket meg at det er vanskelig å snakke om dette i Norge. Gang på gang har jeg kjørt hodet i ideen om kulturlandskapets egenverdi. Sau på beite i fjellet, velstelt åkerland og skogforvaltning er en forutsetning for jordbruks- og distriktspolitikken vår. Og en del av vår nasjonale identitet. Det er sterke følelser inne i bildet.

Få i Norge vet vel dette bedre enn Jan Tore Sanner. Som fremtidstenker mener jeg Sanner er på parti med fremtiden, og jeg har da også lenge vært tilhenger av og argumentert åpent for kommunesammenslåinger. Et av mine hovedargumenter er handlingsrommet det gir til å skape en mer offensiv miljøpolitikk.

Siden jeg ikke står på valg og aldri skal forhandle med Senterpartiet kan jeg si det rett ut: Kostnadene ved det grønne skiftet bæres bedre av større enheter. Og sentralisering er bra for miljøet, akkurat som det er bra for folkehelsen.

I et 2016-perspektiv virker det rart å si som jeg gjør nå, at vi bør la fraflyttede kommuner få gå tilbake til naturen. At vi bør trappe ned miljø- og klimauvennlig jordbruk, som sauehold på norsk manér – for å fremme naturmangfold og CO₂-fangst. Eller for å gi det en tabloidvennlig vri: At vi mange steder bør la ulven og bjørnen få vinne.

I 2060 vil dette virke mer rimelig, fordi avansert bioteknologi og bybruk kan ha gitt oss gode alternativ. Melka vil komme fra bakteriefarmer. Fremtidens lammekotelett kan dyrkes av stamceller, skrives ut med en 3D-printer og kanskje leveres på døra av en drone. God samvittighet er inkludert i prisen.

3. Demografi blir enda mye viktigere i 2060 enn vi ser for oss i dag

En viktig drivkraft her vil være det demografiske gapet vi allerede ser mellom det rike nord og det fattige sør. I den rike delen av verden har befolkningen stagnert og viser tegn til nedgang, i de fattigste landene fortsetter befolkningseksplosjonen med ufortrøden styrke.

Frem til nå har vi klart å trosse spådommene om at befolkningseksplosjonen ville lede til nød og en global sultkatastrofe. Aldri har vi vært flere på kloden og aldri har flere mennesker vært velstående, friske og utdannede. Den absolutte fattigdommen minker, og det gjør også gapet mellom gutters og jenters utdanningsnivå.

Men hvis vi ikke vokter oss, kan disse enorme fremskrittene reverseres. Afrikas befolkning vil vokse fra dagens ene milliard til mellom tre og fire milliarder i løpet av århundret. Selv om vi ser god økonomisk vekst i mange afrikanske land, er det få som tror at flertallet av dem klarer å bygge ut infrastruktur og skaffe arbeidsplasser i samme takt som befolkningsveksten.

Dette vil skje samtidig med en forventet økning i ekstremvær og tørke, og ikke minst en temperaturøkning som kan gjøre det umulig for mennesker å oppholde seg utendørs mange steder. I India og Midtøsten har man sett temperaturer de senere årene som er nær dette nivået.

Den sannsynlige konsekvensen av dette er at vi mot midten av århundret vil ha hundrevis av millioner av mennesker med et helt legitimt behov for å skape seg et bedre liv i rikere og kjøligere områder av kloden.

Men antallet potensielle klimamigranter som kan sette seg i bevegelse kan komme til langt å overgå det behovet for eksempel EU vil ha for arbeidskraft som følge av eldrebølgen. Og basert på responsen på den nåværende, langt mer begrensede migrasjonen, er det dessuten vanskelig å se for seg at migrasjon i en slik skala vil være politisk mulig.

Befolkning er ikke som klima. Dette kan vi gjøre noe med, og det vet vi fordi kvinners fruktbarhet allerede har falt betydelig – uten tvangstiltak – i over hundre av verdens land. Det som trengs er en strategi for hvordan man kan kombinere økonomisk utvikling og miljøtiltak med familieplanlegging. Rett og slett en politikk for å hindre en halv milliard fødsler i dette århundret.

Norge og verden har opplevd en enestående vekst i befolkningen de siste to hundre årene, og det er en fase som nå går mot slutten. Før eller siden må vi ende opp med demografisk nullvekst – at befolkningen i snitt og over tid verken øker eller avtar. Det er ikke noe jeg står og finner på, det er fordi fortsatt vekst vil komme i strid med kjente naturlover.

For naturen rundt oss og for klimaet er det faktisk intet enkelttiltak som vil bety mer enn at menneskebefolkningen slutter å vokse. Men samtidig vet jeg av erfaring at diskusjonen om demografi, om befolkningens vekst, størrelse og sammensetning, er en av de vanskeligste og mest betente vi kan ha.

Konklusjoner

Vi er dårlig forberedt på denne og mange andre av de store samtalene om fremtiden. Og det er her perspektivmeldingen kommer inn. Jeg har lest alle de foregående meldingene med stor interesse, noe som har gitt meg et visst rykte som en mann som mangler et liv.

For som Paul Chaffey skrev om den forrige perspektivmeldingen i 2013, er "det ingen fare for at det verken blir det mest leste eller mest diskuterte dokumentet blant politikere og journalister denne våren."

Chaffey syns det er synd, og det er jeg hjertens enig i. Perspektivmeldingene er fulle av informasjon som er kritisk viktige for å forstå fremtiden. Men jeg kan også forstå hvorfor selv folk med sterk interesse for feltet lar være å lese dem. Det handler om mer enn NOU-språk.

Et hovedproblem med meldingene at de har vært for nøkterne og prognosebaserte, og i altfor liten grad har evnet å fange opp muligheten for brå og plutselige endringer. Slike endringer som vi har sett så mange av i løpet av vår levetid, og som garantert vil inntreffe i løpet av de neste 44 årene.

Jeg har pekt på noen slike endringer i det ovenstående. Jeg sier ikke at dette er momenter som nødvendigvis bør inn i neste melding, men jeg skulle gjerne sett at tenkemåten som ligger bak i større grad fikk prege meldingen.

Dette handler selvsagt om mer enn at Paul Chaffey og jeg skal få noe interessant å lese. En perspektivmelding som løfter blikket vil også bidra til løfte fremtidsdebatten i Norge mange hakk, en debatt som i dag har altfor lett for å bli surrende rundt i kjente spor.