I august gikk Else-May Botten, som sitter i Stortingets energi- og miljøkomite for Ap, ut i VG og fortalte at Ap vil fremme et dokument 8-forslag for å fjerne ordningen fornybar energi med opprinnelsesgaranti (VG 15.08.18). Daværende olje- og energiminister Terje Søviknes svarte kontant med et kraftig forsvar av opprinnelsesgarantier (Montel 17.08.18). Han sa blant annet at «(opprinnelsesgarantier er en)…ekstra inntektskilde til norsk kraftbransje i størrelsesorden en milliard kroner i året og stigende. Skal vi si nei takk til det? Det er vanskelig for meg å se at det er fornuftig».

Systemet for opprinnelsesgarantert fornybar energi skal gjøre det mer lønnsomt å produsere fornybar energi. Som Søviknes påpekte bidrar denne ordningen til stor verdiskaping i den norske kraftbransjen og er verdt å verne om. På dette punktet håper vi at Kjell-Børge Freiberg fortsetter der Søviknes slapp.

I en tid da energibransjen gjennomgår store strukturelle endringer, skaper opprinnelsesgarantier milliardinntekter for norske aktører. Disse inntektene kommer norskeide kraftselskaper til gode og bidrar til at Norge kan utnytte mer av det potensialet vi har for produksjon av fornybar energi. Opprinnelsesgarantiene bidrar til å styrke verdien av en av Norges viktigste ressurser og eksportvarer i årene fremover.

Det har vært politisk uenighet omkring denne ordningen her hjemme, men opprinnelsesgarantier er forankret og anerkjent i det europeiske markedet og ble ytterligere styrket i EUs fornybarenergi-direktiv (RED II) tidligere i år. Etterspørselen etter opprinnelsesgarantert fornybar strøm øker, og prisene stiger deretter. Som den største leverandøren av denne varen kan Norge tjene godt på dette. Dette er inntekter som går tilbake til lokalsamfunn i hele landet. Det støtter lokale arbeidsplasser og lokal verdiskaping.

Ja, vi kan med fordel se på hvordan ordningen kan forbedres og styrkes. Vi trenger transparente markedsstrukturer og pålitelige sporingsverktøy for å sikre at inntektene ender opp hos produsentene av den fornybare energien. Formålet er tross alt å gjøre det mer lønnsomt å produsere fornybart, og på den måten gjøre det mer attraktivt å øke produksjonen av ren norsk strøm. Men å gå helt vekk i fra ordningen, eller å utrede en egen norsk modell, er, som Søviknes påpekte, lite fornuftig.

Samtidig som norske aktører får økte inntekter, tilbyr ordningen muligheter for organisasjoner og virksomheter som ønsker å nå sine klima- og utslippsmål. Gjennom opprinnelsesgarantert fornybar strøm kan disse selskapene redusere og dokumentere sine CO₂-utslipp. Ikke for å «renvaske» bruk av fossil energi, som enkelte påstår, men for å bidra til å skape en øremerket etterspørsel etter fornybar energi. Som igjen skaper insentiver for produsentene. Vinn-vinn, med andre ord.