CO₂-utslippene fra Norges transportsektor økte med 32 prosent i perioden 1990-2010, og utgjorde i 2012 26 prosent av Norges totale klimagassutslipp.

Siden 2007 har denne veksten flatet ut til tross for økende antall kjøretøy på veiene og antall passasjerkilometer kjørt. Elbilmarkedet har vært en av årsakene til denne utviklingen. Her har vi observert sterk vekst de siste årene som følge av økte fordeler og subsidier, noe som har oppfordret folk til å velge grønne alternativer framfor fossile.

Godstransporten har derimot ikke hatt den samme utviklingen som persontransporten. Klimagassutslippene fra denne sektoren økte med hele 75 prosent i perioden 1990-2010, og tekniske, økonomiske og kommersielle utfordringer har resultert i få og mangelfulle forbedringer.

Norge har forpliktet seg til å redusere sine klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030 sammenlignet med nivåene fra 1990. Størsteparten av disse kuttene må skje i ikke-kvotepliktige sektorer (sektorene som ikke er dekket av EUs kvotemarked), der transportsektoren dominerer. Så langt har det vært få synlige fremskritt på dette området. Det finnes en rekke nasjonale retningslinjer for å redusere CO₂-utslipp fra transport, men denne sektoren er innviklet. De ulike transportmetodene har et bredt spekter av utslippsnivåer, noe som gjør det vanskelig å lage felles retningslinjer som gir realistiske mål for alle. For å oppnå utslippsreduksjoner er store investeringer, sterke tiltak og langsiktige strategier nødvendig.

Politikerne har i lengre tid satset på teknologiutvikling som eneste løsning for å redusere utslipp. Et teknologiskifte kan oppstå raskt og er vanskelig å forutse. Dette betyr at det er knyttet stor usikkerhet til dette markedet. Teknologiutviklingen for passasjertransport og gods er lovende og nødvendig for å redusere utslipp i et land som Norge hvor etterspørselen etter mobilitet er høy. Men teknologiutvikling vil ikke kunne redusere utslipp alene, uten synlige forbedringer i effektiviteten av hele systemet.