«C’est la crise», det er krise, har over tid blitt et innarbeidet uttrykk i fransk dagligtale. Ofte fremført med et litt hånlig smil og hevede skuldre.

Den altomværende krisetilstanden blir ofte brukt for å unnskylde kjipe beslutninger. En baker hever prisen på baguette, fordi «c’est la crise».

Nå er det ikke bare Frankrike, men hele Europa som er i krise. Landene må derfor enes om hvilken krise som er mest akutt, og hvor de overlapper. Løsningene de ender opp med å formulere kommer til å svare på disse prioriteringene.

Too slow

President Emmanuel Macron er bekymret for handelskrig, sikkerhet og synkende konkurransekraft. Overfor en gruppe europeiske medier erklærer han «geopolitisk og geoøkonomisk nødstilstand».

Bakteppet er torsdagens toppledersamling i Alden Biesen slott øst i Flandern, der lederne i EUs medlemsland skal bli enige om den magiske formelen for å redde europeisk konkurransekraft.

Macron, nå uten pilotbriller, gjentar budskapet fra Davos: Europa er et godt sted, men det går for sakte. Det trengs en reform, for sure.

Lederne må bli enige om å skjære enda mer ned på byråkrati og tilpasninger i klimapolitikken, mest sannsynlig i retning av mindre kostbare forpliktelser om utslippskutt.

EU-kommisjonen holder på med å oppdatere hele rammen for klimapolitikken inn mot 2040, som nylig ble spikret i EU-parlamentet, og skal legge frem nye planer for kvotemarkedet.

For å nå målet om 90 prosent utslippskutt kreves nye politiske tiltak som kan hjelpe frem teknologier som karbonfangst og -lagring, biodrivstoff og hydrogen.

Klimabrems eller klimagass

Til slottet kommer også EU-helten Mario Draghi. Han er tidligere statsminister i Italia og hovedforfatter av en ofte sitert rapport. Han mener det er USA som er den fremste trusselen mot Europa.

– USA innfører toll mot Europa, truer våre nasjonale interesser, og gjør det klart for første gang, at de mener politisk fragmentering i Europa tjener deres interesser, sier Draghi.

Han er ikke alene om å anbefale at EU skal redusere avhengighetene overfor USA, blant annet innen import av flytende gass og andre energivarer.

Løsningen på dette er i stor grad elektrifisering, mener Draghi og mange andre. Altså grønn energi, vindmøller og atomkraft. På denne måten blir klimapolitikk en gasspedal ut av krisen.

På den andre siden er Draghi, og EU-ledere som Macron, Merz og Meloni, samstemte om at veien ut av krisen krever mer økonomisk vekst. Her blir ofte klima- og miljøpolitikk ansett som en brems.

EU-lederne har den siste tiden lempet på mange av reguleringene som setter klima- og miljøvern først. Det ser ut til å fortsette. Valgene koker ofte ned til et enkelt valg mellom industriell vekst, og klima og miljø. Lederne velger industrien.

Den underliggende tankegangen er at økonomisk makt muliggjør militær makt og geopolitisk innflytelse, som er nødvendig for å hindre å bli underkastet andre stormakter.

– Uten økonomisk vekst blir vi veldig sårbare for eksterne sjokk, sier Polens finansminister Andrzej Domanski.

Hardt lobbykjør

Denne tankegangen har gitt grunnlaget for et hardt lobbykjør fra aktører som kjemikalieindustriens organisasjon Cefic. De er vertskap for et eksklusivt toppmøte i Antwerpen onsdag – og målet er å få flere tilpasninger i EUs kvotesystem ETS.

Kvotesystemet planlegger å progressivt øke prisen for å slippe ut CO₂. Målet er at kvotetaket skal senkes i sektorer omfattet av ETS slik at klimamålet på 90 prosent utslippskutt kan nås innen 2040.

– Våre konkurrenter i andre land møter ikke liknende ETS-systemer, sier Markus Steilemann, sjefen i kjemikalieprodusenten Covestro, til Politico.

Han ber om en «hastereform av ETS som setter klimamål på linje med en konkurransepolitisk realitet».

En støttespiller er Østerrikes rikskansler Christian Stocker, som på tirsdag lovet at han skal forhandle om unntak fra ETS for europeiske bedrifter.

– Å bli grønnere kan ikke være målet vårt. Det betyr at vi blir fattigere, sier Stocker.

– Legger opp til skuffelse

Blant topplederne er det få sterke forsvarere av EUs grønne giv. Men det er sterke tegn til at de største problemene for europeisk økonomisk vekst ikke nødvendigvis kommer fra Brussel, eller fra klimapolitikken.

Problemet ligger i stor grad i forskjellene mellom nasjonalstater, skriver tre tankesmieledere i Politico. Fremdeles sitter europeiske land med det meste av beslutningsmakten for energimarkedene, for arbeidsmarkedet, og byråkratiske byrder.

– Det er på tide å stoppe å gjemme seg bak Brussel, skriver Lucas Guttenberg, Nils Redeker og Sander Tordoir.

De viser til at forenkling av EU-regelverk vil føre til kostnadsbesparelser på bare 12 milliarder euro i året, eller 0,07 prosent av europeisk BNP. I tillegg har det ikke vært noen eksplosjon i antallet regler bedrifter må forholde seg til, mener de.

Problemet er at EUs økonomiske modell bygget på eksport ikke lenger fungerer i den moderne verdenen, forklarer de, og forsvarer EUs grønne giv:

– Den grønne given forblir den mest troverdige industrielle strategien for et petroleumsfattig kontinent med høyt utdannede arbeidere. Men den trenger tydelighet, prioritering og tilstrekkelig finansiering i det neste EU-budsjettet.

Hvis ikke, tror trioen at EU-lederne “legger opp til sin egen skuffelse”.