Basert på ekspertvurderinger fra mer enn 60 klimaforskere, undersøker rapporten hvordan risiko utvikler seg etter hvert som oppvarmingen øker, og hvor konvensjonelle økonomiske modeller begynner å svikte.
Her er noen utvalgte funn fra rapporten:
- Klimaendringene er ikke marginale, de er strukturelle: Konvensjonelle økonomiske modeller ser på klimaendringer som en marginal trussel mot stabile økonomiske systemer. Et slikt perspektiv holder ikke lenger, da klimaendringene i sin natur treffer flere sektorer samtidig og på tvers av regioner gjennom handel, finans, migrasjon og geopolitikk. Dermed vil klimaendringene endre de økonomiske strukturene i seg selv – som hvor folk kan bo, hva som kan produseres, hvordan infrastruktur vil fungere og hvilke regioner som klarer å holde seg økonomisk levedyktige.
- Ekstremene, og ikke gjennomsnittet, vil definere fremtiden: Tradisjonell økonomisk modellering har alltid knyttet tap og skade til gjennomsnittlig temperaturendring. Men i virkelighetens verden gir lokale og regionale ekstremhendelser katastrofal effekt, nesten uten en gang å synes i det globale snittet.
- BNP er utilstrekkelig som parameter: Rapporten viser at det å basere seg på landenes BNP (brutto nasjonalprodukt) blir for snevert når klimarisiko skal vurderes. BNP reflekterer ikke de reelle økonomiske tapene knyttet til dødelighet, sosiale forskjeller, kulturelle tap, ødelagte økosystem og så videre. BNP kan til og med gi et feil inntrykk av styrket økonomi fordi det offentlige bruker penger på gjenoppbygging – noe som tilslører samfunnsmessige tap.
Energi og Klima har intervjuet hovedforfatter Jesse Abrams, som forsker på klimasystemer og klimaendringer ved University of Exeter. Han har en doktorgrad i geovitenskap, biogeokjemi og økologisk modellering, og han er ansett som en av Storbritannias fremste eksperter på fysisk klimarisiko.
Vi gjør oppmerksom på at intervjuet er gjort per e-post. Vi klarte rett og slett ikke å finne et tidspunkt for et digitalt møte i en særs travel periode for Abrams, som i stedet tok på seg oppgaven med å svare utfyllende på våre oversendte spørsmål.
Energi og Klima: – I et intervju med den britiske avisen The Guardian advarer du mot at klimarisiko blir fremstilt som «håndterbare økonomiske tilpasninger». Hva mener du egentlig med det?
Jesse Abrams: – Poenget er at de fleste standard økonomiske modeller behandler klimaendringer som noe marginalt og noe som samfunnet vil tilpasse seg etter hvert: Litt høyere kostnader, litt lavere avlinger, litt dyrere strøm. Økonomien antas å fortsette omtrent som før, bare mindre effektivt. Det er feil måte å forstå risikoen på.
– Ta begrepet «årlig forventet skade». Det høres presist ut, men er egentlig meningsløst, for klimaskader oppstår ikke i en jevn prosent hvert år. Det vil i stedet kunne være mange år med mindre klimadrevne virkninger, og så kan én stor hendelse ramme med full kraft et annet år. Da betyr gjennomsnittet lite.
– Det avgjørende er at klimaendringer kan utløse ikke-lineære og akselererende virkninger, der hele systemer kan endre karakter eller kollapse.
– Omveltningssirkulasjonen i Atlanterhavet er et godt eksempel. En kraftig svekkelse eller kollaps av havsystemet vil ikke bare bety litt annerledes vær i Europa. Det kan endre nedbørsmønstre som milliarder av mennesker er avhengige av, gjøre jordbruksområder ubrukelige og øke havnivåstigningen langs USAs østkyst. Slike virkninger skjer samtidig og varer lenge – og det verken vises eller prises riktig i dagens modeller.
– Modellene antar også ofte at skader er midlertidige: At økonomien rammes, bygger seg opp igjen og vender tilbake til den gamle vekstbanen. Men hva hvis flommene skjer hvert år? Hva hvis jordbruksland blir permanent uegnet? Hva hvis hele områder blir ubeboelige? Da er det ikke snakk om et sjokk man henter seg inn fra, men om varig og kumulativ skade. Det klarer ikke dagens modeller å ta hensyn til, for de har ikke innebygget muligheten for at økonomien ikke skal klare å bygge seg opp igjen. I stedet gir modellene en systematisk undervurdering av den langsiktige, økonomiske skaden.
– Klimarisiko blir ofte behandlet som en variant av finansiell risiko vi kjenner fra før – noe det er mulig å sikre seg mot, spre utover eller hente seg inn fra. Men hvis vi mister økosystemfunksjoner som karbonlagre, fiskerier eller stabile monsuner, finnes det ingen redningspakke. Vi kan ikke trykke penger for å gjenopprette en kollapset havstrøm eller et tapt Amazonas.
– Dette er alarmerende. Eller overdriver du dramatikken her?
– Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Men rapporten vår er ikke et verstefallsscenario. Den er en oppsummering av hva forskere faktisk sier når de blir spurt direkte. Og budskapet er tydelig: Eksisterende skadefunksjoner er utilstrekkelige – og det er de samme funksjonene som danner grunnlag for klimapanelets vurderinger og myndighetenes politikk. Når forskersamfunnet sier at risiko systematisk blir undervurdert, burde det være forsidestoff.
– Dere skriver i rapporten at mye av klimaøkonomien bygger på svake analyser. Hvordan kunne det skje?
– Det skyldes både faglige siloer og politisk økonomi. De dominerende modellene ble utviklet av økonomer som brukte verktøy egnet til å beskrive håndterbare sjokk. De ble kalibrert på historiske data fra en verden som ennå ikke hadde krysset viktige klimatiske terskler.
– Når de samme modellene brukes til å beskrive en helt annerledes framtid, kommer de til kort. De utelater ofte økosystemtjenester, helseeffekter, konflikt, migrasjon og finansiell smitte – eller behandler dem svært forenklet. Noe er vanskelig å kvantifisere. Men noe blir også utelatt fordi tallene blir ubehagelige.
Hva er finansiell smitte?
Rapporten «Finansiell stabilitet 2019: Sårbarhet og risiko», utgitt av Norges Bank, beskriver begrepet «finansiell smitte» på flere måter, blant annet slik (side 8):, utgitt av Norges Bank, beskriver begrepet «finansiell smitte» på flere måter, blant annet slik (side 8):
«Internasjonal uro kan smitte: Det finansielle systemet opererer i stor grad på tvers av landegrensene. Internasjonal uro og usikkerhet kan derfor smitte til det norske finansielle systemet, både fra det globale finanssystemet og via realøkonomien. Små, åpne økonomier som den norske kan være spesielt utsatt. IMF arbeider med å avdekke sårbarheter i finansiell sektor og gi råd om tiltak for å redusere faren for smitte av finansiell uro mellom land…»
– Så oppstår en skjevhet: Modellene som gir moderate og jevne skadebaner, blir lettere publisert, lettere brukt i politikk og blir referansen andre måles mot. Det skaper en optimisme som ikke nødvendigvis er forankret i klimavitenskapen.
– Et særlig problem er ideen om å finne en «optimal» utslippsbane. I modeller som DICE veies kostnadene ved utslippskutt mot skadene ved oppvarming. Det høres ryddig ut, men bygger på verdivalg som ofte skjules bak matematikken. (Journ.anm: Energi og Klima har tidligere skrevet om utfordringene med DICE, i et ekspertintervju der blant andre økonom Bob Warder ved London School of Economics, LSE, omtaler DICE som en «Prisbelønt, men upålitelig modell».)
– Når framtidige skader diskonteres hardt, kan selv katastrofale utfall langt fram i tid se håndterbare ut i dagens regnestykker. Modellene behandler også irreversible katastrofer som punkter på en kurve, ikke som grenser som ikke bør krysses. Derfor kan noen modeller ende med å påstå at 3 °C oppvarming eller mer framstår som «optimalt». Det sier mer om antakelsene enn om den fysiske virkeligheten.
– Når verdivalgene som er innebygd i modeller, systematisk favoriserer kortsiktig økonomisk aktivitet fremfor å unngå langsiktige katastrofer, vil resultatene villede beslutningstakere om hva som står på spill.
– Er det ikke forståelig at beslutningstakere velger de mindre skremmende scenarioene?
– Forståelig, ja. Forsvarlig, nei. I risikostyring er det en kjent feil å feste seg ved midtpunktet og behandle ytterpunktene som teori. Men forsikring, finansiell regulering og infrastruktur handler nettopp om å planlegge for hendelser med lav sannsynlighet og store konsekvenser. Vi dimensjonerer ikke broer for gjennomsnittlig vindstyrke.
– Problemet er at de mindre skremmende scenarioene ofte forutsetter kontinuitet: at verktøyene, institusjonene og modellene våre fortsatt virker. Men når de antakelsene først bryter sammen, er det for sent å bygge robusthet. Den må bygges inn før belastningen kommer.
– Hvordan kan man vite hvilke tall og fakta man kan stole på?
– Start med å se hva ekspertene svarer når de blir spurt om usikkerhetsspenn heller enn punktestimater. Da er ofte ytterpunktene, eller halene, bredere og mer asymmetriske enn overskriftstallene antyder.
– Så ville jeg tatt en titt på hva som er utelatt. Hvis en modell ikke tar med vippepunkter, eller antar at markeder fungerer friksjonsfritt under ekstremt press, bør varsellampene blinke.
– Til slutt: Se etter om ulike metoder peker samme vei. Hvis fysisk modellering, ekspertvurderinger og historiske analogier alle peker mot større risiko, er det et sterkt signal. Vår egen studie viste nettopp det: Når ekspertene resonnerte direkte om skadefunksjoner, ble anslagene høyere og mer usikre enn i publiserte modellresultater. Sagt på en annen måte: Modellene fanger ikke opp det ekspertene faktisk tror.
– Er det fortsatt tid til å endre kurs gjennom bedre modeller, eller er «kollisjonen med isfjellet» uunngåelig?
– Isfjellmetaforen treffer på ett punkt: Når problemet blir fullt synlig gjennom konvensjonelle parametere, er man allerede veldig nær. Men klimaendringer er ikke én enkelt kollisjon. Det er et risikolandskap. Noen terskler er allerede passert. Andre kan fortsatt påvirkes.
– Det jeg reagerer på, er fatalismen som av og til følger med når man erkjenner hvor alvorlig situasjonen er. Bedre modeller, bedre styring og raskere avkarbonisering gjør ikke framtiden lik nåtiden, men de kan alle påvirke positivt for ulike utfall.
– Marsjordren er ikke at vi kan stoppe alt, men at vi skal være bevisst på at valgene vi tar nå, bestemmer hvor mye av dette som kan «låses inne» og hvor ille det blir.
Les også:
Tåler vi at 1,5-gradersmålet ryker?
– Du sier at vi ikke kan vente på perfekte modeller. Hva bør gjøres i stedet?
– Vi må styre mer etter føre-var-prinsippet, robusthet og åpenhet.
– Føre-var betyr å bevare handlingsrommet og unngå at vi låser oss til infrastruktur eller finansielle posisjoner som vi vet vil bli utsatt i mulige klimascenarioer. Robusthet betyr å bygge systemer som tåler flere mulige framtider, ikke bare medianutfallet.
– Åpenhet betyr å si tydelig hva modellene kan og ikke kan fortelle oss. Mange publiserte tall kan gi falsk presisjon og villede mer enn veilede. Beslutningstakere og investorer trenger ikke ett beroligende tall. De trenger å vite hvor stor usikkerheten faktisk er – og at usikkerheten i seg selv er en grunn til å handle.
– Du mener BNP er et for snevert mål på klimaskader. Hvorfor?
– BNP måler rene pengetransaksjoner. Det kan fange opp gjenoppbygging etter en katastrofe, men ikke tapet av økosystemet som ble ødelagt. Det kan fange opp helsekostnader, men ikke lidelsene bak dem. I klimasammenheng går enorme verdier tapt uten at de registreres skikkelig.
– Vi trenger parametere som fanger opp både beholdninger og strømmer: naturkapital, produktiv kapasitet, sosial robusthet og framtidig handlingsrom. Noe av dette finnes allerede, som naturkapitalregnskap. Problemet er at de ikke er godt nok standardisert eller brukt.
– Ansvaret ligger flere steder. Nasjonale statistikkbyråer må løfte naturkapitalregnskap inn i hovedstrømmen. IMF og Verdensbanken må bruke det i vurderinger av statlig risiko. Og forskere må fortsette å minne om at BNP som mål på framgang er et valg, ikke en naturlov.
– Du vil flytte klimarisikoanalysen fra enkeltaktiva til systemrisiko. Hvordan gjør man det?
– Det er et av de vanskeligste spørsmålene i anvendt klimarisiko. Å kartlegge flomrisiko for enkelteiendommer eller varmestress i forsyningskjeder er nødvendig, men ikke nok. Systemrisiko oppstår i forbindelsene: hvordan en flom ett sted forplanter seg gjennom forsyningskjeder, kredittrisiko, investoratferd og bredere finansiell ustabilitet.
Les også:
Klimarisiko: Gjenforsikring under press
– Verktøyene finnes delvis allerede: nettverksanalyse, agentbasert modellering og smittemodeller fra finansiell risiko. Men de brukes ikke systematisk på fysisk klimarisiko. En utfordring til er at den fysiske responsen blir enda mer uforutsigbar under ekstreme scenarioer, noe som gjør at usikkerheten preger hele systemet.
– Her trengs bedre datadeling, mer samarbeid mellom klimaforskere, økonomer og finansfolk – og vilje til å handle på ufullstendig informasjon.
– Du etterlyser et paradigmeskifte mot «rammeverk som er pluralistiske, sosialt forankret og åpne for kritisk refleksjon». Hvem må drive det fram?
– Det finnes ingen enkelt aktør. Akademia må belønne metodisk bredde, ikke bare teknisk eleganse innenfor smale modeller. Regulatorer må stille krav til rapportering og scenarioanalyser som tvinger finansinstitusjoner ut av komfortsonen. Sentralbanker, særlig gjennom NGFS (det internasjonale Network of Central Banks and Supervisors for Greening the Financial System), kan spille en nøkkelrolle.
– Sivilsamfunnet må skape politisk press. Forskersamfunnet må forklare alvoret på et språk folk utenfor fagmiljøene forstår. Hvis jeg skal peke på én aktør med særlig stor påvirkningskraft akkurat nå, er det finansregulatorene. Når de endrer rapporteringskrav og stresstester, følger finanssystemet etter.
– Har finanssektoren begynt å ta klimarisiko på alvor?
– Ja, og stadig mer som en nåværende finansiell realitet, ikke bare en framtidig risiko. Skogbrannene i Los Angeles er et tydelig eksempel. Store forsikringsselskaper hadde allerede begynt å trekke seg ut av California-markedet fordi det ikke var økonomi i det lenger. Da brannene kom, bekreftet tapene det modellene slet med å prise.
– Vi ser at forsikringsselskaper trekker seg ut av hele regioner, långivere prissetter på nytt kystnære og brannutsatte eiendeler, og reassurandører revurderer eksponeringen mot bestemte geografier. Flommene i Valencia viste det samme mønsteret: store forsikrede tap, men også enorme uforsikrede tap som til slutt havner hos husholdninger, bedrifter og myndigheter.
Les også:
Klimaendringer endrer forsikringsbransjen
– Det viktigste er ikke bare omfanget, men hyppigheten. Dette er ikke lenger fjern risiko. Det er i ferd med å bli en del av driftsmiljøet. Spørsmålet er ikke om klimaendringer vil påvirke balansene, men om institusjonene priser risikoen raskt nok – og om modellene deres er gode nok.
– De må spørre seg selv enkelt og brutalt: Hvordan ser balansen min ut i den verdenen? Noen store finansinstitusjoner er i gang. Men de fleste er ikke i nærheten av den fysiske realismen som vitenskapen tilsier.
– Hvordan har rapporten blitt mottatt?
– Responsen har vært betydelig – og større enn jeg ventet. Det mest interessante har vært reaksjonene fra praktikere: risikosjefer i store finansinstitusjoner, aktuarer og analytikere i sentralbanker.
– Det har også kommet motstand, som forventet. Noen økonomer mener vi karakteriserer integrerte vurderingsmodeller urettferdig. Andre sier at faget allerede kjenner problemene og jobber med dem. Det er sant ved forskningsfronten. Men rapporten handler om modellene som faktisk brukes av myndigheter, regulatorer og finansnæringen.
– Mitt håp er at rapporten gir folk som allerede tviler på konvensjonelle risikoestimater, et språk og et kunnskapsgrunnlag som de kan bruke internt. Hvis den bidrar til at institusjoner endrer hvordan de vurderer klimarisiko, har den hatt reell effekt.
