Dette innlegget fra statssekretær Sigrun Aasland i Klima- og miljødepartementet er et tilsvar til denne analysen fra Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask.

I høringsnotatet om norske klimamål for 2035 er det relevant å omtale samarbeidet med EU, men det er også nødvendig å fastsette et mål før vi vet nøyaktig hvordan både EUs mål og klimaregelverket etter 2030 vil se ut.

Vi kan hverken vente til alle andre har satt sine mål, eller til fremtidige regelverk er ferdig utformet, før vi fastsetter hvilket mål Norge skal melde inn til Parisavtalen for 2035.

Norge samarbeider med EU på flere måter. Deltakelsen i EUs kvotesystem er en del av EØS-avtalen, og ligger fast også etter 2030. De øvrige pilarene i klimasamarbeidet med EU er avtaler som løper til 2030, og det er ingen som helt vet hvordan EUs klimaregelverk vil se ut etter 2030. En utvidelse av kvotesystemet er blant endringene det jobbes med.

I høringsnotatet slår Regjeringen fast at vi er åpne for et fortsatt samarbeid med EU (utover deltakelse i kvotesystemet) i oppfyllelsen av det nye klimamålet for 2035 under Parisavtalen, men også at det vil «ta flere år før vi vet hvordan EUs klimaregelverk for perioden etter 2030 blir», og at det derfor må «foretas en konkret vurdering av om Norge skal delta i de nye klimaregelverkene når disse foreligger».

Betyr det at Norge vil trekke seg ut av samarbeidet med EU i klimapolitikken? Nei. Det er ikke mer mystisk enn at det er vanskelig å ta konkret stilling til et regelverk som ennå ikke foreligger.

Klimakrisen er skummel nok. Jeg vil anbefale Ask å hverken lete etter eller formidle spøkelser der de ikke finnes.