– Det går ikke fort nok. Atmosfæren er full. Den tåler ikke mer klimagasser. Alle rekorder er slått.

Følgen er at uværet blåser fortere enn noen gang, havstrømmene forstyrres, korallrevene dør fortere, og temperaturene går gjennom taket.

Så tar hun fram en papirlapp som hun har med seg på sine reiser rundt om i verden. Hun bruker den for å illustrere hvor mye vi må redusere utslippene fram til og med 2050. Lappen brettes i to for hvert tiår fra 2020 og blir dermed vanskelig å se fra bakerst i salen når hun har kommet fram til utslippsgrensen på de fem gigatonnene (1 gigatonn = 10¹² kg) vi kan slippe ut i 2050 (det ble sluppet ut 36,2 gigatonn CO₂ i 2016).

– Det blir ikke lett å få til, ikke minst når man tar i betraktning befolkningsveksten.

– Norge: Ingen flere lisenser

Da må det skje mye over alt. Figueres har helt klart for seg hva som er olje-Norges viktigste bidrag.

– Ingen nye olje- eller gassbrønner må bores. Ingen nye borelisenser. Alt som er under produksjon må utnyttes, sa hun, og la til følgende om Arktis:

– Og la meg legge til, i kjærlighet og respekt, for jeg elsker dette landet, boring i Arktis er rett og slett ikke formålstjenlig.

Brønnene som er i produksjon må utnyttes også lengst i nord, ifølge Figueres.

– Operatørene som er i gang må beskytte sine eieres verdier, men selv om vi vet at boring i Arktis skjer på sikrest mulig måte, så vet vi at området ikke har levd opp til forventningene når det gjelder faktiske funn.

Gassen som viktig partner

Hennes begrunnelse for full utnyttelse av eksisterende felt handler om gassen, og er omstridt, selv om det korte seminaret ikke hadde tid til å ta det opp.

– Gass er den mest verdifulle partneren til fornybart så lenge vi ikke har lagringskapasitet.

Hun sier vi må følge den naturlige utfasingen av petroleumsproduksjonen.

– Den naturlige utfasingen ligger på 5–10 prosent per år.

Den norske prosessen

Da klimaminister Ola Elvestuen (V) ble konfrontert med dette under paneldebatten, var hans korte svar at også Norge må gjennom en prosess.

– Alle vet at oljen vil fases ut, men vi må se på hele prosessen og hele samfunnet i dette arbeidet.

Grenser for optimisme?

Hva så med Figueres' hovedbeskjed – hennes energiske optimisme? Hvor mye av den er fruktbar når det kommer til stykket? Risikerer den å provosere fram miljø-erklæringer som ikke tåler å møte virkeligheten? Er det bra?

Solkraft-aktøren Terje Osmundsen hintet mot noe slikt da han konfronterte henne med at flere mindre asiatiske land nå flykter fra sine tidligere erklæringer om raskt å bli fornybare.

I sitt svar sa Figueres at hun kunne ha lagt til 20 lignende historier.

– Men det betyr ikke at motivasjonen forsvinner. Det er som slanking. Jeg setter meg et mål om hvor mange kilo som skal bort, men når jeg ikke når målet, betyr det ikke at motivasjonen er borte, det betyr bare at det ble vanskeligere å nå fram.

Da Per L. Saxegaard fra Business for Peace skulle runde av seansen, feiret han Figueres' optimisme med å nevne nettadressen globaloptimism.com. Jeg må innrømme at jeg trodde Saxegaard ville gi henne en spøkefull oppfordring om å opprette en ny nettside under adressen, helt til jeg googlet og fant ut at Global Optimism er selve "merkevaren" for Figueres’ ustoppelige klima-oppmuntringer.